PM: Viktig støtte til nye nullutslippsprosjekter fra Pilot-E

PILOT-E ordningen har idag tildelt støtte til seks ambisiøse og innovative prosjekter for å utvikle og ta i bruk løsninger for utslippsfri maritim transport og fremtidens klimanøytrale industri. PILOT-E er et samarbeid mellom Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Enova for å øke tempoet i det grønne skiftet gjennom å sikre en raskere utvikling fra idé til marked.

– ZERO er veldig fornøyde med at Pilot-E ordningen nå gir støtte til nye viktige prosjekter for å utvikle og realisere utslippsfri maritim transport og fremtidens klimanøytrale industri. Pilot-E ordningen er en viktig ordning med et godt samarbeid fra virkemiddelapparatet for å få nye prosjekter raskere fram igjennom utviklingsfasen fram til realisering. Vi trenger langt mer av dette for å løse klimautfordringen, så Pilot-E ordningen bør få mer midler og bli en permanent ordning med flere utlysninger i året, sier Marius Gjerset, Teknologiansvarlig i ZERO.

To gode industriprosjekter har fått støtte, med Elkem som skal erstatte fossilt kull med fornybart biokarbon som reduksjonsmiddel i produksjon av silisium og ferrosillisium-legeringer, og Yara og NEL med bruk av fornybar hydrogen for fossilfri og utslippsfri gjødselproduksjon.

Dette er to prosjekter med et stort klimapotensial. Produksjon av mineralgjødsel og metaller (foruten aluminium) står for 4 millioner tonn CO2-utslipp årlig i Norge (8 % av de norske utslippene).
– Å skifte til fornybare alternativer som hydrogen og biomasse som erstatning til dagens bruk av fossil kull og gass er helt avgjørende for å få til store og nødvendige utslippskutt og utvikling av nullutslippsløsninger i industrien, sier Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig for industri i ZERO.

I maritim sektor er det fire prosjekter som har fått støtte til nullutslippsløsninger for ulike typer fartøy.

– Det er veldig gledelig med støtte til utvikling av nye utslippsfri løsninger som vil ta det grønne skiftet til fornybar skipsfart et stort steg videre med utslippsfri hurtigbåt, Kystruta, og containerskip. Med hydrogenløsningene i prosjektene vil det være et stort og avgjørende steg for å realisere utslippsfri løsninger for langdistanse skipsfart, sier Marius Gjerset i ZERO.
– Norge er verdensledende på nullutslippsløsninger i maritim sektor og i en unik posisjon til å lede an. Vi bidrar til teknologiskift med ringvirkninger for klimareduksjoner langt ut over Norge. ZERO er stolte av å være med å bidra til gjennomføringen av dette med deltagelse i konsortiumet som skal utvikle og realisere utslippsfri container-transport på sjø med hydrogen og brenselceller for langdistanse transport, sier Gjerset.

Mer informasjon:  
Marius Gjerset, Teknologianvarlig ZERO
Anne Marit Post-Melbye Fagansvarlig industr, mob: 959 05 732

PM: Biogass viktig klimaløsning

Biogass viktig klimaløsning

I dag åpnet Norges første fyllestasjon for flytende biogass som drivstoff til tungtransport på Furuset i Oslo.

– Dette er en milepæl. Biogass er en viktig klimaløsning for å kutte utslipp fra transport, med stort potensial for bruk i lastebiler. Logistikk er avgjørende for å bygge et marked for biogass, og tilbud om flytende biogass er et gjennombrudd, sier fagsjef Kåre Gunnar Fløystad i miljøstiftelsen ZERO.

– Åpningen av Norges første fyllestasjon for flytende biogass til tungtransport er et viktig første skritt for økt bruk av biogass. Nå trenger vi å få på plass flere stasjoner og flere kjøretøy for å utnytte potensialet, sier Fløystad.

– Det må være lønnsomt å ta i bruk og produsere biogass. Her kan det offentlige bidra gjennom å etablere en klimaklasse i bomringene med rabatt for alternative lastebiler til diesellastebiler, gjøre fossil diesel og gass dyrere og stille krav om reduserte utslipp fra transport, sier Fløystad.
– Vi tror flytende biogass fra bærekraftige kilder vil være helt avgjørende for at Norge skal kunne oppfylle sine klimaforpliktelser. I tillegg kan vi skape ny grønn industri, sier Fløystad.
For mer informasjon kontakt:
Kåre Gunnar Fløystad, fagsjef, tlf. 95180221
Jon Evang, kommunikasjonssjef, tlf. 93401382

Enova øker hydrogen-tempoet

I dag kom nyheten at Enova gir Uno-X Hydrogen støtte til å etablere fire nye fyllestasjoner for hydrogen. To nye stasjoner i Trondheim, en i Fredrikstad og en mobil fyllestasjon.

