ZERO forventer at regjeringen leverer på 100 punkter for klima i det kommende statsbudsjettet. – Vi viser med dette at det er fullt mulig å kombinere en offensiv klimapolitikk med et stramt budsjett, sier ZERO-leder Sigrun Gjerløw Aasland.
Statsbudsjettet for 2023 er det første helhetlige budsjettet fra Støre-regjeringen.
– ZERO har store forventninger til at dette budsjettet skal knekke den norske utslippskurven, og sikre betydelige reduksjoner i norske klimagassutslipp både i 2023 og fremover. Vi foreslår 100 punkter som til sammen vil utgjøre et godt og helhetlig budsjett for utslippskutt og grønn omstilling, sier Aasland.
Statsbudsjettet må både inneholde grep som kutter utslipp allerede i budsjettåret, og som setter i gang større strukturelle endringer som kan gi store utslippskutt i årene som kommer.
– Dagens økonomiske situasjon er krevende, og legger klare rammer for neste års budsjett. Likevel kan ikke dette bremse innsatsen for klima. Våre forslag er ikke gratis, men mange av forslagene vil gi staten inntekter. Dette er et ansvarlig innspill fra oss, sier ZERO-leder Aasland.
– I vårt notat foreslår vi en rekke klimaavgifter som gir inntekter. Det er heller ikke klimatiltak som legger mest press på norsk økonomi. Høyt tempo i oljeinvesteringer og store veiprosjekter er viktigere drivere for dette, påpeker Aasland.
Utgifter til klimafinansiering utenfor Norge er videre et naturlig svar på betydelig inntektsvekst i Norge som følge av høye gasspriser, og vil ikke bidra til press på norsk økonomi, understreker hun.
– Vi tar regjeringens klimamål på alvor. Regjeringen har satt som mål at norske utslipp skal reduseres med 55 prosent fra 1990-nivå innen 2030, og slår i Hurdalsplattformen fast at klima og miljø skal være rammen for alt. Det må komme fram i dette budsjettet. 2030 nærmer seg raskt, sier ZERO-leder Aasland.
I april overrakte ZERO klimaministeren rapporten ZERO 2030. Den inneholdt et sett med virkemidler som til sammen kan realisere regjeringens mål om å kutte utslippene med 55 prosent innen 2030, sammenliknet med 1990.
Innspillet er sendt til sju statsråder: statsminister Jonas Gahr Støre, klimaminister Espen Barth Eide, olje- og energiminister Terje Aasland, finansminister Trygve Slagsvold Vedum, samferdselsminister Jon Ivar Nygård, kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik, og bistandsminister Anne Beathe Tvinnereim
Differansekontrakter kan være et kraftfullt virkemiddel for å få i gang hydrogen som klimaløsning, viser ny rapport fra ZERO.
Noen fakta om hydrogen:
Hydrogen er en energibærer, som betyr at det kan brukes til å holde på energi for senere bruk eller lagring. For å produsere energi, trengs en energikilde, som sol, vind, vann eller fossile brensler.
Hydrogen er en nødvendig nullutslippsløsning i prosesser og teknologier som ikke kan direkte elektrifiseres. Det kan brukes som utslippsfritt drivstoff, og er i tillegg en nøkkelkomponent i alle andre alternative drivstoff som ammoniakk, metanol, syntetisk diesel/jetfuel og er nødvendig for raffinering av biodrivstoff.
Hydrogen er en viktig klimaløsning for å avkarbonisere industri, landtransport og maritim sektor, så lenge det produseres med grønt eller blått hydrogen.
Hydrogen kategoriseres etter farger, basert på opphavet til hydrogenet – grått, grønt, blått og turkis. Grønt hydrogen lages fra fornybar energi og produseres ved å bruke elektrolyse fra vann og elektrisitet. Blått hydrogen lages fra naturgass med fangst og lagring av CO2. Les mer om fargekategoriene hos Sintef.
Hydrogen er en nødvendig nullutslippsløsning i prosesser og teknologier som ikke kan direkte elektrifiseres. Slik er hydrogen en viktig klimaløsning for å avkarbonisere industri, landtransport og maritim sektor. For å få i gang og sikre etablering av produksjon og bruk av hydrogen, kan såkalte differansekontrakter være et viktig virkemiddel.
Differansekontrakter inngås mellom staten og bedriftene, hvor staten deler prisrisikoen og bidrar til å finansiere mellomlegget mellom fossile og grønne løsninger. ZERO har sett på konkrete forslag til differansekontrakter for hydrogen og ammoniakk for å sikre mer forutsigbare verdikjeder til bruk i maritim sektor og industri.
