fbpx

Felles fornybar framtid

En av setningene jeg (og mange andre fra ZERO) gjentar i det kjedsommelige er at over halvparten av Norges energibruk er fossil. En skulle kanskje tro det var gammelt nytt for alle som deltar i energi- og klimadebatten, men forbausende ofte er det en nødvendig påminnelse. Vi bygger ut mer fornybar energi (først og fremst gjennom grønne sertifikater), fordi vi trenger den for å fase ut fossil energi. Ja, effektivisering er viktig, men ikke nok. Både Norge og verden trenger mer fornybar energi for å hindre naturødeleggende klimagassutslipp.

Behovet for mer fornybar energi, utfordringer med å bygge ut på en måte som skåner naturen mest mulig og en uro for om «vi bygger ned vår natur mens alle andre har full gass mot 6 graders oppvarming» er ikke noe unikt for norsk klima- og energidebatt. Det siste året har vi i ZERO fokusert mye på Tyskland. Dels fordi de har gjort en kjempeinnsats på å bygge ut ny fornybar energi, dels fordi vi ser at om vi samarbeider kan vi få til større utslippskutt. Tyskland bygger ut sol og vindenergi og trenger lagringsmuligheter, Norge har store vannmagasiner og kan hjelpe til å balansere. Flere kabler mellom Norge og Tyskland gir mulighet til å fase ut mer kullkraft uten mer naturinngrep. Vi har sett på debatten først gjennom en rapport om balansekraft i den norske og tyske debatten , for så å gå nærmere inn i hvorfor den norske debatten er som den er.

Samtidig har det vært viktig for oss å kunne diskutere energisamarbeid og klimakutt sammen med andre norske og tyske organisasjoner. SEFEP (Smart Energy for Europe Platform)  http://www.sefep.eu/ har vært en viktig fasilitator for en slik samtale, og forrige uke var vi med på å lansere resultatet: En felles norsk-tysk erklæring for et langsiktig samarbeid for å fremme fornybar energi og verne om klimaet http://jointdeclaration.org/downloads/.

Debatten, som ble ledet av ZEROs egen Marius Holm, viste både utfordringer vi må løse (hvordan skal vi for eksempel legge til rette slik at kommuner som er kraftverks-vertskap ønsker pumpekraft når de så langt ser ut til å tape penger på det?) og enighet om at det er store muligheter både for klimagassutslippskutt og fortjeneste om vi lykkes. Så får vi se om vi klarer å løfte saken i høstens valgkamp (både Norge og Tyskland har valg i september). De store energiveivalgene handler ikke bare om oljeutvinning, men også om hvordan vi bygger infrastrukturen for nullutslippssamfunnet!

PM: Krav om norsk togradersutredning

Skal togradersmålet nås må minst to tredjedeler av verdens kjente reserver av kull, olje og gass bli liggende i bakken (IEA, 2012).

Vi som signerer dette oppropet er glade for at regjeringen adresserer ubrennbare reserver i Perspektivmeldingen som nå er til behandling i Stortinget. Men en stor svakhet med meldingen er at den ikke vurderer hvilke konsekvenser togradersmålet vil få for norsk petroleumspolitikk.

Vi oppfordrer Stortinget, i forbindelse med behandlingen av Perspektivmeldingen, om å be regjeringen sette i gang en uavhengig utredning av hvilke konsekvenser det vil få for norsk petroleumspolitikk, norsk økonomi og norske offentlige finanser dersom minst to tredjedeler av verdens fossile energireserver ikke kan utvinnes.

The Quest- project

Kjapp fakta:
Vil fange 1 million tonn CO2 av totalt 3,5 millioner tonn CO2

Bruker aminteknologi, pre- combustion

Koster omlag 5 milliarder NOK – hvorav 80 prosent er fangst, 10 prosent er lagring og 10 prosent er transport.

Prosjektet drives av Shell på vegne The Athabasca Oil Sands Project, som er et joint venture mellom Shell Canada, Chevron og Marathon.

