Når politikerne nå leter etter tiltak for et næringsliv i krise, er det viktig å velge tiltak som ikke bremser det grønne skiftet. Det er tid for å diskutere både krisepakker for klimapolitikken og klimatiltak i krisepakkene.

Marius Holm, daglig leder i ZERO

Mediene forsøker å lage «gladsaker», eller i det minste trøstesaker, om de plutselige og positive klimaeffektene som har oppstått som følge av koronapandemien. Koronakrisen kan redusere de globale klimagassutslippene mer på en måned enn klimapolitikken tilsynelatende har klart over mange år. Men dette er ingen trøst.

For det første har koronakrisen enorme negative konsekvenser. Mennesker dør, får livsgrunnlaget ødelagt, livskvaliteten redusert, havner i fattigdom. Akkurat den type konsekvenser arbeidet mot klimaendringer handler om å unngå.

For det andre er ett tonn CO2 spart som følge av koronakrisen mindre verdifullt enn ett tonn CO2 spart gjennom omstilling av energisystemet. Et fly som står på bakken, vil fly igjen. Et smelteverk som permitterer de ansatte, vil starte opp igjen. Men et nytt sol- eller vindkraftverk vil produsere strøm og fortrenge kullkraft i 25 år. Dersom noen trengte bevis på at resesjon gir utslippskutt, får de det nå. Men vi får også bevisene for at økonomisk nedtur likevel ikke er noen løsning på klimaproblemet. Til det er utslippsreduksjonene for små, og de sosiale kostnadene for store.

“Completely apart from the human toll, economic disruption is not a politically viable way to deal with global warming in the long term, and it also undercuts the engines of innovation that bring us, say, cheap solar panels.”

Bill Mckibben, amerikansk klimaaktivist og forfatter, i New Yorker

Krisens første bølger rammer reiseliv, handel og service hardest. Den andre bølgen rammer all industri og investeringer. Forbrukere og bedrifter vegrer seg mot investeringer når fremtiden er usikker og likviditeten spist opp. Når færre kjøper nye biler eller hus, stanser også aluminiumsverkene, stålverkene og sementfabrikkene. Prisen på utslippskvoter og strøm vil falle til nivåer der nedbetalte kullkraftverk kan tusle og gå på litt redusert fart, mens investeringer i ren energi stanser opp. Viktige teknologiselskap kan gå konkurs. Oljepriser på tjuetallet bremser ikke bare elektrifisering av biler, busser og skip verden over, den sender også norsk økonomi inn en dobbel krise. 

Det er derfor tid for å diskutere både krisepakker for klimapolitikken og klimatiltak i krisepakkene. Forbud, påbud og økte avgifter på utslipp bør normalt inngå i menyen av klimavirkemidler, sammen med støtte til infrastruktur, teknologiutvikling og  industrialisering av klimaløsninger. På vei inn i det som kan bli en dyp økonomisk krise, trenger vi mer støtte, forutsigbarhet og stabilitet framfor skjerping av andre rammevilkår. Vi bør tilstrebe stabilitet i prisen på CO2 i kvotemarkedet. Fristelsen til å la lave kvotepriser hjelpe arbeidsplasser og industri på fote bør motstås, fordi andre arbeidsplasser, som fornybar energi, er avhengig av nettopp stabile priser på CO2.

Samtidig bør pengesekken åpnes for investeringene vi vet må på plass for å halvere utslipp innen 2030. Det er viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Alle benytter anledningen til å be om penger til sin hjertesak. Kriteriet for hva som er fornuftige tiltak bør i utgangspunktet være like strengt som før. Men køen til kassa bør kortes ned. Når vi leter med lys og lykte etter grep som kan få hjulene i gang igjen etter korona-nedstengning, bør lysene falle på klimatiltak vi må gjennomføre uansett, men som vi normalt sliter med å få plass til i statsbudsjettet. Vi bør gjennomføre investeringer i teknologi og infrastruktur som skaper arbeid nå, og utslippskutt i årene framover.

ZEROs grønne krisepakke

I den første fasen av koronakrisen handler det meste om å begrense smittespredning og sikre at levedyktige bedrifter ikke går over ende. Men den andre fasen vil handle om hvordan vi skal få fart på økonomien. Da må vi i første omgang sørge for at klimatiltak ikke blir satt på vent, og på lengre sikt må vi stimulere de næringene og selskapene som bidrar til grønn vekst.

Vi i ZERO kommer nå med en rekke forslag til tiltak som bør vurderes når regjeringen gjør nye økonomiske grep for å møte koronakrisen. ZEROs grønne krisepakke omfatter tiltak for en rekke næringer, og viser både til eksempler på tiltak som kan stoppe opp som følge av krisen, og konkrete grønne investeringer.