– En felles barriere for mange store prosjekt som vil bruke hydrogen, er den store usikkerheten i merkostnad og pris. Differansekontrakter vil kunne bidra til å redusere dette betraktelig i et tidligmarked for hydrogen. For å oppnå de volumene som trengs for å klare store nok utslippskutt innen 2030, er det nødvendig at staten tar deler av risikoen sammen med næringslivsaktørene, sier hydrogenansvarlig i ZERO, Liv-Elisif Kalland.
Gode forutsetninger
Hydrogen og ammoniakk vil være en viktig klimaløsning særlig for sjøfart, i tillegg til i luftfart og tungtransport. På tross av flere vellykkede utviklings- og pilotprosjekter, tar likevel utrullingen for lang tid. Det finnes også modne industriprosjekter som kan kutte utslipp ved å gå over til å bruke hydrogen.
– Norge har gode forutsetninger til å sikre verdiskapning i hydrogenverdikjedene, fra utstyrsleverandører og kraftselskaper til brukere. Men skal vi lykkes her, må det nødvendige virkemidler på plass for å redusere usikkerhet og sikre forutsigbarhet. Her må regjeringen gi tydelige signaler, sier Kalland.
Rapportens viktigste konklusjoner
Investeringer i storskala produksjon og bruk av grønt hydrogen vil ikke skje på kort sikt uten lavere økonomisk risiko. Differansekontrakter trengs i kombinasjon med allerede etablerte virkemidler for hydrogen.
Etablering av et tidligmarked vil gi grobunn for omstilling og nyetablering av underleverandører for komponenter og teknologi.
Konkurransebaserte differansekontrakter for produksjon eller bruk av hydrogen, med tildelinger basert på kostnad og eventuelt andre hensiktsmessig kriterier, vil være mest treffsikkert.
Kontrakter til produsenter sikrer i større grad investering i produksjon og vil videre bidra til lavere kostnad for brukere. Kontrakter til brukere vil være mer markedsdrivende, men kan risikere å forsinke investering i produksjon.
Vi anser produktpris som mest hensiktsmessig som referansepris ved differansekontrakter for produksjon. CO2-pris er best egnet som referansepris i industrien, mens drivstoffpris er mest relevant i maritim sektor.
Utlysninger av differansekontrakter bør planlegges i et program som kan revideres i takt med endringer i markedet og endret behov for støtte. I de første utlysningene bør andre faktorer enn kostnad, som for eksempel lokale ringvirkninger og teknologiutvikling, inngå i konkurransegrunnlaget.
Det er avgjørende at differansekontrakter for hydrogen kommer raskt på plass, og at de også er tilgjengelige for de som allerede har fått innvilget investeringsstøtte.
Regjeringen må gi tydelige signaler på hvilke virkemidler som vil komme. Usikkerhet i rammevilkårene vil utsette investeringsbeslutninger. Det vil være hensiktsmessig å annonsere at en ordning med differansekontrakter vil innføres, allerede før endelig utforming er bestemt.
Regjeringens forslag til revidert statsbudsjett for 2022 mangler storsatsingen som trengs på klima, og klimamålet fra Hurdal er degradert. Les ZEROs samlede reaksjoner her.
Regjeringens mål fra Hurdalsplattformen om at norske utslipp skal kuttes med minst 55 prosent innen 2030, er nå degradert til et omstillingsmål. I revidert statsbudsjett slår regjeringen fast at målet ikke vil meldes inn som en forsterket forpliktelse under Parisavtalen. Svært skuffende, mener ZERO.
– Norge har vært en sterk pådriver for at ambisjonen i Parisavtalen må være å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Nå sier regjeringen at klimakutt i Norge ikke skal komme med uforholdsmessig kostnad eller være ineffektiv. Vi leser dette som at de nå åpner døra for å droppe elektrifisering av norsk sokkel, og gå tilbake til forrige regjerings vagere klimamål, sier ZERO-leder Sigrun Gjerløw Aasland.
– På klimatoppmøtet i Glasgow forpliktet Norge og alle andre land seg til å forsterke sine nasjonale mål. Da er det skuffende at ambisjonen fra Hurdal svekkes ved første anledning. Hvis Norge mener alvor med å nå Parisavtalen, må vi sette et nasjonalt klimamål som er i tråd med det, sier Aasland.
