(Sjekkes mot framføring)
Kjære alle sammen, velkommen til Zerokonferansen 2017
Er det ikke rart hvordan små tilfeldigheter avgjør hva livet bringer?
Hvem vi deler livet med. Hvor vi bor. Hvilken jobb vi ender opp med. En av de tilfeldighetene i livet mitt skjedde da jeg var på fjelltur for 6 år siden. Vi kom over en hytte som var til salgs. Vi hadde ingen planer om å kjøpe hytte. Men det var som om stedet valgte oss – vi forelsket oss i dette stedet. Dagen etter var hytta vår, og den har blitt en viktig del av livet for vår familie.
Slike steder betyr mye for oss. Mange av dere har det som meg, at sterke følelser er knyttet til steder, at steder knytter oss sammen. Ikke minst er det mange av oss som har sterke følelser til fjellet, til skogen og ikke minst til snøen, og gleden over å gå på ski, enten det er toppturer i høyfjellet, eller langrenn i marka. Mange kjenner en frustrasjon over at skiføret ikke er hva det en gang var.
Jeg trenger ikke minne dere om alle katastrofene klimaendringer har påført mennesker. I karibien, i texas, i Afrika. Dere vet det. Men vi skyver det fra oss, vi kjenner det ikke på kroppen. Jeg kunne bedt dere se for dere en situasjon der disse katastrofene hadde rammet deler av Norge. Dere ville grøsset litt. Men menneskehjernen er flink til å rasjonalisere bort klimarisiko så vi slipper å gå rundt å være redde. Storm og flom har vi alltid hatt, tenker vi. Det blir flere av dem, men sånn er det bare.
Men det dårlige skiføret er ikke lett å rasjonalisere bort. At tregrensa stiger stadig høyere over havet. At fjellhytta di har blitt en hytte i skogen. Det var jo ikke planen! At grensa for hvor høyt du må dra for å finne snø stiger, er den ubønnhørlige, gradvise og på ingen måte tilfeldige effekten av klimaendringer.
Men dette er jo en liten ting. Ikke viktig i den store sammenhengen! Men det får oss til ta innover oss at klimaendringer skjer, og at det ikke er tilfeldige variasjoner. Det får oss til føle litt på hvor vi mye vi bidrar selv til klimaendringer. Når jeg tenker på stedet vårt, får jeg varme i hjertet og bilder i hodet av familien. Av drømmer. Om opplevelser. Om samhold og kjærlighet. Om det som skal komme. Hytta er en mental tidsmaskin, som viser meg hva slags framtid jeg ønsker meg. Det jeg ser, er det samme som har preget livene våre i Norge. Trygghet. Velferd, Muligheter. Det dårlige skiføret minner meg om at disse grunnleggende verdiene ikke er en selvfølge, men noe vi må kjempe for.
Selv håper jeg at hytta vår, høyt over havet, oppunder jotunheimen, som jeg har brukt all fritid de siste to årene på å bære, bygge og renovere , skal være ganske snøsikker. Og når jeg sitter der, foran peisen, etter å kjørt opp dit med elbilen, så tenker jeg, at dette er jo det gode liv. Og klimavennlig er det også. For hva er bedre enn å bruke pengene på godt håndverk og trelast fra Valdres. Med solceller, ledlamper og fornybar varme. Men så sniker det seg inn en ubehagelig følelse. En skam. Er vår hyttedrøm egentlig innafor vårt klimabudsjett?
Jeg er blant de som har liten tro på gi folk flest dårlig samvittighet over som et klimavirkemiddel, men det hindrer ikke meg i å føle skam selv. Man får jo god tid til å tenke når man bærer tonnevis av materialer. Jeg hoderegnet på utslippene fra produksjonen av sementsekkene jeg bar på skulderen. På utslippene fra diesellastebilene som leverte materialer. Burde jeg ha bygget i massivtre, framfor å isolere med mineralull?