Nå har jeg akkurat besøkt Shell sitt Quest- prosjekt i Alberta, Canada. Når prosjektet ferdigstilles i 2015 vil en fange 1 million tonn CO2 og lagre samme mengde i et reservoar på land i nærheten. Dette gjør det til det første kommersielle CCS-prosjektet som håndterer en del av klimagassutslippene knyttet til oljesandproduksjon.

Quest-prosjektet innebærer kort fortalt å fange CO2 fra «the Scotford Upgrader», som håndterer olje, eller bitumen, som fraktes i rørledning fra oljesandanlegget til Shell nord i Alberta. Bitumen er tyktflytende og kan ikke går rett til raffineriet. Derfor må det gjennom en «upgrader» som tilsetter hydrogen og dermed omgjør bitumen til råolje, klar til raffinering. Hydrogenet blir produsert på anlegget og det er i fra denne prosessen at Shell nå skal fange CO2.

Investeringsbeslutningen ble fattet i 2012, byggingen er i gang, og fangstanlegget og lagringen vil være i drift i 2015.

Det er dessverre få fullskala CCS- anlegg som vil stå ferdig over de neste årene. Det alene gjør Quest til et særlig interessant prosjekt, som det er mye å lære av, både når det gjelder teknologi, kostnader og virkemidler. Hva er det som gjør at Shell og delstaten Alberta er så suksessfull i sin CCS- satsning?

Fangstanlegget

Quest. Foto: Shell
Quest. Foto: Shell

På Quest tar Shell i bruk en aminteknologi til fangstdelen. Selve fangstanlegget kan derfor delvis sammenliknes med det Statoil bygger for fullskala Mongstad (CCM). Samtidig vil Quest stå ovenfor gass under høyt trykk og høyere CO2- konsentrasjon, noe som gjør det lettere å fange CO2en.

Fangstanlegget bygges og skal drives inne på samme tomt hvor det i dag er et stort oljeraffineri i drift. Det innebærer at de vil stå overfor noen spesielle utfordringer. Særlig gjelder dette potensiell eksplosjonsfare. Når det gjelder fullskala Mongstad blir det faktum at kraftverket er inne på samme tomt som raffineriet trukket fram som en betydelig kostnadsdriver. Dette er interessant da estimerte kostnader for Quest er om lag 20 milliarder lavere enn estimert på Mongstad.

En satsning på CCS

Questprosjektet er en del av Shell sin portefølje innenfor CCS, som er ment å skulle gi selskapet viktig erfaring innenfor ulike deler av en CCS- verdikjede. I følge Bill Spence, som leder Shells satsning på CCS, opererer han under et mandat som er tydelig- gjør selskapet klart til å implementere CCS hvis og når det blir påkrevd. I følge Spence er prosjektet ansett for å være svært viktig også på konsernnivå.

Prosjektet viser, i likhet med Sask Power sitt prosjekt på Boundary Dam, hvor avgjørende det er at selskaper helt opp på øverste nivå engasjeres i denne typer prosjekter. En suksessfaktor for begge prosjektene er at selskapene selv tar initiativ og inkorporer CCS i sin forretningsutvikling.

Kostnader og virkemidler

the-quest-project-1
Quest. Foto: Shell

Den totale kostnadsrammen for prosjektet er om lag $1-1.35 milliarder. Både delstaten Alberta og Canada har CCS- fond som bidrar til finansiering av CCS-prosjekter som må konkurrere mot hverandre. Quest- prosjektet fikk i 2011 innvilget et finansiering på $745 millioner fra Alberta og $120 millioner fra nasjonale myndigheter. En konkurransemodell har i en litt annen form også vært forsøkt i Europa og UK, men så langt uten de samme resultatene.