Signaleffekten av denne satsingen er svært viktig. ZERO har lenge jobbet for at myndighetene skal støtte etableringen av et grunnleggende fyllestasjonsnettverk for hydrogen i Sør-Norge. Med stasjonene i Åsane, Sandvika og på Hvam, den planlagte stasjonen i Ås, og støtte til fire nye stasjoner begynner nettverket å komme på plass. Nyhetene er viktig med tanke på å nå Stortingets mål om at 100 % av nybilsalget av personbiler skal utgjøres av utslippsfrie modeller fra 2025.

– Enova øker nå tempoet. Jeg tar dette som et signal om at etablering av fyllstasjoner nå skal forseres med tanke på å legge til rette for å nå 2025-målet. Jeg vil også gratulere Uno-X Hydrogen med støtten, og er trygg på at de vil løse oppdraget på en god måte, sier Sindre Østby Stub, rådgiver for hydrogen i miljøstiftelsen ZERO.


Hydrogenbiler i kombinasjon med batterielektriske biler

– Hydrogenbilen har andre fordeler enn batteribilen. Kjører man langt, har tung last eller er avhengig av kort fylletid for energi, er hydrogenbilen en perfekt erstatning for bensin- eller dieselbilen, sier Sindre Østby Stub.

Samtidig gir den lave fylletiden og rekkevidden det mulig å i større grad bruke nullutslippsbil for de som ikke har tilgang på hjemmelading, for eksempel de som er avhengig av gateparkering eller fellesparkering i borettslag. Det samme gjelder de som har svært høy brukstid på bilene, som for eksempel taxieiere. Noen få hydrogenstasjoner kan dekke svært mange av disse brukernes behov. Mens utviklingen av elbiler kunne skje med hjemmelading, er hydrogenbiler avhengige av nettverk av hydrogenfyllestasjoner, ikke ulikt dagens nettverk av bensinstasjoner.

– ZERO mener det må etableres 30 stasjoner innen 2025, og 20 stasjoner må på plass så raskt som mulig. Dette vil være et grunnleggende nettverk som gjør det sømløst å kjøre med hydrogenbil i Sør-Norge. Enova bør de kommende årene strekke seg etter å komme opp i dette antallet fyllestasjoner, sier Stub.

Et samspill mellom hydrogen- og batterielektriske biler gir kunder større valgfrihet når bensin- og dieselbiler skal fases helt ut fra 2025.

 

Hydrogenbiler er bare starten på hydrogen som klimaløsning i transportsektoren

Hydrogen har sitt naturlig fortrinn i langdistanse landtransport, skipsfart og fly, der vektfordelen relativt til batterier blir betydelig. Mange tar derfor til orde for å «reservere» hydrogen til dette markedet, og la batterier være eneste løsning for personbiler.

– Men vi må huske på at produksjonskostnadene faller for brenselceller, hydrogentanker og fyllestasjoner med økende volum, som for alle industrivarer. Alle bruksområder av hydrogenteknologi vil derfor dra nytte av billigere utstyr, personbil så vel som lastebil og skip. En satsing på hydrogen i personbilmarkedet gir derfor ringvirkninger utover reduksjonen i klimagassutslipp fra hydrogenbilene. Hydrogenbilen er rett og slett en viktig byggestein for å ta i bruk utslippsfritt hydrogen i hele transportsektoren, sier Stub.

Du kan lese mer om tildeling hos Enova

For mer informasjon om ZEROs arbeid med hydrogen, kontakt rådgiver Sindre Østby Stub

Jubler for grønn industrietablering

I dag kom nyheten at Biozin Holding AS fortsetter arbeidet med å etablere et fullskala produksjonsanlegg for avansert bioråolje, det de kaller biozin, i Åmli i Aust-Agder. Selskapet har besluttet å starte neste fase av prosjektet, pre-engineering. Fullskala-anlegget er planlagt å komme i drift i løpet av 2022.

ZERO har lenge ønsket ny grønn industri velkommen, og jubler for at industrien tar et stort skritt inn i bioøkonomien. Regjeringen har mål om å halvere utslippene fra transport innen 2030. Bærekratfig biodrivstoff er sentralt for å nå dette målet.

