fbpx

ZEROs innspill til høring om Oljefondet

– Regjeringen tar viktige grep for å redusere Oljefondets klimarisiko og bidra til omlegging til en mer fornybar framtid, sier Per Kristian Sbertoli, fagansvarlig finans i ZERO. I Finanskomiteens høring 25. april  foreslo ZERO ytterligere forbedringer i Oljefondets investeringer i fornybar og fossil energi. 

Her er ZEROs innspill til Finanskomiteens høring:

Investeringer i unotert fornybar energi

ZERO er fornøyde med at Regjeringen åpner for at Oljefondet skal få investere i unotert fornybar energi. Slik departementet skriver, er slike investeringer generelt interessante for institusjonelle, langsiktige investorer som SPU, og investeringer i fornybar energi vil også bidra til å redusere fondets klimarisiko som følge av varig fall i oljeprisen. En åpning er imidlertid ikke minst viktig fordi verden trenger enorme investeringer i fornybar energi dersom vi skal unngå katastrofale klimaendringer som også vil gjøre det umulig for Oljefondet å opprettholde høy avkastning i framtiden.

Forslaget om å øke miljømandatenes øvre ramme til 120 milliarder gjør det mulig å starte oppbyggingen av en meningsfull portefølje av unotert fornybar energi. Sammen med den absolutte øvre grensen på 2% gjør imidlertid rammen at betydningen for fondets samlede klimarisiko vil være begrenset. Den bør derfor økes ytterligere.

  1. ZERO mener komiteen bør gi signaler om at størrelsen på mandatet bør økes, evt at dette vil følges nøye med sikte på å kunne øke rammene de nærmeste årene.

Vi har forståelse for at Norges bank i første omgang ser det som mest aktuelt å gå inn i prosjekter i utviklede markeder. ZERO mener imidlertid det er verdt å merke seg at det er framvoksenden økonomier som vil ha den største veksten i energiinvesteringer, og at mangelen på kapital i disse markedene gir et langt bedre bytteforhold mellom risiko og avkastning enn i markeder med rikelig med kapital. Omdømme- og konstruksjonsrisiko kan lett unngås ved å begrense seg til oppkjøp av energiprosjekter som allerede er i gang i marked med høyere risiko. Vi har merket oss at Regjeringen legger opp til at hovedstyret kan legge rammene for investeringer i framvoksende økonomier.

  1. ZERO mener komiteen bør understreke at den ser positivt på en rask utvidelse fra etablerte til framvoksende markeder.

Uttrekk fra kull

Om vi skal lykkes med å begrense klimaendringene, må vi raskest mulig fase ut all bruk av kull, som er energiformen med høyest utslipp. I tillegg til å få ned prisen på kapital til fornybar energi, er det derfor tilsvarende viktig å øke prisen på kapital for kull. Det er svært bra at Regjeringen foreslår absolutte terskler for kullutvinning og kullkraftkapasitet i tillegg til dagens kriterier for utelukkelse av kullselskaper. Det er særlig avgjørende nå at det ikke bygges nye kullkraftverk. Storebrand har som del av sin kullpolicy at alle selskaper som bygger nye kullkraftverk over 1000 MW ekskluderes.

  1. ZERO mener komiteen bør be om at det settes et ytterligere kriterie som utelukker alle selskaper som planlegger nye kullkraftverk.

Selskaper med en mindre andel investeringer i kull bør også få et klart signal om at disse må fases ut. Storebrands policy er at de fra 2018 har senket sitt tak for selskapers kullandel til 25 prosent, før dette skal senkes til 20 prosent i 2020, 15 prosent i 2022 og 10 prosent i 2024. Innen 2026 vil selskapet være helt ute av kull. Dette bør også være en modell for Oljefondet.

  1. ZERO mener komiteen bør be om en nedtrappingsplan og sluttdato for når fondet skal være helt ute av all kullvirksomhet. 

Investeringer i oljeselskaper

Forslaget om å trekke Oljefondet ut av oppstrøms oljeselskaper, sammen med investeringene i fornybar energi, er gode første skritt i retning av å anerkjenne klimarisikoen fondet og norsk økonomi står ovenfor når verden skal fase ut fossil energi. Siden handlingsregelen sier at statens fremtidige netto oljeinntekter skal overføres Oljefondet, er fremtidige oljeinntekter som tilsvarer 60% av fondet, reelt sett også del av dette. Fondet er dermed massivt overeksponert for oljeprisrisiko.

