Måned: januar 2014

Jeg blir ofte møtt med spørsmålet om vi ikke har nok fornybar energi i Norge. Senest på Enovakonferansen denne uken kunne vi høre departementsråden i Olje og energidepartementet fortelle oss at nesten 60 % av energien i Norge er fornybar. Eller hvordan var det?

Sannheten er at litt under 50 prosent av energien vi bruker er fornybar. Resten er fossil. Det er fra denne fossile energibruken at nesten alle utslippene våre kommer fra.

Så hvorfor er Olje og Energidepartementet så opptatt av å bruke andre tall? Hvorfor regner de ikke med hele energibruken i Norge når man snakker om fornybarandel? Er det fordi det høres så mye bedre ut med 60 prosent enn 44,5?

En av grunnene kan være hvordan vi rapporterer vår klimapolitikk til EU.

Gjennom EU er vi pålagt å ha 67 prosent «fornybarandel» i 2020. Men, dette er et luretall.  Når vi rapporterer på vår «Fornybarandel», så oppgir vi et høyere tall enn vår totale andel fornybar energi. Hvorfor? Jo, for i den såkalte «fornybarandelen» er ikke all fossil energibruk regnet med, blant annet er vår betydelige energibruk offshore utelatt.

Dermed øker vår innrapporterte fornybarandel fra de reelle 44,5 prosent til den rapporterte på rundt 60. Her er det ikke rart om folk ikke henger med, men dette er bare tallmagi.

Det viktigste å huske på er at utslippene fra norsk forbruk av fossil energi er like store uansett hva man regner med i fornybarandel. I utslippsregnskapet vårt er alle utslippene med. Utslippene fra fossil energi blir ikke mindre selv om man later som om energibruken som skaper dem ikke finnes. At vi lurer oss selv er likevel ganske alvorlig. Vi blir lurt til å tro at problemet er mindre enn det er, og fristet til å justere ned på ambisjonene.

Hvordan redusere fossilt forbruk?

For å få ned de norske utslippene av klimagasser må vi gjøre noe med forbruket av fossil energi. Det beste verktøyet er ofte å erstatte fossil energi med fornybar energi. Da forsvinner hele utslippet.  Se for eksempel på hvordan Norge har erstattet fossil olje til oppvarming med fornybar energi. På 80- og 90- tallet med panelovner, og fra 90- tallet med varmepumper, bioenergi og fjernvarme.

Hadde vi beholdt oljeforbruket vi hadde i 1973 hadde de totale norske utslippene vært 20 prosent høyere i dag!

Grafen viser salg av olje til oppvarming i millioner liter, og er hentet fra Norsk Petroleumsinstitutt. www.np.no

En annen viktig effekt av å gå fra fossil til fornybar er at det er mer effektiv energibruk.  Elbilen kjører tre ganger så langt som fossilbilen på samme mengde energi. Varmepumpen gir 3-4 ganger så mye igjen pr KWh du putter inn, sammenliknet med en parafinkamin. Og erstatter vi gasskraftverkene ute på oljeplattformene våre med ren strøm fra land reduserer vi også energibruken med 2/3. Det er altså enklere enn vi tror å erstatte de 174 TWh med fossil energi med fornybar energi, fordi det grønne skiftet også ofte er et gigantisk enøk-tiltak.

Mellom 2012 og 2020 skal vi bygge ut 13,2 TWh med ny strømproduksjon. Det tilsvarer bare 8 prosent av det fossile forbruket vårt. Egentlig ikke så mye, og helt nødvendig for å skaffe en del av den fornybare energien vi trenger til klimatiltak.

Denne strømmen skal vi bruke til å erstatte gammeldagse, ineffektive gasskraftverk ute på oljeplattformene våre og på land, vi skal bruke den i elbilene våre, i industrien og vi skal bruke den til varmepumper nå som oljefyring endelig er forbudt.  13,2 TWh vil rekke til mange tiltak, men er ikke nok om vi skal få de norske utslippene ned på et forsvarlig nivå. Kort sagt, vi trenger mer fornybar energi til å elektrifisere det norske samfunnet.

Tilslutt, et lite hjertesukk. Den norske eksporten av fossil energi var 117 ganger større enn fornybareksporten i 2012, et år med relativt høy eksport av fornybar energi. På det jevne står fossil energi for 99 prosent av norsk energieksport, mens fornybar utgjør stusselige 1 prosent. Når vi samtidig vet at eksport av fornybar energi kutter klimagassutslipp i nabolandene, mens eksport av fossil skaper global oppvarming, må jeg spørre: Hvorfor er vi så opptatt av at vi bare skal bruke den den fornybare energien selv, mens oljen er det riktig å selge så mye som mulig av?

Det internasjonale energibyrået (IEA) har ofte bommet på utviklingen av fornybar energi.