Et annet virkemiddel som sikrer finansiell robusthet til prosjektet er et Albertas karbonkredittsystem, som i dette tilfellet gir selskapet dobbel kreditt til en karbonpris på $15 per tonn. Det siste er, fra et klimasynspunkt, uheldig, fordi du i realiteten vil kunne veie opp for klimareduksjonen Quest gjør to ganger.

Myndighetene i Alberta har gjennom flere år satt fokus på CCS som en sentral teknologi for delstatens industri. Alberta er en provins hvis inntekter og arbeidsplasser er nærmest uløselig knyttet sammen med olje- og kullindustrien. De anser derfor CCS som deres sentrale tiltak for å redusere delstatens utslipp i årene framover. Selv om det må sies at Albertas mål for utslippsreduksjoner totalt er usedvanlig lite ambisiøse.

Det som først og fremst gjør Quest til et spennende prosjekt er at de går i fra planer til å faktisk bygge et fullskala CCS- anlegg. Slike anlegg er viktig for å vise at CO2- fangstteknologien er moden og det er mulig å ta den i bruk i stor skala innenfor robuste finansielle rammer.

First CO2 from Boundary Dam to be captured in October

-Massive and impressive construction is the impression after having visited the CCS facility at SaskPowers coal power plant Boundary Dam.

A delegation of Norwegians is on a «school trip» in Canada to study and be inspired by the projects and regions who is able to build full scale CO2 capture and storage projects faster and cheaper than most, it seems. On the trip are Norwegian authorities, industrial representatives and NGOs.  One thing we have in common is the common wish to push forward CCS as one of several solutions to fight the climate changes. And to bring home the learning’s of Canada to Norway.

ZERO has for a long time been interested in what drives those till now, too few large coal power companies or industries to, not only plan to mitigate their own emissions, but do it with such force. Is it masochism, the act of saints, or simply the fact that it is good business?

Boundary Dam CCS facility aproximately 80% finished

On Monday the group visited the Boundary Dam CCS project which ZERO has been working alongside for some time.

SaskPower proves that it is possible to act on good will and making a profit at the same time.
It was quite astonishing to see that the developer, SaskPower, is almost finished with the construction of the CO2 capture plant. The SaskPower’s Boundary Dam Integrated and Carbon Capture Storage Demonstration Project – the world’s first commercial-scale coal-fired carbon capture and storage project.

The delegation was allowed to see the inside of the CCO facility and the” wow-factor” was high. Massive steel and concrete elements has been “put in the ground” by a skilled and persistent working force and team

Zeleny gave a good example: -The workers stacked tiles, at a foot a day, in the first construction phase. That was all they did. Careful, neatly work to get the fundaments of the absorber in place. Day in and day out, regardless of the weather. They could make perfect bathroom tiles for anyone now, he laughed.

-The CO2 stripper, was the biggest thing ever moved in one piece on truck across Saskatchewan roadsystem, Devin Shaw (Cansolv) told the group. It took a whole day, and good planning to move it and get in place.

Full-scale treatment plant at Mongstad full scale CCS project (CCM), including a transport and storage solution was said to be the government’s moon landing. The project was in 2011 estimated to cost 20-25 billion NOK, 4-5 times cost estimate from Statoil in 2006. Moreover, it is 4-5 times as expensive as the Boundary Dam. CCM project is now six years delayed compared with the original schedule.

The investment decision for the Boundary Dam CCS project was made in 2011, and already in October this year, they start on the initial test phase.

The story behind SaskPower’s initiative is one of personal engagement and the will to get things moving. Leaders of innovation must also be risk takers, and as Zeleny said:
-We will deliver to get CCS up and running. There is no other option than to go through with this. We will make sure that we mitigate 1 milion tonnes of CO2 a year.

Nina Sjurseike (Shell), Marius Gjerset (ZERO) and Mike Zeleny (SaskPower)

Eid kommune – ny klimaspydspiss!

Marius Holm, leiar i miljøstiftinga ZERO, besøkte torsdag Nordfjordeid og utnemnde Eid til «klimaspydspiss-kommune» nummer seks i Noreg.