 

Viktig rolle i bioøkonomien

Dette er et svært gledelig skritt mot ny grønn industri og økt produksjon av bærekraftig biodrivstoff. Slike anlegg kan spille en viktig rolle i bioøkonomien og bidra til mange nyvinninger, sier Kåre Gunnar Fløystad, fagsjef i Miljøstiftelsen ZERO.

Dette viser at rammebetingelsene for biodrivstoff fungerer, og at omsetningskravet og delkravet til avanserte biodrivstoff bygger et viktig marked som muliggjør slike investeringer.

– Her svarer selskapene på politikernes ønske om reduserte utslipp fra transportsektoren og etablering av grønn industri. En framtidig satsing vil være avhengig av at politikerne fortsetter å legge til rette for økt bruk av fornybart drivstoff. Dette er grønn omstilling i praksis, hvor vi også bygger en næring for fremtiden, sier Fløystad.

Råstoff fra skogen

Produksjonsanlegget på Åmli vil omdanne råstoff fra skogen (skogsrester og biprodukter fra sagbruk) til den avanserte bioråoljen biozin, raffineres i eksisterende raffineri og bli en andel i fossilt drivstoff. Anlegget vil forbruk ca 1 000 tonn biomasse per dag. Den totale prosjektkostnaden er anslått til 3,5 milliarder kroner.

Fakta:
* Stortinget har vedtatt at en økende andel av alt drivstoff som brukes i kjøretøy på norske veier, skal være biodrivstoff. I 2020 skal andelen være 20 prosent. Åtte prosent av dette skal være avansert biodrivstoff, utvunnet av rester og avfall fra næringsmiddelindustri, landbruk eller skogbruk. Regjeringen har som mål at andelen biodrivstoff i veitransporten skal være 40 prosent innen 2030.

Kjære industri, gjør oss utslippsfri!

Norge må kutte utslipp i industrien. Ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. Hvis verdens industri skal bli utslippsfri i 2050, må noen ha løsningene i 2030.

Av Marius Holm, daglig leder i miljøstiftelsen ZERO

Det ryker fortsatt fra fabrikkpipene, innerst mellom fjord og fjell i det norske kraftriket. Men røyken farger ikke lenger klesvasken rød.  Den hvite røyken er vanndamp som kondenserer i møtet med kald, norsk fjelluft. Det er de usynlige utslippene av CO2 som er utfordringen nå. Er det plass til industri i en framtid med nullutslipp? Det må det være. Verden trenger materialer og kjemikalier. Kan de produseres uten utslipp? Det må vi finne ut. Vi har knekt verre nøtter før.

Yara, Herøya

Mens utviklingen av fornybar energi og elektrisk transport gir grunnlag for klimaoptimisme, går det trått i industrien globalt. Med Asia som motor, vokser verdens forbruk av sement, stål og andre utslippsintensive materialer, og store utslippsreduksjoner er ikke klart i sikte.

De direkte utslippene fra industrien, altså det som kommer fra selve fabrikkpipene, har passert ti milliarder tonn CO2, tjue prosent av de totale globale utslippene. Mye av dette er prosessutslipp, der klimagassene inngår i reaksjonsligningen. Kull er reduksjonsmiddel i metall. Karbon fra kalkstein frigjøres ved produksjon av sement. Karbonanoder gir CO2 i aluminiumsverk. Disse utslippene er teknologisk krevende å redusere.

Industriens utslipp er i hovedsak omfattet av EUs kvotesystem. Kvoteprisen er foreløpig for lav til å drive fram ny teknologi, og vil fortsatt være lav så lenge det finnes kullkraft å legge ned. Kvotesystemet kan utløse noen av de enklere grepene, som elektrifisering av maskiner og effektivisering. Men de vanskelige kuttene, som krever nye prosesser, skyves fram i tid. Skal vi lykkes med målet, å stanse klimaendringene, kan ikke rike Europa vente med å utvikle løsninger for vanskelige industriutslipp. Skal vi lykkes globalt i 2050, må noen ha gjort det mulig i 2030. FNs klimapanel peker i sin rapport om 1,5 gradersmålet på at nettopp utslippskutt i industri er nøkkel til å nå det skjerpede målet fra Paris.