Men så veldig konstruktiv er jo ikke denne grublingen. Vi løser ikke klimaproblemet ved å skamme oss. Verken frykt, skam eller skyldfølelsen over at vi gjør så altfor lite, bidrar til å løse klimaproblemet. Saken er – at verken jeg eller dere, eller noen andre, klarer oss helt uten produkter som sement eller stål. Det er vanskelige å velge utslippsfri varetransport, enten du skal ha trailerlass med materialer, middag på døren, eller varer til butikken din. Her ligger hindringene. Her ligger utfordringene. Her ligger mulighetene.
Hytta, den er ferdig. Det eneste som gjenstår er å betale gjelda. Jeg er over 40, det ser jeg at dere også er. Vi er de privilegerte. Men hvor trygge er vi på at vi fortsatt er attraktive i arbeidsmarkedet, om den norske oljeøkonomien møter veggen om ti år? Når vi er over femti? Hvor trygge er vi på at barna våre, når de skal ut i sin aller første jobb, kan velge og vrake slik vi har vært vant til?
Ekspertene mener oljeprisen kommer til å stige fram mot 2020. I oljebransjen er det allerede topp stemning! Men hør, det de ikke tenker på – er at høye oljepriser omkring 2020 blir den perfekte bølgen for elektriske biler. Fordi det er akkurat DA elbiler dundrer inn i markedet globalt, med et hundretalls nye modeller. Bensinprisen dytter elbilene over kneika. For første gang i historien vil vi oppleve at oljeetterspørselen faller globalt.
Mange tror at denne oljeboomen er den siste. Vi trenger flere bein å stå på.
Klimakrisen truer det viktigste vi har. Trygghet, velferd og muligheter for alle. De verdiene avhenger av at vi lykkes med klimaarbeidet. Men de verdiene avhenger også av verdiskaping. Grønn vekst handler om å få til akkurat dette. Det handler om økt produktivitet. Om å skape velferd til flere, men med mindre ressurser og utslipp. Uten trygghet for at regningene kan betales, lykkes vi ikke. Klimapolitikken må skape konkurransekraft, jobber og grønn vekst.
Mitt største personlige bidrag til Norges bruttonasjonalprodukt, er som dere kanskje har skjønt hytta vår på fjellet. Men hyttebyggingen min er også et bilde på ståa i klimaarbeidet. Ikke bare følelsesmessig – med sine opp og nedturer, Men på ordentlig. Solskinnshistoriene i klimaarbeidet, er solceller, ledlys, elbil, det som redder mitt klimaregnskap, mens skyggesiden er tungtransport, stål og betong. Men la oss se på det som går bra først.
Årets rekorder i sol og vindkraft, er enda mer imponerende enn fjorårets. Offshore vind til 40 øre i Tyskland. Vind til 25 øre i Marokko. Sol til under 20 øre i emiratene. (illustrasjon: tre bilder, tre tall). Bloomberg beskriver solrekordene som den billigste strømmen, noensinne, noe sted, fra noen teknologi – uten et øre i subsider. Billigere enn ny kullkraft de fleste steder. Det er et spørsmål om tid før solenergi er billigere enn å grave kull ut av en gruve, og brenne det i et nedbetalt kullkraftverk.
Det andre området som går bra, og som gjør at jeg slipper å regne på karbonbudsjettet når jeg cruiser til fjells i den orange opærn (opelen) min, er altså elbilpolitikken.
Bloomberg tror elbilen blir konkurransedyktig innen ti år – under en forutsetning – at markedet får lov til å vokse – og det avhenger av at politiske incentiver forblir sterke og forutsigbare.
Løsningen på klimaproblemet er gadgets. Masseproduserte, stadig billigere dingser. Solceller er dingser. Elbiler er dingser. Vindturbiner er svære dingser.
Jo flere som kjøper dem, jo billigere blir de. Mens begrensede ressurser, som leiligheter i byen eller olje, blir dyrere når etterspørselen øker, blir dingsene billigere.
Dette er dynamikken i et konkurransepreget marked. Kombinasjonen av industriell logistikk, stordrift og teknologiutvikling. Det som skjer når entreprenører, ingeniører, investorer ser fortjeneste i horisonten, og bruker det beste ypperste av forskning.