– Vi er glade for å få Eid kommune med i klimasamarbeidet. Eid har med sin nyskapende fjordvarmesatsning og energisparing i bygg vist at småkommuner kan gå foran og vise vei mot nullutslippssamfunnet, sier Marius Holm i ZERO.

– Vi er stolte over at Eid kommune som klimaspydspiss kan vise fram nasjonalt det unike kompetansemiljøet som er på Eid knytt til fjordvarme, elektro/automasjon og smart energibruk i bygg. Vi trur våre løysingar også kan hjelpe andre til vesentleg reduserte energikostnader og klimakutt, seier Alfred Bjørlo (V), ordførar i Eid. 

– Eid kommune vil ha stor nytte av kompetansen vi får gjennom Zero og kommune-nettverket for å bli endå betre på energi og klima, seier ordførar Alfred Bjørlo. – Det gjeld både i den kommunale drifta, og i planlagt samarbeid med næringslivet i regionen og Eid vidaregåande skule om oppbygginga av eit Energikompetansesenter og mulige pilotbygg for smart energibruk og velferdsteknologi. 

Det ligg også ei rekke andre mulige satsingsområde i klimaspydspiss-samarbeidet, mellom anna på nullutslepp i transport, bioenergi og bygg. I klimapilotprosjektet vil ZERO bidra med fagkompetanse på nullutslippsløysingar, og samarbeide med deltakande kommuner om konkrete problemstillingar og prosjekt innanfor kommunen sin klima- og energihandlingsplan. 

Eid er den sjette klimaspydspisskommunen i landet. Klimaspydspiss-prosjektet blir drive av miljøstiftinga ZERO med støtte av KRD.

Zero-leiar Marius Holm, ordførar Alfred Bjørlo og rektor Ove Bjørlo på omvising på Eid vgs/Operahuset Nordfjord. Bygget er blant dei mest energieffektive skulebygga i landet med energibruk på under 85 kilowattimer per kvadratmeter

Vaktmeister ved Eid vidaregåande skule/Operahuset Nordjford, Henrik Aabrekk, orienterer ZERO-leiar Marius Holm og ordførar Alfred Bjørlo. Bygget har innlagt fjordvarme, har avansert energistyring og er blant dei mest energieffektive skulebygga i landet med energibruk på under 85 kilowattimer per kvadratmeter

Foran Fjordvarmeinntaket på Nordfjordeid: Anne van Oorschot (ReNorway), Marius Holm og Jenny Skagestad (ZERO) og Arild Hjelmeland (Fjordvarme AS)

ZERO-leiar Marius Holm og ordførar Alfred Bjørlo (Eid) med provet på at Eid er utnemnt til klimaspydspiss 18. april 2013

ZERO-sjef Marius Holm på omvising i teknisk rom på Nordfjord sjukehus saman med driftsleiar Per Helge Haugen, Helse Førde. Nordfjord sjukehus er varma opp med fjordvarme og varmepumper, og har lågast energibruk pr m2 av alle sjukehusbygg i Noreg.

Fornybarkonferansen 2013: Bergen Calling

Første dag av fornybarkonferansen 2013 er lagt bak oss, og her kommer et lite blogginnlegg for å oppsummere ZERO-delegasjonens inntrykk.

Konferansens første dag dreide rundt spørsmålet om hva som er fremtidens energisystem, og produksjon, og om vi har en politikk i Norge som gjør at vi kan bruke dagens kompetanse til å utvikle gode løsninger for fremtiden? Ikke no småtteri, men konferansens arrangører har gjort en god innsats med å sette sammen et program som tar sikte på å svare på de store spørsmålene. 

Vibecke Hverven, DNV KEMA, åpnet ballet med en bred gjennomgang. Det var et godt valg, for hun har stålkontroll og formidlingsevne. Dette var hennes hovedpunkter.

–          Vi er en del av en energirevolusjon som i omfang overgår den industrielle revolusjon med mangegangeren. Vind og sol vil bli mye billigere i årene fremover.