Regjeringens begrunner beslutningen om å beholde integrerte olje- og gasselskaper blant annet med at flere av dem allerede har betydelig virksomhet innen fornybar energi. Det er riktig at enkelte av disse selskapene nå vokser innen fornybar energi. Det er imidlertid store variasjoner, flere har knapt gjort endringer, mens andre har en fornybarandel som er langt større i markedsføringen enn i reelle investeringer. Det er direkte misvisende når Regjeringen trekker inn at «Selskaper som ikke har fornybar energi som sin hovedvirksomhet ventes videre å stå for om lag 90 pst. av veksten i børsnotert infrastruktur for fornybar energi frem mot 2030.» Selskapene tallet viser til, er ikke oljeselskaper, men øvrige kraftselskaper. Å ta ut oljeselskaper vil dermed i begrenset grad «redusere fondets muligheter til å ta del i denne veksten.»

  1. ZERO mener primært at de integrerte oljeselskapene også bør tas ut av referanseindeksen.

Det er positivt at Finansdepartementet ber Norges Bank «gjennomgå sitt arbeid med klimarisiko i SPU» og «styrke arbeidet overfor de enkeltselskapene med størst bidrag til klimarisikoen i fondet.» De integrerte oljeselskapene som ikke er i gang med å omstille seg utgjør utvilsomt store bidrag til fondets klimarisiko. Det vil derfor være naturlig at man vurderer lignende kriterier som Storebrands nevnte nedtrappingsplan for kull, der det stilles forventninger om en stadig økende andel investeringer i fornybar energi for at integrerte oljeselskaper ikke skal utelukkes.

  1. ZERO mener komiteen sekundært bør be departementet vurdere om det bør utarbeides forslag til kriterier for utelukkelse av integrerte oljeselskaper som ikke er i gang med omstilling til fornybar energi.

 

Les høringsinnspillet som pdf her

– Raskere, billigere og renere med distribuert sol

Om verden skal lykkes i å gi energi til alle og samtidig unngå klimaendringer er vi nødt til å satse på distribuert solenergi. En ny rapport skrevet for ZERO, Kirkens Nødhjelp og Solenergiklyngen viser at slike løsninger er raskere, billigere og renere – og foreslår konkret politikk for å få fart på utrullingen.  Organisasjonene utfordrer utviklingsminister Dag-Inge Ulstein til å se mulighetene innen såkalt “off-grid” sol.

Rapporten utarbeidet av Differ viser at off-grid-løsninger er svært godt egnet til å nå de som i dag ikke har tilgang til strøm i utviklingsland – uten utslipp.

  • Totalkostnaden er langt lavere enn å bygge nett, særlig for delene av befolkningen som vil ha et moderat strømforbruk.
  • Det er langt raskere å installere dem, og man får dermed sosial og økonomisk utvikling tidligere for flere.
  • De gir langt lavere utslipp av klimagasser, siden de kan være 100% fornybare, noe som er krevende å få til med nett, og dagens utslipp fra parafin og diesel kan kuttes raskere.

– Sikker tilgang på energi er helt avgjørende for at mennesker skal komme seg ut av fattigdom. Det gir nye inntektsmuligheter, det vil frigjøre mye arbeidstid og det vil gi betydelige helsegevinster. Det er viktig at denne energien kommer fra fornybare kilder. På denne måten kan solenergi tilfredsstille mange behov samtidig, sier Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

Langt mer energieffektive elektriske artikler, billigere sol og batteri og muligheter for nedbetaling over mobiltelefon, gjør at distribuert sol i dag kan tilby helt andre løsninger enn for få år siden. Rapporten tar livet av en rekke myter knyttet til at dette er “hyttestrøm” som ikke gir fullverdige løsninger.

Rapporten viser til at mens donorer og nasjonale myndigheter er villige til å dekke størstedelen av kostnadene for å levere nettstrøm, er støttegraden til distribuerte løsninger lav. Men hver krone i offentlig støtte gir langt større effekt, hvis man legger til rette for næringslivet som i dag satser på offgrid-løsninger. Det store nettutbyggingene som er planlagt vil også øke klimautslippene siden fornybarandelen i de fleste fattige land vil være lav i lang tid.

– Storskala sol, vind og vannkraft er fortsatt viktig for å konkurrere ut fossil energi og la utviklingsland utvikle sin industri og byer, men vi vil utfordre utviklingsministeren til å se at distribuert sol må inkluderes som en vesentlig del av energiplanene i Afrika. Dette må også være en del av regjeringens planlagte satsning på å gi utviklingsland bedre alternativer enn kull, sier Per Kristian Sbertoli, fagansvarlig finans i ZERO.  