Vi har noen av brikkene på plass: Infrastruktur for CO2-lagring og to CO2-fangstanlegg er under planlegging. Forskningsprosjekter utvikler løsninger fra grunnen av i metallindustrien. Enova er beredt til å støtte pilotprosjekter med hydrogen som er kullerstatning.  Men vi mangler suget som får de om lag 15 globale industriselskapene med produksjon i Norge til å snu alle steiner. Utvikling av lavutslippsprosesser er velkomment i Norge, men ikke etterspurt.

ZERO mener Norge bør ta et tydeligere lederskap. Regjeringen bør invitere ledelsen i alle industriselskapene, enten de har hovedkontoret i Norge, Paris eller Pittsburgh til en dialog på toppnivå, for å se hva vi kan utløse sammen. Vi må varsle at vi vil stille krav, men samtidig ha mye å tilby, siden krav alene kan flytte produksjon til land uten krav.

Vi må være villig til å delfinansiere teknologiutvikling, med et felles industriprogram hos Enova, Innovasjon Norge og Forskningsrådet, med mål om å realisere lavutslippskonsepter på storskala pilotnivå i alle våre industrigrener innen 2030. Vi må tilby sikker lagring og infrastruktur for CO2-fangst. Vi bør tilby forutsigbare kraft- og nettkostnader, og la svingninger i kraftpris som følge av kvotepris kompenseres. Vi må ta posisjonen som verdens mest attraktive land å være i for klimaeffektiv prosessindustri.

Norcem, Brevik

Tar vi den posisjonen, er vi i posisjon til å stille krav. Norske myndigheter har også tidligere stilt teknologikrav, forankret i avtaler med industrien. Krav til energiledelse, krav om utfasing av de mest potente klimagassene fra aluminium, er eksempler på at industrien lever godt med rimelige krav. Forbud mot fossil varme, slik vi snart har i bygninger, bør vurderes. Men for å drive gjennom kostbare teknologiskift, må kravene også gi muligheter for industrien til å hente ut gevinst på klimatiltakene.  Stiller vi klimakrav til materialer i byggeforskrifter og i offentlige anskaffelser, skaper vi samtidig marked med betalingsvilje for industriprodukter som er litt dyrere, men mye renere.

Det vil koste. Vår oljerikdom er ikke et vinnerlodd i lotteriet. Den er en mulighet som gir ansvar. Rikdommen skal sikre framtidige generasjoners velferd. Den avhenger først og fremst av at vi lykkes i klimaarbeidet. Vi trenger en klimapolitikk som kutter milliarder tonn CO2, ikke millioner. Lykkes vi industrien, gjør vi det mulig. Om bare èn prosent av verdens prosessindustri framskynder utslippskutt med 10 år som resultat av vår teknologiutvikling, har vi spart atmosfæren for 1 milliard tonn CO2.

Veikartet for prosessindustrien ligger der som en oppskrift for hvordan Norge forsterke vår posisjon som materialprodusent samtidig som vi tar utslippene under null i 2050. Klarer vi det, har vi ikke bare tatt et skritt mot norske utslippskutt, vi har tatt et viktig steg mot globalt teknologiskift, og skapt grønn konkurransekraft i norsk økonomi.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 7.november 2018

 

Klimaskepsis er Bygde-Norges verste fiende

Foto: Vidar Nordli-Mathisen

Klimaskepsis er en trussel mot en grønn framtid, og både talspersonene for Bygde-Norge og folk på bygda må ta utfordringene på alvor.

Kåre Gunnar Fløystad, bonde og fagsjef i ZERO

Bygde-Norge sitter på mange av løsningene for å bekjempe klimaendringene. Mer enn noen gang trengs det jordnære klimaløsninger og fotosyntesen, ikke bare konsekvent kritikk av alle forslag og virkemidler for å redusere utslipp.

Klimaendringer er den største samfunnsutfordringen i vår tid, noe alle som driver i landbruket har merket det siste året. Flom, tørke og ekstremvær er i ferd med å bli en større del av hverdagen om man jobber og lever med jord, skog og hav. Men uansett hvor lenge vi snakker om problemer er det løsningene vi trenger. Skal klimautfordringene løses må bruken av fossile ressurser erstattes med fornybare. Det gir muligheter for vind, vann, sol og biomasse, og de som eier arealene for dette. Bioøkonomien representerer et nytt norsk industrieventyr.

Det er et sterkt behov for en klimadebatt hvor løsningene fra Bygde-Norge løftes fram, men det er vanskelig å få perspektivet fram dersom man bare er mot løsninger. Aktørene som ser på seg selv som Bygde-Norges talspersoner må bidra til fokus på løsninger og muligheter framfor å bagatellisere viktigheten av å løse klimautfordringene, og latterliggjøre og problematisere klimaløsningene.