–          De Europeiske målene for vind er svært ambisiøse, og vil øke kraftig som næring i årene fremover. Dette kan bli en viktig kilde til sysselsetting.

–          Vestas planlegger offshore vindmøller på 8MW kap., der hvert blad er like stort som et fly. Den teknologiske utviklingen går altså raskt.

–          Norge har rike muligheter til å posisjonere oss strategisk mot et fornybart europa med vår magasinkapasitet. Vi har hele 50 prosent av den europeiske magasinkapasiteten.

–          Et Europa som følger opp de ambisiøse klima- og energiplanene som ligger på bordet vil ha 30 prosent lavere gassbruk enn i dag. Så, hvor skal Norge selge sin gass?

Så, hvis vi ikke skal leve av å selge gass, kan vi hive oss på vindkraft som en fremtidig inntektskilde?

Marianne Salvesen kunne fortelle at Aibel ser nye muligheter: Verden satser mer og mer på offshore vind. Men, Norske selskaper som vil satse på vind, må satse i utlandet. Det finnes ikke skala-testanlegg hvor norske leverandører kan teste løsninger og få erfaring.

Siri Espedal Kindem fra Statoil kunne glede salen med at HYWind er på vei mot investeringer i en testpark utenfor Maine i USA. Tanken er å sette opp 4 møller hele 22 km utenfor kysten. Dette vil i så fall bli verdens første flytende vindmøllepark. Et interessant poeng er at en forutsetning for at Statoil nå jobber med dette er at det ligger finansielle incentiver i prosjektet for de som vil satse: spesielt har en langsiktig avtale om levering av strøm vært avgjørende.

 

Men, vi har jo allerede en stor andel fornybar energiproduksjon i Norge, gjennom vannkraften.  Kan vi få mer ut av den? I følge Nils M. Huseby fra Rainpower er det en god løsning. Han mener vi kan nå en stor andel av den nye energien vi skal bygge ut gjennom de grønne sertifikatene ved å oppgradere eksisterende vannkraftverk. En oppgradering kan gi oss en 10 prosent økning av eksisterende kapasitet.

Så, hvis vi enten gjennom oppgradering eller nyutbygging skaffer mer fornybar energi, hva betyr det for kraftkrevende industri?

Bjørn Kjetil Mauritzen i Hydro ser en lys fremtid for aluminium i Norge:

–          Et betydelig overskudd i kraftsektoren, vil sammen med fall i etterspørselen gi et prisfall på kraft, som igjen betyr et nytt rom for kraftkrevende industri i Norge. Dette kan bety både nye arbeidsplasser og eksport av fornybar energi.

Han kom også med et lite hjertesukk: Vi må sørge for at de som produserer renest ikke blir straffet gjennom markedet. CO2-kompensasjonsordningen for industrien er derfor avgjørende.

 

Under paneldebatten på slutten av dagen fikk politikerne Trine Skei Grande, Trond Giske og Siri Meling kjørt seg skikkelig på  spørsmål fra Fredric Hauge, Stein Lier Hansen (Norsk Industri), og andre. Hauge leverte legitime og sviende spark til høyre og venstre: «Ingen av de politiske partiene har troverdighet på hvordan vi skal møte redusert etterspørsel etter fossil, samtidig som vi innretter norsk industri og økonomi mot fornybarsamfunnet. Vi er på vei til å bli utkonkurrert, og ingen kan svare på hvordan vi skal hindre det.» Svarene fra Giske, Grande og Meling kunne ikke tilbakevise påstanden. Ambisjonen og presisjonsnivået er dessverre lavt.

Spesielt Stein Lier Hansen var svært god. Han krevde klare rammebetingelser og større satsning på umodne teknologier, der Norge har kompetanse i verdenstoppen. Hans syn var at politikerne kunne løfte det industrielle potensialet ved ny teknologi gjennom sterke og forutsigbare virkemidler. Personlig mener jeg han leverte kveldens sterkeste søknad for å få stå på scenen under Zerokonferansen 2013.