Det er et yrende privat næringsliv innen off-grid energiløsninger, og det er også en rekke norske selskaper som utvikler innovative løsninger.

– Norge har en lang historie med samarbeid med utviklingsland om elektrifisering knyttet til vannkraft og bygging av nett. Men myndighetene må se at energilandskapet forandrer seg, og at Norge også har en unik kompetanse innen solkraft og digitalisering. Når du kombinerer dette med leveranser av verdens reneste silisium, kan vi bygge opp en sterk norsk solindustri, som kan bidra med nye løsninger, sier Trine Kopstad Berentsen, daglig leder i Solenergiklyngen.

Rapporten gir en rekke forslag til hvordan offentlige midler kan brukes på en smart måte for å sette ytterligere fart i private investeringer i offgrid sol. En garantiordning for å øke kredittverdighet og gi tilgang på billigere kapital, og en ny mekanisme for å håndtere risikoen for manglende betaling, er blant forslagene.

– Garantiordningen for fornybar energi i utviklingsland som Stortinget har bedt om at skal utredes denne våren, må utformes så den kan inkludere behovene ved utrulling av offgrid solenergi, sier Sbertoli.

 

Les hele rapporten her!

 

For mer informasjon:

Per Kristian Sbertoli, fagansvarlig finans ZERO, 93089103 – per.sbertoli@zero.no

 

Pressemeldingen i pdf her

Les hele rapporten her!

Video and presentations from «How to electrify all urban transport by 2030?» April 2nd 2019

In 2019 Oslo is the European Green Capital, thanks to – among other things – the Norwegian car market being electrified at a record pace. The next ambition for Oslo is to become a zero emission city in 2030 and to electrify all urban transportation – vans, trucks, buses, ferries and heavy contruction machines. In this breakfast seminar we presented inspiring electrification projects, electric vehicle news and outlined the next steps towards a completely emission free transport sector that will help provide healthy, green cities and minimize the urban climate footprint.

Where: Oslo, Kulturhuset
When:
April 2nd 2019, 08:00-10:00

The seminar was streamed live on facebook and is available as a video here.

See more photos from the seminar on Flickr.

The seminar was part of a partner meeting in the Interreg project “Baltic Sea Region Electric”, where ZERO is a partner.

Presentations:

– How will the City of Oslo work to electrify all urban transport by 2030? By Lan Marie Nguyen Berg, Vice Mayor for Environment and Transport (Green Party), The City of Oslo.
– Electric buses in Oslo: 76 ebuses by summer 2019 – all zero emission by 2028. By Snorre Lægran, Planning Director, Ruter, a common management company for public transport in Oslo and Akershus.
– Electric urban ferry from Oslo to Nesodden in 2019. By Jarle Myrbø, Operations Inspector, Norled, one of Norway’s largest ferry and express boat operators.
– Charging infrastructure for electric passenger ferries in the Oslo Fjord. By Atle Holth, Director of Energy Infrastructure, Ruter.
– Bigger electric vans available in volum today will speed up emission free urban freight in Oslo. By Espen Kristoffersen, Brand manager MAXUS, RSA.
– BYD electric light and heavy commercial vehicles to be launched in Oslo soon. By Erik Bergboer, European Sales Director E-Trucks, BYD Europe B.V.
– Electric cargo bikes for city logistics in Oslo. By Lars Sveen, Head of Land Transport domestic Norway, Schenker.
– What can Oslo learn from the Swedish ElectriCity? Electric buses, trucks and ferries in Gothenburg. By Peter Lindgren, Coordinator ElectriCity, City of Gothenburg.
– We use electric excavators in Oslo – but how to cut all fossil energy use from construction sites by 2030? By Hege Schøyen Dillner, Chief Sustainability Officer/Group Executive Vice President at Veidekke ASA.

Contact persons:
Jenny Skagestad, jenny.skagestad@zero.no
Torfinn Belbo, torfinn.belbo@zero.no

ZERO er samarbeidspartner av Oslo europeisk miljøhovedstad 2019. Dette arrangementet er i regi av ZERO, men er også en del av miljøhovedstadsårets offisielle program. På miljøhovedstaden.no kan du lese mer om andre arrangementer i miljøhovedstadsåret. 

 

Negativ verdiskaping i oljeindustrien

Det er få oljefelt i Norge som gir en fortjeneste på mer enn 25 USD per fat. Skadekostnadene ved CO2-utslippet fra det samme fatet derimot anslås nå til rundt 200 USD per fat. Det betyr i praksis at rent samfunnsøkonomisk er det antakelig en sterk, negativ verdiskaping ved utvinning av olje. Det er det ikke alle som har skjønt.