DETTE, kjære alle sammen, DETTE er KRAFTEN vi har skapt med elbilpolitikken. Effekten måles ikke i tonn CO2-kutt i Norge. Den måles i Gigatonn CO2 globalt!
Så hva er det som får oss i ZERO opp om morran? Jo – det er håpet som tennes når vi ser at det går an, ser at verden går framover!
Vi i ZERO tror at vi lykkes best når vi har håp. Derfor har ZERO siden starten for 15 år siden jobbet med løsningene. Vi har løftet fram teknologi. Vi har skapt marked for de gode alternativene. Vi har lykkes med mye. Kraftsektoren. norske bygninger, fergene, bussene bilene. De kan snart bli helt utslippsfrie. Og vi sprer det glade budskap, roser kloke beslutninger, vi snakker om det som går framover, fordi vi tror håp er en sterkere følelse enn skam og frykt.
I ZERO har vi valgt å kjempe for klimatiltakene som er større enn seg selv. Vi har tatt kampen for teknologiskift i det små. Vi feirer seire som gir bittesmå utslippskutt nå, fordi vi vet at når snøballen ruller, blir den større og større. Det finnes ikke globale løsninger. Det som finnes er lokale løsninger, som vokser seg globale fordi de er brilliante, fordi de blir lønnsomme eller fordi de gjør jobben bedre enn det gamle.
Så når jeg nå skal bruke resten av tiden min her på tingene som ikke går så bra FORELØPIG, så husk at vi også der skal skape håp og muligheter! La dere inspirere av ZEROs fagfolk, som i 15 år har gått løs på tilsynelatende umulige problemer – og søkt etter løsninger sammen med næringslivet.
For hva er det som ikke går så bra?
Igjen kan hyttebyggingen min gi et bilde på hvordan det står til med klimaarbeidet..
Da jeg lesset byggevarene fra lasteplanet og over til den vesle båten min, gikk klimakalkulatoren i hodet mitt for full maskin. Lastebilen la vel til 10 kg CO2 på skuldrene mine, bare på de siste 200 høydemeterne opp.
Lastebilen, og alle de andre tunge dieseldrevne motorene innen transport, anlegg, landbruk bruker mer olje globalt enn i fjor. Og neste år vil de bruke enda mer. Økonomisk vekst gir mer varetransport, og større utslipp.
Tungtransporten spiser opp gevinsten fra elbilsuksessen!
Derfor må vi kopiere suksessen fra elbil til lastebil. Oppskriften er NESTEN den samme!
Nå skal vi se på hvordan byene kan lede an:
1: Lag gulrøtter for selskaper som velger nullutslipps lastebiler.
La dem kjøre i bussfeltet og beholde bompengefritaket. Bare der sparer selkapene 50 000 kroner i året per lastebil.
2: Lag nullutslippsoner: Ta de mest attraktive handlestrøkene og si til markedet: To år fra nå må alle leveranser i disse gatene være null-utslipp. (Men gi omstillingsstøtte, slik at det ikke gjør for vondt)
3: Send et langsiktig signal:
«I 2030 må all transport av varer, tjenester og mennesker i byen ha null utslipp.
Noen mennesker vil le av oss, noen vil protestere. Og noen mennesker vil for første gang ferdes utendørs uten å bli syke av for luftforurensning.
Hvor vil alt dette ta oss?
Det skal lite til før markedet reagerer. Hvis en lastebilprodusent fikk 200 bestillinger på en lastebil som ikke finnes, vil de finne den opp. Og når de gjør det, vil 500 flere bestille den, og da kan de investere mer i produksjonslinjen. Sånn skaper vi verdikjeden for en ny, superkul, veldig stor gadget. Nullutslippslastebilen.
Er vi i mål da? Nei. Dessverre. Tilbake til hytta:
For hver 25-kilos sekk med sement jeg bar på den ene skulderen, ble den andre skulderen tynget ned av 15 kg CO2. Og bunten med 30 kg armeringsstål hadde 10 kg CO2 i bagasjen.
