Måned: august 2018

Arbeiderpartiet har flyttet seg i klimapolitikken. Det burde Høyre applaudere. Aldri har muligheten vært større for en effektiv norsk klimapolitikk som kutter milliarder, ikke millioner tonn CO2.

Av Marius Holm, daglig leder i ZERO. Kronikken stod på trykk i Dagsavisen/Nye Meninger 18. juli 2018.

Høyres klimapolitiske talsmann, Stefan Heggelund, har både etterlyst Jens Stoltenbergs linje i Arbeiderpartiets nye klimapolitikk og engasjement fra «Klima-Jonas». At de største partiene sloss seg imellom om hvem som har den beste klimapolitikken, er i utgangspunktet en god utvikling. Men kunstige konflikter bringer ikke saken framover. Kan vi i stedet diskutere hvordan Norge, som et lite, men ressurssterkt land kan bidra til størst mulig global endring for klima?

«Stoltenbergianerne» har et litt frynset ettermæle i klimapolitikken, på grunn av en forholdsvis stor skepsis til andre klimavirkemidler enn kvoter. Budskapet var at klimaproblemets omfang gjør det tvingende nødvendig å velge de billigste utslippskuttene globalt. I prinsippet er dette lett å enes om, men man så etter det billigste neste tonnet CO2 å kutte, framfor å se etter den billigste veien til null utslipp globalt. Selv effektivisering av kullkraftverk ga billigere utslippskutt på marginen enn solenergi i EU. Økonomer fikk utslett av å tenke på de dyre solsubsidiene, og skiftende norske regjeringer tok dem på ordet.

Men siden den gang har prisen på solenergi falt med over 90 prosent, og prisutviklingen på vindkraft og batterier følger hakk i hæl. Økonomer verden over har innsett at det å skape marked for klimaløsninger også skaper industriell dynamikk, kostnadsreduksjoner og et håp om at fossil energi konkurreres ut – også i land uten høye CO2-avgifter, både i veksthungrende utviklingsland, og i et Trump-ledet Amerika.

Erkjennelsen av at klimapolitikken trenger flere bein å stå på har gradvis spredt seg til de fleste av partiene. I opposisjon var Høyre på glid, og stilte en lang rekke krav til forsterkninger i forhandlingene om klimaforlikene. I den rødgrønne regjeringen ble det også under Jens Stoltenbergs ledelse innført styrket elbilpolitikk, bygget pilotanlegg for CO2-fangst og innført elsertifikater, til tross for ulike meninger internt.

Når Arbeiderpartiet nå har tatt en klarere posisjon i klimapolitikken, der de blant annet advarer mot å oppfylle Norges Parismål ved å kjøpe utslippskvoter som uansett er til overs, blir det lettere komisk at Høyre peker nese. Så sent som i vinter advarte Høyres daværende klimaminister mot «snever sosøk-tekning». Nå er Helgesen ute av regjeringen, og Stefan Heggelund angriper Arbeiderpartiet for at de har forlatt denne «snevre» tenkningen.

Denne kunstige polariseringen kan nok forklares med partienes behov for å være forskjellige – også når de egentlig er enige. Men polariseringen mellom utslippskutt «hjemme» og «ute» i klimapolitikken skygger for det langt viktigere spørsmålet: Hvordan kan Norge gjøre en størst mulig global forskjell, innenfor det handlingsrommet vi har? Og svaret på det er verken å kutte 20 millioner tonn hjemme, eller kjøpe 20 millioner kvoter i EU. Når miljøbevegelsen alltid har stilt krav om utslippskutt nasjonalt, er det ikke fordi man innbiller seg at resultat står og faller på en så marginal utslippsreduksjon. Det er fordi en forpliktelse om høye ambisjoner tvinger oss til å utvikle klimaløsninger verden trenger for å stanse klimaendringene.

Elbilpolitikken er meningsløst kostbar om vi måler resultatet i hvor mange tonn CO2 den har fjernet i Norge. Men den må måles på hvordan den påvirker prisen på batterier og elbiler. Norsk elbilpolitikk, dansk vindpolitikk og tysk solpolitikk har kuttet lite utslipp nasjonalt, men kutter gigatonn globalt i årene framover, fordi utslippsfrie løsninger blir konkurransedyktige uten klimapolitikk. Nå kan vi skape samme dynamikk med elektrifisering av ferjer, skip, lastebiler, traktorer, og anleggsmaskiner med batterier og hydrogen. Å gjøre Norge til et grønt marked, med etterspørsel etter nye nullutslippsløsninger, bør være en av tre hovedsatsinger i en norsk klimapolitikk.

Den andre hovedsatsingen bør være utvikling av lavutslippsløsninger i våre største industrigrener. Globalt står utslipp fra industrien for rundt én fjerdedel av CO2-utslippene. Utvikling av CO2-fangst og lagring, utslippsfrie reduksjonsmidler og introduksjon av fornybare og sirkulære råvarer kan gi Norge grønn konkurransekraft, samtidig som det gir løsninger for klimagassutslipp der det går svært trått globalt.

Den tredje bør være en finansiell kamp mot kullkraft i vekstøkonomier. Dersom vekstøkonomiene tar sin planlagte energivekst ved å bygge kullkraft, ryker alle ambisjoner om holde skadelig global oppvarming godt under to grader. Vår fornybarindustri, finansnæring og kapitalbase kan utvikle sol-, vind- og vannkraftprosjekter som presser kull ut av kraftsektoren, og samtidig skaper vekst og utvikling.

Høyre og Arbeiderpartiet vil si seg enige i alt dette. De vil si «vi gjør jo dette allerede». Og ja, Norge er på ballen. Men vi mangler den sentrale spilleren som kan omsette brukbart spill til mål. Så fremfor å takle «Klima-Jonas», bør Høyre konsentrere seg om sitt eget spill, slik at Norge kan vinne 3–0 i klimakampen.