Erik Sauar, styreleder i ZERO

Marius Holm, daglig leder i ZERO

Dette innlegget stod først på trykk i VG 29.3.2019

Både Odd Eriksen i VG og Karl Erik Schjøtt-Pedersen i Dagsavisen tar kraftig til orde for å fortsette å gi oljeindustrien store fordeler fremfor annet næringsliv i Norge. Begge argumenterer med at oljeindustrien har spesielt høy verdiskapning. Dette er dessverre ikke lenger riktig.

I et større forskningsarbeide publisert i Nature nylig av forskere fra Universitet i California, Stanford og RFF instituttet i Milano estimeres de økonomiske skadekostnadene av klimaendringene systematisk i land etter land.

Basert på et svært grundig arbeide anslår de nå skadekostnadene globalt til ca 400 USD per tonn, men med et usikkerhetsintervall fra ca 200 til 800. Omregnet til olje blir denne skadekostnaden på rundt 200 USD per fat, men med usikkerhet fra 100 til 400.

Disse skadene er altså skader som folk blir påført uten noe valg. Mange mister i praksis huset eller gården sin og må flytte. Mange opplever at gården ikke lenger gir avling. Mange må rive huset og bygge høyere grunnmur. Hele byer vil bli borte. Noen mister landet sitt fordi det havner under havet. INGEN av disse får i praksis erstatning. De aller fleste ville antakelig også takket nei til erstatning til den kostnaden som økonomene anslår hvis de alternativt hadde fått lov til å unngå skadene.

Det er dessuten svært store miljøskader som i praksis er verdsatt til 0 i disse regnestykkene. Dyrearter blir borte. Plantearter blir borte. Korallrev dør. Redusert eller manglende skisesong. Det meste av dette er verdsatt til 0 når den økonomiske skadekostnaden estimeres. Det er derfor gode grunner til at vi som samfunn må anse at skadekostnaden er vesentlig høyere enn den rent økonomiske på rundt 200 USD per fat.

Det er klart at samfunnet og forbrukeren også har fordeler av å bruke olje og de må med i regnestykket. Men dersom forbrukerne måtte betale både 70 USD fatet for oljen, 200 USD for de økonomiske skadekostnadene og for eksempel 100 USD for de reduserte naturverdiene, så ville forbruket gått dramatisk ned, og man ville i svært mange tilfeller funnet andre løsninger i løpet av 10 år.

I USA ville forbruker anslagsvis måtte ha betalt 30 kr per liter bensin istedenfor 6 kr per liter i dag dersom oljen gikk fra 70 til 370 USD per fat slik at prisen dekket skadekostnadene. Da er det veldig mye annet som blir lønnsomt enn egen bensinbil.

Det er viktig å stikke fingeren i jorda og erkjenne hvor vi er. Norsk oljeindustri har skapt store økonomiske verdier i Norge. Det er sant. Samtidig må vi nå innse at bruken av dette produktet vårt  fremover vil påføre tredjepart kostnader som er mye, mye høyere enn det vi tjener. Vi påfører andre skade for 2- 300 USD og tjener selv under 25.

Det er derfor ikke lenger riktig å si at det er høy verdiskapning i norsk oljeindustri. Den totale samfunnsøkonomiske lønnsomheten er antakelig negativ, og samlet verdiskapning antakelig under 0. Den tilsynelatende høye lønnsomheten i Norge skyldes bare at verken vi eller forbruker betaler de faktiske kostnadene vi påfører tredjepart – og som dessverre er mye høyere enn våre egne inntekter. Vi, produsent og forbruker, gjør bokstavelig talt opp regning uten vert.

Denne innsikten betyr ikke nødvendigvis at vi bør slutte å produsere olje umiddelbart. Men den betyr i hvert fall at denne sektoren ikke bør gis en eneste særfordel, og den betyr også at en relativt rask omstilling bort fra produksjon og bruk av olje vil ha svært høy samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

La klimapolitikken virke!

Både industri og klima trenger effektive energimarkeder og europeisk samarbeid.

Marius Holm (ZERO) og Stein Lier Hansen (Norsk Industri)

Denne kronikken stod først på trykk i VG 18.2

Kraftprisene svinger, og denne vinterens prishopp skaper bekymring hos både vanlige forbrukere og tilhengere av norsk kraftforedlende industri. Prisøkningen i vinter er først og fremst et resultat av klimapolitikk. Noen bruker anledningen til å skape misforståelser om hva som bestemmer prisen, og hvilke konsekvenser dette har. For oss som arbeider med å ivareta industriens interesser på den ene siden og framdriften i klimaomstillingen på den andre, er det viktig å forsvare en organisering av energimarkedet som gir oss både klimaomstilling og konkurransekraft.