Det største klimaproblemet med kua er klimaskepsisen diskusjonen skaper. Kompleksiteten rundt utslipp fra matproduksjon kan sikkert måle seg med jordbruksforhandlingene (selv om jeg er usikker på om Grue henger med). Dessverre blir forenklingene en diskusjon om å være for eller mot ku, for eller mot kjøtt. Det norske kjøttforbruket var mindre tidligere uten at det hadde grusomme konsekvenser for folk eller norsk landbruk. Den amerikanske livsstilen og ressursforbruket er ikke et mål, ei heller å avstå fra kjøtt. Et mindre høyt kjøttforbruk i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger er ikke helseskadelig, ei heller klimaskadelig. Å sette et mer plantebasert kosthold opp mot utslipp fra fly, bil eller industri er en avsporing. Det er behov for å gjøre noe med utslippene alle steder.

Foto: Benjamin Sloth Lindgreen

Kollektivtilbudet hjemme var skolebussen. Når fritida skulle fylles med 4H, fotball, organisasjonsarbeid, politikk og volleyball betydde det en kjørekabal for mamma og pappa. Først og fremst for mamma siden det foregikk midt i fjøstida. Bilen har absolutt sin plass i hverdagen, og jeg tror ikke på en klimapolitikk som først og fremst handler om å forby bilen. Derimot tror jeg på en utvikling som gjør bilen utslippsfri.

Elbilene passer bedre på bygda enn i byene. Det er lettere å lade bilen med «kortreist strøm» når du har eget strømuttak i garasjen framfor parkering i gata. Byene har ikke plass til at alle skal kjøre egne biler, så der er det lurt å tenke at bilbruken i byen bør reduseres kraftig. Men at du ikke bør ha for mye i biler i tjukkeste Oslo, betyr ikke at bilen ikke har sin plass på Tynset eller i Bygland. Elbil vil bety et billigere bilhold og fjerner argumenter mot et spredt bosetningsmønster. Når det nå kommer flere modeller med firhjulstrekk og hengerfeste, er dette en god mulighet for folk som faktisk trenger bil.

Dersom kua kan få være i fred og bilen kan bli utslippsfri, kan det bli rom for fokus på hvordan sol, vind og vann kan bidra til å elektrifisere samfunnet vårt, og hvordan en bioøkonomi med ressurser fra jordbruk, skog og hav kan bidra til å knekke fossilt på nye områder.

Foto: Thomas Quaritsch

Bioøkonomien er i sin natur sirkulær, men kan være så mye mer enn bare avfallshåndtering. I Italia har Novamont gått sammen med oljeselskapet ENI og bygd om et oljeraffineri til et bioraffineri. Her blir «ugras» fra landbruket gjort om til biobaserte sprøytemidler, kjemikalier og ulike plastprodukter, og enzymer tas ut til bruk i osteproduksjon. I tillegg produseres biogass. Restproduktet, en ganske proteinrik masse, går tilbake til landbruket som fôr. Investeringene har gitt nye arbeidsplasser, forbedret lønnsomhet i jordbruket og bidrar til å fase ut fossilt i flere markeder.

I Norge gir Biokraft sin nye produksjon av flytende biogass arbeidsplasser og muliggjør utfasing av fossilt i tungtransport og skip. Splitkon sin nye massivtrefabrikk gjør at tre kan erstatte mer utslippsintensive materialer som betong. Innen jordbruk og marin produksjon er det mye næringsutvikling for å gi ressurser på avveie, som kontaminert fiskeavfall eller rester fra skogsindustri, nytt liv.

Det trengs en diskusjon om hvordan skape nye grønne markeder og bygdenes muligheter for å levere klimaløsninger. Da må vi ta i bruk offentlige innkjøp, støtteordninger, skatteincentiver, avgifter og reguleringer for å bidra til å gjøre det lønnsomt å velge grønt. Når vi kommer dit er det ikke lenger viktig hva man tror på, men dersom man ikke tror det er viktig å lage grønne markeder kommer man ingen vei.

Juridisk utredning: – Palmeoljediesel kan forbys i offentlige anskaffelser

A_man_uses_a_ling_stick_with_a_knife_on_the_end_to_harvest_the_fronds_of_the_Palm_oil_tree._(10662376496)

Palmeoljediesel kan forbys i offentlige anskaffelser, viser en juridisk utredning advokatfirmaet DLA Piper har gjort på vegne av Regnskogfondet, Stiftelsen Miljømerking og ZERO. 