 

PM: Til Finanskomiteen: Krav om norsk togradersutredning

Skal togradersmålet nås må minst to tredjedeler av verdens kjente reserver av kull, olje og gass bli liggende i bakken (IEA, 2012).
Vi som signerer dette oppropet er glade for at regjeringen adresserer ubrennbare reserver i Perspektivmeldingen som nå er til behandling i Stortinget. Men en stor svakhet med meldingen er at den ikke vurderer hvilke konsekvenser togradersmålet vil få for norsk petroleumspolitikk.
Vi oppfordrer Stortinget, i forbindelse med behandlingen av Perspektivmeldingen, om å be regjeringen sette i gang en uavhengig utredning av hvilke konsekvenser det vil få for norsk petroleumspolitikk, norsk økonomi og norske offentlige finanser dersom minst to tredjedeler av verdens fossile energireserver ikke kan utvinnes.

Vennlig hilsen
Bellona v/Frederic Hauge
Naturvernforbundet v/Lars Haltbrekken
Besteforeldrenes Klimaaksjon v/ Halfdan Wiik
Natur og Ungdom v/ Silje Lundberg
Fremtiden i Våre Henden v/ Arild Hermstad
Norsk Klimastiftelse v/ Anders Bjartnes
Greenpeace v/ Truls Gulowsen
WWF v/ Nina Jensen
ZERO v/ Marius Holm

Plusshus – ikke bare næringsbygg?

På dagens studietur til plusshuset på Kjørbo for stortingsrepresentantene fra både kommunal og miljøkomiteen spurte Høyres Trond Helland et meget relevant spørsmål; «Kan plusshus bygges som boliger?»

Powerhouse er i gang med byggingen av den verdenshistoriske rehabiliteringen til plusshus på et kontorbygg på Kjørbo i Bærum . I dag var det innledninger ute på tomta fra Entra, Hydro, Zero, Asplan Viak, Skanska og Snøhetta. Etter innledningene var det en åpen runde der politikerne kunne stille spørsmål og kommentere Powerhouse initiativet.

De fleste av spørsmålene ble godt besvart, men med tanke på dagens boligdebatt der behovet for å møte befolkningsveksten står sentralt, mener jeg vi skulle snakket enda mer rundt temaet Trond Helland adresserte.

Skanska er på Skapnes i Arendal i gang med byggingen av et boligområde på 43 boliger, der samtlige bygg blir nullenergiboliger. For å si det med Skanska-ekspert Marit Thyholts ord; «På Skarpnes er det jammen ikke mye som skal til før energiregnskapet hadde gått i pluss». Det er ekstremt energigjerrige bygg med fornybare energikilder.

For å si det så klart som mulig: løsningene som gjør at vi kan bygge plusshus på Kjørbo kan brukes til å bygge boliger som er plusshus.

Vi har allerede enkelte eksempler på energipositive eneboliger der enkeltpersoner har gått foran, blant annet i Lørenskog og på Asker. Hadde ENOVA fått på plass en investeringsstøtte på 40 % på solceller ville prosjektene vært lønnsomme.

I Tyskland ser vi eneboliger som er ladestasjon for både seg selv og naboene, og i samme land har de flere prosjekter der de har gjort blokker og høyhus energipositive.

Vi trenger mer fornybar energi, vi må løse utfordringen med bygningers energiforbruk, og vi står ovenfor en alvorlig klimakrise. Bygg er en viktig nøkkel, og det å gjøre bygg til produsenter av fornybar energi snur et problem til en viktig del av løsningen på problemet.