ZERO la før påske frem en omfattende virkemiddelpakke for hvordan Norge kan kutte 55 prosent innen 2030: Slik når Norge klimamålene.
Gambler med elbilsuksessen
ZERO er kritiske til at regjeringen foreslår å erstatte momsfritaket for elbiler med en tilskuddsordning.
– Avgiftspolitikken for elbiler har fungert utrolig bra, og ført til reelle utslippskutt. Den norske elbilpolitikken har vært en suksess som andre land har sett til. Når vi nå har målet om et utslippsfritt personbilsalg i sikte, la oss ikke snuble på målstreken, sier Sigrun Gjerløw Aasland.
– Det er greit å begynne å innføre avgifter på elbiler, og det er naturlig å begynne med moms, men å erstatte momsfritak med en støtteordning er helt feil vei å gå. Både toppmoms og flat lav moms er bedre alternativer. Tyskland og Sverige har alt prøvd subsidier, og de har på ingen måte hatt den samme elbil-suksessen som Norge, sier Aasland.
Mangler tiltak for utslippsfri varetransport
Regjeringen kommer ikke med noen endring for å sørge for flere elektriske varebiler.
– Her bryter regjeringen budsjettavtalen med SV som sa at det skulle komme konkrete tiltak for å øke el-andelen i varebilmarkedet allerede i 2022, sier Ingvild Kilen Rørholt, fagansvarlig for transport.
Heller ikke innenfor biodrivstoff følger regjeringen opp. Stortinget har vedtatt etablering av et rapporteringssystem for bærekraftig biodrivstoff utover omsetningskravet.
– Ved å peke på at næringen selv må ta ansvar for et slikt rapporteringssystem, mister vi muligheten til å regulere og styre bruken av bærekraftig biodrivstoff – som regjeringen selv sier er et viktig prinsipp, sier Kilen Rørholt.
En ordning med rapportering utover omsetningskravet er viktig for å gi de som ønsker å kutte utslippene sine, for eksempel næringslivsaktører, kommuner og fylker, muligheten til det. Dette er spesielt viktig for de kjøretøyene der det ikke finnes teknologiske alternativer.
Regjeringen leverer heller ikke på utslippsfrie ferger og fossilfri kollektivtransport.
Havvindsatsing går for tregt
ZERO synes det er positivt at regjeringen foreslår å sette av midler til å starte miljøkartlegging av utlysningsområdene Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord.
– Havvindsatsingen må gå raskere, vi trenger havvindkraft innen 2030, sier Jon Evang, fagansvarlig for energi i ZERO.
– Regjeringen må også utrede hvordan sokkelen kan elektrifiseres med havvind, så vi slipper å stå i en skvis mellom behovet for ren strøm på sokkelen og tilgang på strøm i industrien. Å droppe elektrifisering i noen prosjekter, slik det åpnes for nå, er ikke et alternativ: Elektrifiseres ikke sokkelen, når vi ikke klimamålene, sier Evang.
Regjeringen foreslår å utsette elavgift-fritak for egenprodusert fornybar kraft. Dette er uheldig: Med den pressede energisituasjonen vi opplever nå, kunne solceller og annen lokal produksjon gitt vesentlige bidrag til kraftbalansen. Spesielt med tanke på at Statnett har anslått et mulig kraftunderskudd allerede i 2026, kan ikke regelverket aktivt hindre utrulling av en av løsningene, mener ZERO.
Sikrer karbonfangst på Klemetsrud
Regjeringen setter av 3,4 milliarder og sikrer med det karbonfangstanlegget på Klemetsrud.
– Det er gledelig at regjeringen sammen med Oslo kommune sikrer framdrift i Langskip med også Fortum Oslo Varme som fangstaktør. Dette er et viktig første steg for en modell for støtte til CO2-fjerning (negative utslipp). Nå må regjeringen følge opp med å sette et mål for CO2-fjerning nasjonalt, og finansiere utrulling av CCS på ytterligere 5 avfallsforbrenningsanlegg innen 2030, sier Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig for industri.
Følger ikke opp vedtak om energieffektivisering
Stortinget ba regjeringen vurdere om energieffektiviseringsstøtten til husholdningene skulle flyttes fra Enova til Husbanken inne revidert budsjett. Den vurderingen har de ikke gjort.
– Energieffektivisering er avgjørende for å kutte både i klimagassutslipp og folks strømregning. Da er det skuffende at regjeringen ikke har fulgt opp vedtaket om å vurdere og flytte boligstøtten til Husbanken. Enova har ikke klart å utløse det store energisparepotensialet i husholdningene. Nå må vi tenke nytt, sier Guro Hauge, fagansvarlig bygg og materialer i ZERO.