Stortinget vedtok allerede i fjor å forby palmeoljedrivstoff i offentlige innkjøp, men så langt har ingenting skjedd og regjeringens egen juridiske utredning holdes hemmelig.

– Nå må dette følges opp, og vi må få på plass dette forbudet i offentlige anskaffelser slik Stortinget har vedtatt, sier Marius Holm i ZERO. 

 

Forbud er mulig

– Vi kan ikke se juridiske argumenter mot et forbud mot palmeoljedrivstoff i offentlige anskaffelser. Regjeringen kan derfor ikke skylde på jussen, sier partner og ansvarlig for utredningen i DLA Piper, Robert Myhre.

Forklaringen fra den norske regjeringen på hvorfor dette tar tid, har vært at forbudet må vurderes opp mot internasjonale handelsforpliktelser vi har tatt på oss gjennom EØS-avtalen og WTO.

– Det er ingenting, verken i EØS-avtalen eller WTO-regelverket, som hindrer Norge i å innføre et slikt forbud, sier Robert Myhre.

 

Palmeolje ødelegger for biodrivstoffsatsinga

Tall fra Miljødirektoratet  som ble lagt fram i mai i år viste at nesten halvparten av biodrivstoffet som ble solgt i Norge i 2017 var basert  på palmeolje. Den gangen kalte ZERO dette en «varslet klimabombe»

– Palmeoljediesel er en klimabombe – det gir høyere utslipp fordi vi får regnskogødeleggelser med på kjøpet, og den ødelegger også fullstendig for hele biodrivstoffsatsinga, sier Kari Asheim, fagansvarlig for transport i Zero.

– Hvis ikke vi får bort palmeoljen, så risikerer vi at hele biodrivstoffsatsingen i Norge står på spill. Og vi trenger biodrivstoff for å nå klimamålene.

Bioøkonomi kan bli grønn næring

foto: Biokraft
foto: Biokraft

Søndag 2.september åpnet Biokraft sitt nye biogassanlegg på Skogn. Anlegget skal produsere biogass og er et av de største anleggene i verden.

– Det har vært mye snakk og ønsker om grønn vekst og nye investeringer fra politisk hold. Nå går vi fra ord til handling, og dette er startskuddet for den nye bioøkonomien i Norge, sier fagsjef i Miljøstiftelsen ZERO, Kåre Gunnar Fløystad.

– Anlegget på Skogn er en milepæl for norsk bioøkonomi. Norge har rikelig tilgang på avfalls- og skogsressurser som kan brukes til å produsere alt fra bærekraftig biodrivstoff til miljøvennlig plast. Dette kan bli en lønnsom næring for Norge, gi bedre ressursutnyttelse og er viktig for utfasing av fossil energi og materialer, sier Fløystad.

Biogass kommer til å være en viktig klimaløsning både på kort og lang sikt.

– Biokraft på Skogn vil gi oss tilgang til mer bærekraftig biodrivstoff med høy klimanytte, og bidra til å fase ut fossilt drivstoff. På sikt kan det også utvikles nye muligheter fra sidestrømmer. Nå gjelder det å bygge  grønne markeder som etterspør bærekraftige løsninger, sier Fløystad.

– Dette anlegget er viktig for Norge, og for mulighetene til å bruke biogass i hele landet. Når biogass tas i bruk i skip og tungtransport, bidrar det til å bygge et grønt marked, som igjen muliggjør bruk av biogass på nye områder. Nå blir også biogass mindre avhengig av fossil gass, og det er avgjørende for videre vekst. Dette må myndighetene legge til rette for gjennom blant annet avgift på fossile løsninger og ved å etablere næringslivets CO2 fond for transport, sier Fløystad.

For å få stimulere norsk biogass/-drivstoffproduksjon trenger vi:

  • fortsatt introduksjonsprogram for kjøretøy og fyllestasjoner fra Enova
  • lønnsomhet i å velge grønt gjennom klimaklasse i bomringene og avgifter på fossile alternativer
  • etablering av Næringslivets CO2-fond for transport
  • aktører i næringslivet som tør og vil satse

VINN PRISEN FOR ÅRETS LOKALE KLIMATILTAK 2018!

Velkommen til å delta i Årets lokale klimatiltak – en klimakonkurranse for kommunesektoren som arrangeres av KS, Kommunalbanken og Miljøstiftelsen ZERO.