Eksempel på klimatiltak som kan stoppe opp

• Oljenæringens utslippskutt. Rett før koronakrisen inntraff, lovte olje- og gassnæringen 40% utslippskutt innen 2030 gjennom effektivisering og elektrifisering. Flere av de planlagte investeringene i klimatiltak kan bli skrinlagt som følge av krisen. Regjeringen bør gå i dialog med næringen om hvordan de mange små og store klimatiltakene kan gjennomføres nettopp nå som vi trenger aktivitet i næringen.

• Utrulling av utslippsfrie ferger og busser. Kollektivselskaper og fylkeskommuner lider nå store økonomiske tap. Ruters inntektstap er f.eks. om lag 400 millioner per måned nedstengingen varer, og mulighetene for kostnadsreduksjon er begrensede. Dette vil kunne ødelegge det økonomiske handlingsrommet for elektrifisering og utvikling av nye kollektivløsninger. Regjeringen bør bidra til å dekke kollektivselskapenes tap av billettinntekter.

Grønn investeringspakke

• Økt investeringsstøtte til energirehabilitering av bygg. Etterisolering, utskifting av vinduer, installasjon av solceller og styringssystemer og varmepumper er eksempler på prosjekter med kort ledetid. Økt investeringsstøtte kan gi rask effekt på aktivitetsnivå. Støtten kan gis gjennom eksisterende ordninger i Enova, slik at flere prosjekter kan realiseres.

• Grønn flåtefornyelse av nærskipsfarten. Mange av lasteskipene som transporterer gods langs norskekysten er gamle og forurenser mye. Vi trenger en fornyelse av lasteskipene for å sikre miljøvennlig godstransport i Norge. Dette kan oppnås gjennom eksisterende ordninger i Enova, Innovasjon Norge, GIEK og Eksportkreditt Norge. Det vil gi fart i den maritime næringen, og bidra til å utvikle nullutslippsløsninger som vi trenger i den globale skipsfarten.

• Økt støtte til utslippsfrie ferger og hurtigbåter. Erfaringene så langt viser at strenge miljøkrav i fergeanbudene fører til at en større andel av kontraktene går til aktører i den maritime næringen i Norge. Det samme vil gjelde for de mange hurtigbåtsanbudene som nå står for tur. Jo strengere miljøkrav fylkeskommunene stiller, jo mer verdiskaping vil vi få i vår maritime klynge. Staten bør ta en større del av regningen for overgangen til elektriske ferger og hurtigbåter, og overføringene til fylkene må knyttes til hvilke løsninger de velger i sine anbud.
• Hjemmelading for elbil i borettslag. Gjennom en tidsbegrenset støtteordning vil det raskt kunne bygges ut lademuligheter for elbiler i borettslag.
• Lade- og fylleinfrastruktur for tyngre kjøretøy. Tilgang på utslippsfri og fornybar energi er en forutsetning for at tyngre kjøretøy også kan bli utslippsfrie. Utbygging av infrastruktur for nullutslipp vil bidra aktivitet i økonomien på kort sikt, samtidig som det vil akselerere det grønne skiftet som vi uansett må ha i transportsektoren.
• Økt bevilgning til Klimasats. Klimasats skal bidra til reduserte klimagassutslipp og omstilling til lavutslippssamfunnet. Kommuner, fylkeskommuner og enkelte kommunale foretak kan søke om tilskudd, sammen eller hver for seg. Det er mange gode klimatiltak som er klare til gjennomføring, men som ikke kommer til å få støtte og bli gjennomført med de begrensede midlene som er bevilget så langt. Gjennom økt bevilgning til Klimasats kan flere klimatiltak i kommuner og fylker bli gjennomført nå.
• Karbonfangst- og lagring. Grunnlaget for en investeringsbeslutning om fangst og lagring av CO2 fra Norcem i Brevik og Fortum Oslo varme, med tilhørende infrastruktur og lager i Nordsjøen, er snart klart. Prosjektet er grundig utredet og bredt forankret politisk og industrielt. Vi bør trykke på den knappen nå. Det kan gi kontrakter i størrelsesorden 20 mrd. På lengre sikt vil denne infrastrukturen åpne for at Norge kan tilby CO2-lagring til store industriaktører i Europa, og legge til rette for storskala hydrogenproduksjon fra naturgass i Norge.

• Havvind. Et hjemmemarked for havvind i industriell skala må til for å utvikle teknologier og leverandører for et verdensmarked i rask vekst. ZERO har tidligere tatt til orde for at Norge bør bygge 3 GW havvind innen 2030. Regjeringen bør lyse ut områder og få på plass økonomiske incentiver som gjør at investeringer kan realiseres. Det vil gi sårt tiltrengte ordrer både for engineeringmiljøer, verkstedindustri, offshorerederier og elektroteknisk industri – og bygge vår grønne konkurransekraft på lengre sikt.