Det haster å kutte utslipp. Med på laget trenger vi både dem som har båret vår velstand, og dem som ikke fikk noe.
Jeg gledet meg vilt til ny sesong av den danske tv-serien Borgen, med superpolitiker Birgitte Nyborg i spissen. Det er god TV, fantastiske skuespillere, og plottet er både realistisk og viktig. Likevel kjeder jeg meg. For har vi ikke kommet lenger enn dette?
Kort oppsummering uten spoilers: Grønlenderne finner olje, og med det helt nye økonomiske utsikter. Den danske utenriksministeren synes ikke ny oljeleting er en særlig god idé, fordi forbrenning av olje og gass øker klimagassutslipp, som i sin tur ødelegger både Grønland og resten av verden. Grønlenderne er uenige og har gode poenger: Skal ikke de få ta del i vekst og velstand, bare fordi verdens rike land har brukt opp karbonbudsjettet? Kjør debatt.
Olje og fordeling er kjernespørsmål i både norsk og global klimapolitikk. La oss ta oljen først.
Alle spørsmål om olje er vanskelige for oss i Norge, og det er ikke rart. For nesten et år siden slo det internasjonale energibyrået fast det vi egentlig visste: Verden trenger ikke mer olje, og klimaet tåler det ikke. I et scenario der utslippene av klimagasser er null i 2050, er det i IEAs modeller ingen nye oljefelt etter 2021.
Vi har alltid visst at oljeeventyret skulle ta slutt en dag. Derfor har vi spart penger på bok, vi har sørget for å bygge industri og kompetanse i tilknytning til norsk olje og gass, og vi har snakket lenge om grønn omstilling. Da synes jeg det er rart at regjeringen sier de skal “utvikle, ikke avvikle” olje og gass. Det er klart den skal avvikles, enten når brønnene går tomme, når etterspørselen faller bort, eller når atmosfæren ikke tåler mer CO2. Spørsmålet nå er når og hvordan.
Det betyr ikke at det er uproblematisk. Vi bærer på en kollektiv oljesorg i dette landet. Det som var så bra for oss, er ikke så bra for verden lenger. Vi må videre. Noe fint går mot slutten, og hva er egentlig det nye som alle snakker om?
Det er klart det blir uro av sånt. Facebookgruppen Oljebrølet fikk over 200 000 medlemmer på få dager i fjor høst. Gruppen skal være en «motvekt til de som ikke forstår hvor viktig olja er». Men de fleste har nok forstått akkurat det. Heldigvis, for det norske oljeeventyret er en fantastisk historie. Hundretusenvis har jobbet hardt, ofret mye, og har all grunn til å være stolte. Vi skal takke dem for jobben de har gjort. Men vi skal også gi folk tydeligere utsikter til nye, trygge jobber.
Da er det bra at arvesølvet er intakt, i form av kompetanse, teknologi og ikke minst mye oppsparte penger. Vi har hentet olje fra havets bunn og satt verdiene i sving i det internasjonale kapitalmarkedet.
Med andre ord: krevende, men vi har alle forutsetninger for å finne nye bein å stå på. Resten av verden er enda vanskeligere. Som grønlenderne i TV-serien Borgen helt riktig påpeker, det er urettferdig at land som har så godt som null ansvar for klimaendringene, ikke selv skal få ta samme reise som oss, via forbrenningsmotorer og forbruksvekst. Men det kan de altså ikke, for hele verden har arvet våre synder. Det tjener ingen av oss å fortsette som før. Klimaendringene er ubønnhørlige.
Denne problemstillingen handler selvsagt om mye mer enn Grønland. Det afrikanske kontinentet er ansvarlig for bare fire prosent av globale utslipp. Likevel er det disse landene som rammes hardest av klimaendringer som allerede skjer. Globalt står forbrenning av kull for 40 prosent av alle klimagassutslipp, det meste av det i Asia. Fornybar energi er lønnsomt på sikt, men mange av disse landene har ikke kapital, institusjoner og kompetanse til storstilt utbygging av vannkraft, vindkraft og solceller.
Skal vi løse klimakrisen, må kullkraftverk i Asia erstattes med fornybar energi. I tillegg lever flere hundre millioner mennesker i Afrika uten tilgang til strøm. Den strømmen trenger de, og den må komme fra fornybar energi. Alt dette koster.