Konkurransen arrangeres for å skape oppmerksomhet om gode klimaløsninger i store og små norske kommuner og i fylkeskommunene. Vi vil vise fram ambisiøse prosjekter for å begeistre og inspirere!

De tre beste prosjektene blir premiert og vinnerne vil bli hedret på Zerokonferansen på Skur 13 på Tjuvholmen i Oslo 7. og 8. november 2018.

Frist for å melde seg på konkurransen er 20. september 2018.

Juryen består av Kristin Halvorsen, Gunn Marit Helgesen, Odd Einar Dørum, Kristine Falkgård og Marius Holm.

Vil du vite mer?
Kontakt Jenny Skagestad:
jenny.skagestad@zero.no/92610995

Last ned Invitasjon til Årets lokale klimatiltak 2018
Last ned Påmeldingsskjema til Årets lokale klimatiltak 2018

Konkurransekriterier:
• Hver kommune/fylkeskommune kan delta med ett tiltak.
• Midler må være bevilget og tiltaket må være igangsatt, men trenger ikke være ferdigstilt.
• Tiltaket bør inngå som et ledd i en langsiktig plan.
• Tiltaket må bidra til effektive utslippskutt nå, bidra til et teknologisk skifte fra fossil til fornybar energi eller bidra til langsiktig omstilling til et lavutslippssamfunn.
• Tiltaket bør ha stor eksempel- og overføringsverdi.

Juryen vil også legge vekt på disse momentene:
• Samarbeid på tvers av kommune- og fylkesgrenser og vilje til å dele kunnskap og erfaringer.
• Om tiltaket er sektoroverskridende eller fører til ringvirkninger på andre tiltaksområder.
• Gode planløsninger.
• Bruk av fossilfri teknologi.

Eksempler på tiltak kan være:
• Gode areal- og transporttiltak som bidrar til mindre bilbruk.
• Bruk av fornybar energi i offentlig bilflåte og kollektivtransport.
• Tilrettelegging av infrastruktur for tyngre kjøretøy med fornybart drivstoff.
• Samarbeid med lokalt næringsliv om effektive utslippskutt.
• Produksjon og bruk av fornybar energi.
• Nye administrative løsninger eller finansieringsløsninger.
• Forbildeprosjekter for energibruk i bygg, både for nybygg og rehabilitering.

Tidligere vinnere av Årets lokale klimatiltak:
• 2017: Sør-Trøndelag fylkeskommune vant for fossilfrie busser. Les mer her.
• 2016: Hordaland fylkeskommune vant for miljøkrav i ferjeanbud. Les mer her.
• 2015: Hvaler kommune vant med Hvaler Solpark. Les mer her.
• 2014: Østfold fylkeskommune vant med Fossilfri grenseregion. Les mer her.
• 2013: Oslo kommune vant med kretsløpsbasert avfallssystem.
• 2012: Mandal kommune vant med innovativt nærvarmeanlegg.
• 2011: Os kommune vant med Oseana kunst- og kultursenter.

Milliarder, ikke millioner tonn CO2

Arbeiderpartiet har flyttet seg i klimapolitikken. Det burde Høyre applaudere. Aldri har muligheten vært større for en effektiv norsk klimapolitikk som kutter milliarder, ikke millioner tonn CO2.

Av Marius Holm, daglig leder i ZERO. Kronikken stod på trykk i Dagsavisen/Nye Meninger 18. juli 2018.

Høyres klimapolitiske talsmann, Stefan Heggelund, har både etterlyst Jens Stoltenbergs linje i Arbeiderpartiets nye klimapolitikk og engasjement fra «Klima-Jonas». At de største partiene sloss seg imellom om hvem som har den beste klimapolitikken, er i utgangspunktet en god utvikling. Men kunstige konflikter bringer ikke saken framover. Kan vi i stedet diskutere hvordan Norge, som et lite, men ressurssterkt land kan bidra til størst mulig global endring for klima?

«Stoltenbergianerne» har et litt frynset ettermæle i klimapolitikken, på grunn av en forholdsvis stor skepsis til andre klimavirkemidler enn kvoter. Budskapet var at klimaproblemets omfang gjør det tvingende nødvendig å velge de billigste utslippskuttene globalt. I prinsippet er dette lett å enes om, men man så etter det billigste neste tonnet CO2 å kutte, framfor å se etter den billigste veien til null utslipp globalt. Selv effektivisering av kullkraftverk ga billigere utslippskutt på marginen enn solenergi i EU. Økonomer fikk utslett av å tenke på de dyre solsubsidiene, og skiftende norske regjeringer tok dem på ordet.