I World Energy Outlook 2013, som nettopp ble gitt ut, presenteres på ny en rapport preget av faktafeil, svak metodikk og skjulte negative konklusjoner om fornybar energi – i direkte strid med det rådende syn til ledende banker, analytikere og investorer.

Samtidig brukes rapporten nesten som bibel av norske politikere og oljeselskaper.

Utbyggingen av nye vindkraftverk har vokst med 17 prosent per år de siste fem år. Utbyggingen av nye solkraftverk har vokst med nesten 50 prosent per år i samme periode. WEO 2013 spår at nå skal denne veksten stoppe helt opp. Utbyggingstakten må til og med reduseres fra dagens nivå for å komme ned til IEAs lave mål for sol- og vindkraft i 2035 i to av de tre scenarioene rapporten presenterer.

Sprik mellom IEA og finansbransjen.

I en ekte analyse er det åpenbart at en slik kontroversiell konklusjon og påstand ville bli grundig drøftet, men i IEAs 700 sider lange rapport står det ikke engang nevnt. Der omtales den absolutte stopp i markedsveksten for solpanel og vindturbiner som «fortsatt stor fremgang …», og man må gjøre egne beregninger av hva deres 2035-mål betyr i praksis for å oppdage hvor negativt syn IEA egentlig har.

Internasjonale finansanalytikere og investeringsbanker med ekspertise på fornybar energi neglisjerer i stor grad IEAs syn på solmarkedet. Spriket mellom de fleste finansanalytikerne er i denne sammenheng begrenset. Forskjellen mellom dem og IEA er dramatisk, og det er meget spesielt at IEA overhodet ikke diskuterer og begrunner sitt negative og avvikende syn.

Dersom IEA har rett, vil dagens solpanel- og vindturbinfabrikker ha mer enn nok kapasitet til alt som skal bygges de neste 20 år, og priskonkurransen vil fortsette å være brutal. Det er tydelig at aksjemarkedet ikke tror på IEA, for svært mange sol- og vindaksjer har mer enn doblet seg i løpet av 2013 i takt med at etterspørselen vokser og prisene stabiliserer seg.

Lite troverdig analyse av utviklingen i sol og vind.

IEA bruker grundige analysemetoder for å estimere oljeprisen og produksjonen de neste 20 årene, men disse analysene gjøres kun med basis i at fornybar energi på forhånd har fått skjønnsmessig allokert en bestemt utbygging. IEA gjør lite forsøk på å analysere eller diskutere hva som skjer dersom solenergikostnaden fortsetter å falle på samme måte som de siste ti år. De skriver også lite om at kostnadene i solindustrien allerede er nær ved å nå IEAs mål for 2030 (slik IEA estimerte det i 2009), og at kostnadene for solstrøm blir enda lavere i Afrika og Asia, der det er billigere å bygge ut solparker, mer sol tilgjengelig og et raskt økende behov for strøm midt på dagen – blant annet til air condition.

Den åpenbare kombinasjonen av mer sol- og vindkraft parallelt med en storstilt elektrifisering av transportsektoren er også omtrent fraværende i analysen.

Selv deltok jeg for fem-seks år siden som en av to representanter fra Europa i en internasjonal ekspertgruppe innkalt av IEA for å oppdatere IEAs perspektiv på solenergi. Her var det mange gode diskusjoner, men vi fikk også innblikk i en verden der visse fakta eller scenarier ble avvist – ikke fordi de var gale, men fordi de ikke «passet inn» med hvor mye ledelsen følte måtte allokeres til de andre energikildene. WEO 2013 tyder på at IEA har fortsatt i samme spor – og at de altså hverken presenterer eller analyserer en del av de viktigste forutsetningene og konklusjonene i energimarkedet fremover.

Faktafeil.

WEO 2013 har også mange faktafeil om fornybar energi. Rapporten skriver for eksempel at tynnfilm solpaneler nå har økende markedsandel og potensial for økt kostnadsreduksjon – flere år etter at denne teknologiplattformen nesten er utradert av krystallinsk silisium. De beregner også at alle solparker må byttes ut når de er 20 år gamle, og har ikke fått med seg at dette er garantitiden til utstyrsleverandørene – og ikke levetiden til anlegget.

IEAs analyser brukes verden over til utforming av politikk for de neste tiår, og fornybar energi er i ferd med å nå vesentlige markedsandeler. IEA må derfor gjøre ordentlige analyser også av de fornybare teknologiene for å kunne spå energimarkedet bedre. Med dagens svake basis blir IEAs forslag til hva som må gjøres for å øke andelen fornybar enda en skivebom – med fokus på perifere, dyrere teknologier istedenfor det mer opplagte fokus på lagring av strøm slik at nettet kan tåle mer variabel produksjon og transportsektoren kan elektrifiseres.

Erik Sauar, styremedlem i ZERO, tidligere teknologidirektør og gründer i REC, og nå partner i Differ. Kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv, 16. januar 2014.

