Kategori: Industri

ZEROs innsatsgruppe kommer med klare anbefalinger om politikk for CO₂-fjerning i brev til klimaminister Espen Barth Eide.

FNs klimapanel er tydelig: Skal den globale oppvarmingen holdes under både 1,5 og 2 grader, må det fjernes store mengder CO₂ fra atmosfæren i løpet av dette århundret. For å få til det må løsninger for CO2-fjerning oppskaleres, og da trenger vi politikk. 

I ZEROs innsatsgruppe for CO₂-fjerning jobber vi sammen med ni aktører som kan realisere CO₂-fjerning dette tiåret: Carbon Removal, Norske Skog, Greencap, Removr, Northern Lights, Hafslund Oslo Celsio, Climeworks, Equinor og Inherit Carbon Solutions. Innsatsgruppen jobber for å få på plass nasjonale rammebetingelser for CO₂-fjerning. Nå har gruppen sendt tre politiske anbefalinger til klimaminister Espen Barth Eide. Anbefalingene er:

1) Innfør et finansielt virkemiddel for CO₂-fjerning, raskt

Miljødirektoratet har anbefalt å innføre en omvendt CO₂-avgift eller omvendte auksjoner for å utløse CO₂-fjerningsprosjekter. Det ble i revidert nasjonalbudsjett vedtatt å gjennomføre en ekstern utredning av “samfunnsøkonomisk riktig prising” og samtidig vurdere muligheten for at statlig støtte kan kombineres med salg av klimakreditter. For å nå den nødvendige skalaen CO₂-fjerning som FNs klimapanel skisserer, må oppskalering skje raskt dette tiåret og et nasjonalt virkemiddel er et viktig første skritt. 

2) Det frivillige markedet bør fungere sammen med nasjonal politikk

CO₂-fjerning er et offentlig gode og bør finansieres av offentlig støtte. I tillegg til dette, kan CO₂-fjerning også finansieres ved salg av kreditter i det frivillige karbonmarkedet. Begge deler er nødvendig for å realisere og skalere CO₂-fjerning. Prosjekter som mottar støtte fra staten, bør få mulighet til å selge kreditter i det frivillige markedet, slik Miljødirektoratet har anbefalt. Det frivillige markedet er ikke alene nok, men er en viktig drivkraft. CO₂-fjerning kan bli en viktig fremtidig grønn næring i Norge. Får Norge overskudd av kreditter for å nå egne klimamål, kan disse selges til andre land. 

3) CO₂-fjerning må få en definert rolle i klimapolitikken 
FNs klimapanel viser at de globale utslippene må kuttes så raskt og langt det lar seg gjøre. I tillegg må det fjernes store mengder CO₂ fra atmosfæren. Det betyr at CO₂-fjerning må skje i tillegg til utslippskutt. Regjeringen må føre en klimapolitikk som kutter utslipp i henhold til klimamål og samtidig øker innsatsen for å fjerne CO₂ i Norge. Hvilken rolle CO₂-fjerning spiller for å nå klimamål i 2030 og 2050, bør derfor tydeliggjøres, både i klimastatus og -plan, norsk klimalov og den kommende klimameldingen. 

Kontakt:

Martine Mørch, rådgiver industri: martine.mork@zero.no

Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig industri: anne.melbye@zero.no

EU-kommisjonen vil stille krav til hvordan olje- og gassnæringen skal bidra til å nå klimamålene. Norge bør gjøre det samme.

Av Martine Mørk, rådgiver industri i Miljøstiftelsen ZERO 

Kronikken stod opprinnelig på trykk i DN 29.03.23.

Olje- og gassnæringen tjener enorme summer på Europas energikrise. Det er enda et argument for hvorfor bransjen også bør bidra mer til både å kutte utslipp og fange og lagre CO2.

Det siste har sektoren i dag ingen forpliktelser til. I sitt nye lovforslag Net-Zero Industry Act foreslår EU-kommisjonen at olje- og gasselskaper skal bidra til å nå målet om årlig CO2-lagringskapasitet på minst 50 millioner tonn i 2030. Hvor mye, vil bli beregnet ut i fra hvor stor markedsandel de har. 

Blir lovforslaget vedtatt, tar EU et viktig steg mot et produsentansvar for olje- og gassproduksjon.

Det er en god ide, og knapt noe land er bedre egnet enn Norge. Regjeringen står fast på at vi skal utvikle, ikke avvikle, oljenæringen. Men det eneste forslaget som diskuteres i norsk politikk for å kutte utslipp, er elektrifisering av sokkelen. Dette vil bidra til å få ned nasjonale utslipp, og er derfor viktig og riktig. Men tiltaket har ingen effekt på de 400-500 millioner tonn CO₂-utslipp vi eksporterer hvert år.

Det internasjonale energibyrået erklærte i fjor at det ikke er plass til å lete eller utvinne mer olje og gass om vi skal nå klimamålene. FNs klimapanel slår også fast at eksisterende og planlagte olje- og gassprosjekter allerede overskrider karbonbudsjettet. Fossile brensler må fases ut så fort som mulig, og de utslippene som skjer i dag og i en tid fremover, må håndteres med et produsentansvar for karbon.

Det er lov å håpe at klimapanelets konklusjoner også vil bli lyttet til i Norge. Slik det er nå, er investeringene på norsk sokkel på et historisk høyt nivå. Og alt tyder på at Norge vil eksportere olje og gass i flere tiår fremover. Derfor bør Norge også være først til å innføre et krav om karbonretur. 