Men siden den gang har prisen på solenergi falt med over 90 prosent, og prisutviklingen på vindkraft og batterier følger hakk i hæl. Økonomer verden over har innsett at det å skape marked for klimaløsninger også skaper industriell dynamikk, kostnadsreduksjoner og et håp om at fossil energi konkurreres ut – også i land uten høye CO2-avgifter, både i veksthungrende utviklingsland, og i et Trump-ledet Amerika.

Erkjennelsen av at klimapolitikken trenger flere bein å stå på har gradvis spredt seg til de fleste av partiene. I opposisjon var Høyre på glid, og stilte en lang rekke krav til forsterkninger i forhandlingene om klimaforlikene. I den rødgrønne regjeringen ble det også under Jens Stoltenbergs ledelse innført styrket elbilpolitikk, bygget pilotanlegg for CO2-fangst og innført elsertifikater, til tross for ulike meninger internt.

Når Arbeiderpartiet nå har tatt en klarere posisjon i klimapolitikken, der de blant annet advarer mot å oppfylle Norges Parismål ved å kjøpe utslippskvoter som uansett er til overs, blir det lettere komisk at Høyre peker nese. Så sent som i vinter advarte Høyres daværende klimaminister mot «snever sosøk-tekning». Nå er Helgesen ute av regjeringen, og Stefan Heggelund angriper Arbeiderpartiet for at de har forlatt denne «snevre» tenkningen.

Denne kunstige polariseringen kan nok forklares med partienes behov for å være forskjellige – også når de egentlig er enige. Men polariseringen mellom utslippskutt «hjemme» og «ute» i klimapolitikken skygger for det langt viktigere spørsmålet: Hvordan kan Norge gjøre en størst mulig global forskjell, innenfor det handlingsrommet vi har? Og svaret på det er verken å kutte 20 millioner tonn hjemme, eller kjøpe 20 millioner kvoter i EU. Når miljøbevegelsen alltid har stilt krav om utslippskutt nasjonalt, er det ikke fordi man innbiller seg at resultat står og faller på en så marginal utslippsreduksjon. Det er fordi en forpliktelse om høye ambisjoner tvinger oss til å utvikle klimaløsninger verden trenger for å stanse klimaendringene.

Elbilpolitikken er meningsløst kostbar om vi måler resultatet i hvor mange tonn CO2 den har fjernet i Norge. Men den må måles på hvordan den påvirker prisen på batterier og elbiler. Norsk elbilpolitikk, dansk vindpolitikk og tysk solpolitikk har kuttet lite utslipp nasjonalt, men kutter gigatonn globalt i årene framover, fordi utslippsfrie løsninger blir konkurransedyktige uten klimapolitikk. Nå kan vi skape samme dynamikk med elektrifisering av ferjer, skip, lastebiler, traktorer, og anleggsmaskiner med batterier og hydrogen. Å gjøre Norge til et grønt marked, med etterspørsel etter nye nullutslippsløsninger, bør være en av tre hovedsatsinger i en norsk klimapolitikk.

Den andre hovedsatsingen bør være utvikling av lavutslippsløsninger i våre største industrigrener. Globalt står utslipp fra industrien for rundt én fjerdedel av CO2-utslippene. Utvikling av CO2-fangst og lagring, utslippsfrie reduksjonsmidler og introduksjon av fornybare og sirkulære råvarer kan gi Norge grønn konkurransekraft, samtidig som det gir løsninger for klimagassutslipp der det går svært trått globalt.

Den tredje bør være en finansiell kamp mot kullkraft i vekstøkonomier. Dersom vekstøkonomiene tar sin planlagte energivekst ved å bygge kullkraft, ryker alle ambisjoner om holde skadelig global oppvarming godt under to grader. Vår fornybarindustri, finansnæring og kapitalbase kan utvikle sol-, vind- og vannkraftprosjekter som presser kull ut av kraftsektoren, og samtidig skaper vekst og utvikling.

Høyre og Arbeiderpartiet vil si seg enige i alt dette. De vil si «vi gjør jo dette allerede». Og ja, Norge er på ballen. Men vi mangler den sentrale spilleren som kan omsette brukbart spill til mål. Så fremfor å takle «Klima-Jonas», bør Høyre konsentrere seg om sitt eget spill, slik at Norge kan vinne 3–0 i klimakampen.