Nå håper jeg stortingspolitikerne tar ballen videre. De vedtok i Byggmeldingen i desember i fjor å legge til rette for bygg som produserer fornybar energi. Håper dagens tur til plusshuset på Kjørbo gjør at de fortsetter og følge opp det vedtaket

Erfaringsutveksling på Kjørbo

Vi i ZERO var en av flere stolte samarbeidspartnere i Powerhouse som i dag kunne ønske Kommunal – og forvaltningskomiteen og medlemmer av Energi- og miljøkommiteen velkommen til anleggsbrakka på Powerhouse Kjørbo.  

I lengre tid har partnerne Skanska, Entra, Hydro, Snøhetta, ZERO og leietaker Asplan Viak ønsket å invitere komiteenes medlemmer til byggeplassen, for å presentere pionerprosjektet Powerhouse Kjørbo og å gi en omvisning.

Powerhouse Kjørbo er et pioner-prosjekt innen byggebransjen, og som med andre prosjekter der man presser grenser for hva andre tror er mulig, har også dette prosjektet støtt på utfordringer. Et viktig formål med dagens møte var å dele av de erfaringene. Slik kan man gjøre listen lavere for at flere bygg går fra å være en del av klimaproblemet, til å bli en del av løsningen.

Etter innledende presentasjoner og innlegg fra partnerne kom komiteenes medlemmer til orde med spørsmål. Det gjennomgående temaet for spørsmålene var hvorvidt dette er skalerbart til større deler av byggsektoren, og hvilke eventuelle hindringer som ligger i veien for at plusshus kan bli et naturlig valg ved fremtidige rehabiliterings- og nybyggsprosjekter. Partnerne kunne bekrefte at de grunnleggende løsningene i Powerhouse Kjørbo kan anvendes over alt i landet, selv om mulighetene for å produsere fornybar energi vil variere fra sted til sted.

Et prinsipp som har blitt grunnleggende for arbeidet med Powerhouse har vært at form må følge miljø. Det betyr at man må ta større hensyn til byggets omstendigheter for å nå best mulig resultat på sluttproduktet. Dette kan også bety at kommuner og lokalpolitikere må være åpne for andre løsninger enn de som lå på bordet når reguleringsplaner ble laget.

– Ligger vi som politikere for langt bak med våre krav til bygningssektoren? Komiteemedlem Siri Melling fra Høyre stilte et spørsmål som mange av partnerne mener mye om. Vi i ZERO skulle ønske at politikerne gikk foran med et godt eksempel ved å la ett av byggene i det nye regjeringskvartalet bli et Powerhouse.

Eirik Sivertsen fra AP kommenterte hvor viktig det er at Powerhouse har lagt lønnsomhet til grunn for prosjektet fra dag én. Det gjør det enklere å ta sluttproduktet videre i andre deler av landet og til nye prosjekter.

Skalerbarhet, erfaringsoverføring og konkurransedyktighet har ligget i kjernen av samarbeidet siden starten, og dette er en av grunnene til at vi i ZERO er så fornøyde med at vi nå får politisk interesse og oppslutning om Powerhouse. Plusshus vil bli en del av fremtidens byggsektor, og er sentralt i å endre bygg fra å være en del av problemet, til å bli en del av løsningen. Det er slike gode klimaløsninger som utgjør kjernen av det grønne skiftet.

 
Erling Sande (Sp) og Siri Melling (H) på befaring
 

Elektrifisering på 1 – 2 – 3:

HVDC cable laying vessel Foto: ABB

Store jafs av de norske CO2-utslippene kan fjernes hvis vi gjør klimatiltak der de største utslippene er, nemlig i petroleumssektoren. Elektrifisering av olje- og gassplattformene våre er et slik klimatiltak. Det går ut på å fjerne gassturbinene som forsyner plattformene med energi til driften av plattformen og erstatte disse med ren kraft som føres ut til plattformene i kabler fra land. Gassturbinene er Norges kullkraftverk – alene står oljeindustrien for 1/4 av Norges utslipp og utslippene er økende. Asmund Mæland fra ABB har holdt på med denne teknologien siden slutten av 90-tallet og har elektrifisert deler av Troll-feltet, han forklarer saken enkelt og greit i denne videoen.