Karbonretur betyr at man pålegger importører og produsenter av olje og gass å fange og lagre en økende andel av de CO₂-utslippene som oppstår fra å utvinne og bruke de fossile brenslene. Med andre ord: De som tjener penger på å ta opp karbon, må sørge for at tilsvarende mengde karbon lagres. Det betyr at selskapene må være med på å finansiere karbonfangst- og lagring. Hvor stor denne andelen begynner på, bestemmes politisk. Men når verden skal ha netto null utslipp, må alt fossilt karbon som tas opp kompenseres for ved å fange og lagre en lik andel CO2. Slik når vi geologisk netto nullutslipp.

Når giganten EU beveger seg, går det fort, og Norge må henge med. Aller helst bør vi vise lederskap. Vi bør alliere oss med flere land rundt Nordsjøen og innføre et krav om karbonretur. Norge bør samtidig lansere initiativet på FNs neste klimatoppmøte i Dubai i november. Med dette forslaget i bagasjen kan Norge endelig forene vår doble rolle som en oljenasjon med ambisjonen om å være en klimanasjon. Det er ikke noe bedre sted å ta et slikt initiativ enn i De forente arabiske emirater. Dette er utvikling, ikke avvikling i praksis.

Karbonretur vil bidra til raskere og forutsigbar utbygging av tilstrekkelig lager for CO2. Karbonfangst er helt nødvendig for å kutte utslipp i CO2-intensive industrier og dermed helt nødvendig for å nå klimamålene. I dag er CO2-lagring en flaskehals for investeringer i industriell karbonfangst, fordi det må være tilgang på CO2-lager for å fatte store investeringsbeslutninger. På samme måte må det vises til planlagte fangstprosjekter for å få konsesjon for CO2-lagring. En slik høna-og-egget-problematikk er helt typisk for flere klimaløsninger, og karbonretur vil være med å løse dette for karbonfangst og -lagring. Det er allerede stor konkurranse om tilgang til CO2-lager, og for norske klimamål til 2030 er det nødvendig med et slikt virkemiddel som sikrer utbygging av mer CO2-lager og at norske prosjekter får innpass.

Equinor-ansatte kan nok en gang glede seg over milliardbonus. Som EU-kommisjonen så pent beskriver det: «olje- og gassprodusentene har ressursene og kompetansen til å utløse denne kapasiteten». Med en slik inntjening bør det være en selvfølge at oljebransjen også bidrar til å nå klimamålene. De trenger bare et dytt i riktig retning. Equinor har fanget og lagret CO₂ på Sleipner-feltet siden 1996. Teknologien er utviklet av næringen selv. Nå må de få beskjed av politikerne om å ta dem i bruk raskere og i større omfang, slik at denne næringen også faktisk bidrar til at vi når klimamålene.

Nytt ZERO-prosjekt ser på om utslippstunge industriparker kan ha et konkurransefortrinn i den grønne omstillingen. Hovedmålet er å vurdere klimanytten til samlokalisering av industri.

Samtidig som store industriparker samler store punktutslipp, kan samlokaliseringen av industri i slike parker bidra til effektiv ressurs- og arealbruk. 

‒ Industriparkene har areal, infrastruktur og kompetanse til å være en motor for rask omstilling i Norge, sier Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig for industri i ZERO. I prosjektet “Grønne industriparker” ønsker ZERO å kvantifisere, synliggjøre og styrke industriparkenes grønne konkurransefortrinn i klimaomstillingen til 2030. Prosjektet skjer i samarbeid med Treklyngen, Mo Industripark, Herøya Industripark, Glomfjord Industripark og Siva. 

Omstilling krever areal og kraft

Norge skal de neste årene reindustrialiseres, med omstilling av eksisterende industri og utbygging av ny grønn industri. Utbygging av ny industri er både areal- og kraftkrevende.
Miljødirektoratet forventer at Norge må rapportere i gjennomsnitt 1,2 millioner tonn CO₂-utslipp årlig fra arealbruksendringer fram mot 2030.

‒ Areal kommer til å bli en av de mest begrensa ressursene i det grønne skiftet. Industriparkene har tilgjengelig, regulert industriareal og muligheter for utvidelser, sier Post-Melbye.

Utbygging av ny industri innen blant annet hydrogen, batterier og karbonfangst er også kraftkrevende, og det er store muligheter for å utløse synergier på tvers av industrier i industriparkene. 

Funnene i prosjektet presenteres på Zerokonferansen 23. november. 

Kontaktpersoner i ZERO:

Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig industri: anne.melbye@zero.no

Håkon Tomter, rådgiver: haakon.tomter@zero.no

Prosjektet skal jobbe for realisering av teknologisk CO2-fjerning i Norge. ZERO skal jobbe for å få på plass nasjonale rammebetingelser for CO2-fjerning og se på hvordan det frivillige markedet kan fungere sammen med nasjonal politikk.

Målet er å få på plass rammebetingelser for industriell CO₂-fjerning i Norge. Disse rammebetingelsene skal drive fram ny industri, legge til rette for å realisere CO₂-fjerning i eksisterende industri og bidra til raskere utslippskutt fram mot 2030.

ZERO lanserer innsatsgruppen som en videreføring av arbeidet med CO₂-fjerning og rapportene “CO₂-fjerning – løsningen som tar oss til null” (2022) og “Jakten på klimanøytralitet – og ansvarlig bruk av klimakreditter” (2022). ZERO vil jobbe med nasjonal politikk for CO₂-fjerning og utvikling av det frivillige markedet for klimakreditter, og få gjennomslag for anbefalingene i rapportene ved å være aktive i politiske prosesser, nasjonalt og i EU, samt kommunikasjons- og formidlingsaktiviteter.

Kontaktpersoner i ZERO

Anne-Marit Post-Melbye, fagansvarlig industri: anne.melbye@zero.no

Martine Mørk, rådgiver: martine.mork@zero.no