Vi må tåle at klimapolitikken virker, og ikke forkaste et velfungerende kraftsystem for å tjene billige politiske poeng. Hovedgrunnen til at kraftprisen er høyere enn i fjor, er høyere priser på CO2-kvoter som følge av at EU har strammet til kvotemarkedet. Kullkraftverk, som fortsatt er en del av kraftmarkedet i Nord-Europa, får dermed høyere kostnader, og blir gradvis presset ut av renere og mer konkurransedyktige energikilder. Det gir utslippsreduksjoner, og på sikt, lavere kraftpriser i det europeiske kraftsystemet, en utvikling industrien i Norge vil tjene på.

Aluminiumsprodusentene Hydro og Alcoa har tilpasset seg markedsutviklingen ved å inngå langsiktige kontrakter om kjøp av vindkraft i Norge. Det gir sikkerhet for begge parter og kontraktene bidrar til utbygging av ny fornybar kraft. Våre naboland bygger vindkraft og solenergi i stor skala. Kraftlinjer og kabler til kontinentet er ikke enveiskjørte. På dager med mye vind vil Norge kunne ta imot mye billig overskuddsvind fra våre naboer, fordi vår vannkraft er fleksibel. På vindstille dager kan vi øke produksjonen og eksportere kraft.

For industriens del sikrer deltakelsen i det europeiske kvotesystemet forutsigbarhet i klimapolitikken, mens kraftutveksling med utlandet sammen med ny kraftutbygging sikrer forsyning. Vi skal ikke lengre tilbake i enn til 2011 før forsyningssituasjonen var anstrengt. Med sikkerhet for en god CO2-kompensasjonsordning motsatte industrien seg derfor ikke de to kablene som nå er under bygging til Tyskland og England. Vi skal ha en balansert utvikling mellom tilgangen på fornybar kraft og eksportkapasitet, men det negative fokuset eksisterende kabler nå får er helt ubegrunnet.

For det er ikke de to kablene som fører til at økte CO2-kvotepriser øker kraftprisen også i vannkraftlandet Norge. Skulle vi unngått denne effekten, måtte vi ha kuttet alle kabler til henholdsvis Nederland og Danmark pluss høyspentlinjene til Sverige, og praktisk talt isolert Norge som en øy, med de konsekvenser dette ville hatt for forsyningssikkerhet og ikke minst pris. Det ville blitt dyrt for norske strømkunder om magasiner til enhver tid skulle hatt nok vann til å dekke behovet. I våt-år ville mye verdifullt regnvann ha rent over demningene, og gitt lavere total produksjon. Industrien i Norge er robust nok til å tåle svingninger i kraftmarkedet. Like fullt er rimelig kraft en forutsetning for å fjerne industriens utslipp.

Vi mener Norge, som et ressurssterkt land der de fleste karbonintensive industrigrener er representert, bør ta et særlig ansvar for utvikling av lavutslippsprosesser for produksjon av metaller, gjødsel, sement og andre kjemiske produkter. Hvis verdens industri skal bli utslippsfri i 2050, bør noen ha utviklet løsningene i 2030. Løsningene vil bli utviklet av norsk industri i samarbeid med det offentlige virkemiddelapparatet.

Nøkkelen for å lykkes, er at eierne av norsk prosessindustri, i all hovedsak globale industriselskaper, vil investere i Norge. Da trengs lavere energikostnader enn hos våre konkurrenter. Dette kan oppnås. Først og fremst trenger vi mer kraftproduksjon her hjemme. Jo større forsyningskapasitet vi har, jo lavere blir kraftprisene. Vi må utnytte vårt utmerkede potensial for landbasert vindkraft og samtidig gi vannkraften anledning til å forbedre sin reguleringsevne. Dernest må vi ha forutsigbar fordeling av nettkostnader og sikkerhet for kompensasjon for CO2-prisens påslag på strømpris i konkurranseutsatte bransjer også etter 2020.

Europeisk klimasamarbeid og et effektivt energimarked er avgjørende betingelser for å lykkes med omstillingen fra fossil til fornybar energi. Omstillingen koster, og høye strømpriser har uheldige fordelingseffekter. Det problemet er reelt, og vi oppfordrer politikerne til å løse det med målrettede fordelingspolitiske virkemidler, og samtidig styrke klimapolitikken, heller enn å svekke den.