I følge ZEROs kilder skal OED ha gitt oljeselskapene klarsignal til å velge den dårligste klimaløsningen for utbygging av oljefeltene på Utsirahøyden. Løsningen som er valgt innebærer at storparten av feltene på Utsirahøyden sitt energibehov vil dekkes av forurensende gassturbiner, og bare en mindre andel vil dekkes av fornybar kraft fra land.

ZERO har grunn til å tro at OED har godtatt det dårligste alternativet med en 78 MW kabel fra land. Dette er en minimumsløsning som i praksis setter en effektiv stopper for elektrifisering av de resterende feltene på Utsira-høyden. Dette er det aller dårligste klimaalternativet for denne utbyggingen.

– Beslutningen øker Norges klimagassutslipp med oppunder 900 000 tonn, eller nesten 2 prosent av Norges totale utslipp. Dette er nesten like mye som gasskraftverkene som tidligere var en brennhet politisk sak, sier leder i ZERO Marius Holm

Regjeringen har sagt de skal styrke klimaforliket. Med dette vedtaket går de eksplisitt i mot klimaforlikets formuleringer, og svekker klimaforliket så kraftig at det spiser opp effekten av alle andre klimatiltak Regjeringen har på blokka. Utslippsøkningen tilsvarer 400 000 personbiler, eller de samlede utslippene i hele Oslo.

– Tord Lien første eksamen som statsråd er ikke bestått, når han lar oljeselskapene diktere sine egne rammevilkår. Olje- og energidepartementet handler stikk i strid med flere Stortingsvedtak. Dette kan tyde på at oljeforvaltningen er utenfor demokratisk kontroll, når sluttresultatet så til de grader er i strid med gjentatte Stortingsvedtak, sier Holm.

Dersom denne minimumsløsningen vedtas bindes Norge til forurensende løsninger i mange år, og gjør jobben til klimaminister Tine Sundtoft nesten umulig. Andre sektorer vil få en økt belastning, når fullt gjennomførbare og velprøvde klimatiltak i oljeindustrien droppes.

– Tord Lien vil gjemme seg bak forhåpninger om at ytterligere elektrifisering KAN VURDERES senere. All erfaring tilsier at det nærmest er umulig å komme senere med krav om elektrifisering når forurensende gassturbiner først er installert, sier Holm.

Danmark har på de siste 18 årene gått fra en elektrisitetsproduksjon 95 prosent basert på fossile kilder, til nesten 50 prosent fornybart (se graf). En helt utrolig utvikling som neppe ville vært mulig uten norsk vannkraft. 

Og Danmark har ingen planer om å stoppe utbyggingen – tvert imot – de ser for seg å bygge ut rundt 2000 MW ny vindkraft innen 2020, og vil være 100 prosent fornybare innen energi og transport innen 2050.  Også Tyskland bygger ut enorme mengder både sol og vindenergi gjennom sine støtteordninger. Våre kabler til Europa har vært essensielle i gjennomføringen av denne utbyggingen, og kommer til å bli enda viktigere i fremtiden.

I grafen under ser vi hvordan danskene erstatter kullkraft med fornybar energi ved å bygge ut vindkraft. Kull går fra å være hovedkilden i elforsyningen til å bli kun en liten del. Dette har bare vært mulig fordi danskene samtidig har fått kabler. Når Norge nå bygger ny kabel til Danmark i 2014 kan danskene bygge enda mer vindkraft, og legge ned enda mer av kullkraften sin.

Et integrert Nordeuropeisk kraftmarked

Utbygging av mellomlandskabler og fornybar energi i Norge påvirker i stor grad utbygging i våre naboland på grunn av det delvis integrerte Nordeuropeiske kraftmarkedet. Dette er grunnen til at politikerne må gi klare signaler for utbyggingstakt spesielt på mellomlandskabler. Grafen under viser at Danmark i 2012 importerte 12 TWh fra Norge og Sverige samlet. Halvparten av dette eksporterte de videre til Tyskland. Vi er utrolig viktige i Tyskland og Danmarks omlegging fra fossilt til fornybart.

Så tenker du kanskje at hvis disse landene likevel skal øke produksjonen sin så mye – hvorfor skal vi øke produksjonen av fornybar strøm? Vi har jo i bøtter og spann. Samtidig så vet vi at over halvparten av energibruken i Norge kommer fra fossile kilder, og at brorparten av dette må bort om vi skal komme til nullutslippssamfunnet innen 2050. Da må vi øke produksjonen av fornybar energi for å kunne erstatte bruken av fossile kilder i alle sektorer. I tillegg må vi ha nok vann i reservoarene våre hvis det plutselig blåser lite i Danmark. Da er det viktig med ekstra kapasitet.

Klimautfordringene er globale, og gjennom internasjonalt samarbeid og klare mål kommer vi til nullutslippssamfunnet!