Og dere. Jeg KUNNE vel kanskje ha hogd til noen store steiner, i stedet for å støpe fundamenter av betong på hytta. Men verden er og blir fundamentert på betong. Og hadde noen produsert utslippsfri sement og stål kunne både jeg og de store entreprenørene valgt det. La oss skape den muligheten.
Bransjene med de høyeste utslippene globalt, finnes også i her Norge. De fleste er til og med representert i denne salen, av mennesker som har investert sin karriere i å gjøre industrien renere. Dere vet at verden trenger sement, metaller, gjødsel og kjemiske produkter – også i en fornybar, utslippsfri framtid. Dere satset karrieren på utvikling av nye prosesser, og eierne har satset mye penger. Dere har fått samfunnet med dere, i form av støtte til forskning og utvikling. Nå er dere klare til å ta det store steget, og realisere løsningene. Og Norge må gi dere den muligheten.
Dere må realisere nye løsninger NÅ om hele verden skal ta dem i bruk de neste 20 årene. La oss derfor bygge verdens første null- eller lavutslippsanlegg i de største norske industrigrenene. De første prosjektene begynner å bli klare for investering. Men de skjer bare hvis vi deler på regningen. Stortinget må nå sørge for at vi fortsetter utviklingen av fullskala fangst og lagring på sementfabrikken i Brevik – gjødselfabrikken i Porsgrunn – fjernvarmeanlegget på Klemetsrud. Vi har investert milliarder i teknologiutviklingen. Nå må vi ta den i bruk, få den til å virke i praksis.
Vi må starte jobben med å skape marked for produktene.
Slik fornybareventyret startet med at Europa skapte marked for vind og sol, da det kostet fem til 10 ganger mer enn kullkraft, må vi skape marked for sement og metaller med lave utslipp. Og hvis dere tror dette er mye vanskeligere – la meg berolige dere. Sement med CO2-håndtering koster ikke 5 ganger mer enn vanlig sement. Det koster 1,5 ganger mer.
Slik miljøkrav i offentlige innkjøp har revolusjonert fergebransjen, må vi også stille krav til statens kjøp av sement. Tro meg: Gjennomføringen av Nasjonal Transportplan vil gjøre staten til sementbransjens viktigste kunde. Også i industrien vil markedets kraft kunne flytte fjell.
Kjære alle sammen.
Vi kan tette hullene klimaarbeidet. Vi kan skape endring der for lite har skjedd. Vi kan skape grønn vekst .
Vi har ressursene. Vi har kunnskapen. Vi har kapitalen som kan drive fornybar energi framover. Våre vannmagasiner kan mangedoble sin nytte. Våre vindressurser kan skyve millioner av tonn kull ut av markedet. Våre ingeniører kan gjøre flytende vindmølle r til det nye eventyret.
Det er når vi utvikler teknologi, OG skaper marked vi lykkes. Det er når politikken utløsede mest destruktive, men også de mest kreative kreftene, markedskreftene, vi lykkes. Først da vil forurensning måtte vike plass for bedre løsninger. Først da vil vi lykkes.
Jeg har et håp for framtiden min. Jeg ser for meg skiturer til stadig nye topper i jotunheimen, sammen med gutta mine, kanskje sammen med barnebarn.
Jeg ser for meg en verden der også de vokser opp med trygghet. Med velferd. Med muligheter. Jeg ser for meg en blomstrende norsk økonomi, som vokser – fordi vi investerer og skaper grønne løsninger.
Er det ikke rart hvordan små tilfeldigheter avgjør hva livet bringer? Hvem vi deler livet med. Hvor vi bor. Hvilken jobb vi ender opp med.
MEN – det er ikke tilfeldig at elbilen konkurrerer ut fossilt. Det er ikke tilfeldig at sol og vind erobrer verden. Det er ikke tilfeldig at 53 batteriferger er under bygging.
Grønn vekst oppstår ikke ved en tilfeldighet. Vi må skape den.
Erna Solberg! Vi er klare! Bruk markedet! Skap konkurransekraft! Invester klokt! Det er oppskriften på god klimapolitikk!
Ha en god Zerokonferanse!