Derfor har verdens land i mange år vært enige om at rike land skal bidra med penger. Det trengs penger både for å bygge fornybar energi, og å tilpasse seg klimaendringer som allerede skjer. Men pengene har latt vente på seg, og det bidrar ikke til å styrke oppslutning om internasjonale klimaavtaler.
Arvesølvet, altså oljefondet, vil vi heller investere i tryggere farvann, og helst ikke i hverken Asia eller Afrika. Det paradoksale er jo at nettopp dette gjør verden mer utrygg.
Vi kan klare omstillingen i Norge hvis vi sørger for at det er gode liv også på andre siden for dem som har gitt oss oljerikdommen vår. Vi kan også bidra til å kutte utslipp globalt hvis vi tar innover oss at det vil koste, og at det er rett og rimelig at vi betaler. Det er vårt arvesølv som redder oss. Og vår arvesynd som forplikter.
Hvis grønlenderne skal la oljen ligge, trenger de gode alternativ. Hvilke andre jobber og fremtidsutsikter kan Birgitte Nyborg tilby dem? Jeg håper hun har en plan, og at hun lykkes. Så da må jeg antakelig se resten av episodene også.
Dette innlegget stod opprinnelig på trykk i Fædrelandsvennen, 5. mai 2022.
Fredag la regjeringen frem et tillegg til energimeldingen. Eller var det egentlig noe tillegg? Her er våre reaksjoner.
Foto: Adobe Stock
ZERO har lest tilleggsmeldingen til energimeldingen som regjeringen la frem fredag. Det var ikke oppløftende lesning når vi vet hvor mye fart det grønne skiftet trenger nå. Det er heller ikke et tilstrekkelig svar på energikrisen Europa står i.
Bra med mer vindkraft på land Regjeringen åpner for å gjenoppta behandling av vindkraft på land dersom kommunene ønsker det. Positivt, mener ZERO
– FNs klimapanel peker på vindkraft som en helt nødvendig løsning, og vi klarer ikke det grønne skiftet uten mer fornybar kraft. Det ligger mange krevende avveininger rundt vindkraft, men målet må være å få frem mer fornybar energi med lavt konfliktnivå og høy lokal aksept, sier ZERO-leder Sigrun Gjerløw Aasland.
Trår vannet på havvind – Hurdalsplattformen sier at det skal settes mål for havvindproduksjon, men når det ikke kommer i denne meldingen, når skal det komme da? Et mål ville bidratt til å gi retning og forutsigbarhet i norsk havvindsatsing, sier Aasland.
– Norges beste svar på energikrisen i Europa på litt lenger sikt er å bygge mye havvind. I alle scenarioer vil etterspørselen etter fornybar energi øke kraftig, men skal Norge spille en rolle her, må tempo og ambisjoner opp, understreker hun.
Regjeringen holder fast på målet for elektrifisering av sokkelen.
– Det er bra at olje- og energiministeren slår fast at målet om 50 prosent utslippsreduksjon på sokkelen ligger fast. Men vi mener flytende havvind må brukes i mye større omfang for å nå klimamålet, og hadde ønsket oss mer offensive signaler her, sier Aasland.
Tynt på grønn industriutvikling Samtidig som industrien i Norge er bygget på fornybar kraft, er både ambisjoner og ny politikk for denne industrien tilnærmet fraværende i energimeldingen.
– Regjeringen legger med dette stort press på den ventede stortingsmeldingen om grønt industriløft, og batteristrategien. Energimeldingen mangler politikk og ambisjoner knyttet til både industriutvikling, CO2-håndtering og CO2-fjerning, sier Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig for industri i ZERO.
– Norsk fastlandsindustri kan bidra til å omstille norsk eksport i en grønn retning, men er svært kraftkrevende. Det er i tillegg stort behov for fornybar kraft til ny grønn industri, hydrogen og petroleumsindustri. Derfor er det avgjørende at det gis insentiver for grønn industribygging som en del av energimeldingen, sier Post-Melbye.
Tilleggsmeldingen nevner heller ikke differansekontrakter for hydrogen, et overmodent virkemiddel for å fase inn og øke etterspørsel etter hydrogen i industri og transport.
Puslete om energieffektivisering Energieffektivisering er et tiltak som kan settes i gang raskt, og gi stor gevinst med noe økt virkemiddelbruk. Derfor er det synd at også dette skyves ut i tid.
– Det er bra at regjeringen har som mål å utløse 10 TWh energieffektivisering i eksisterende bygningsmasse, men forslagene til regjeringen blir puslete. Vi trenger ikke flere kartlegginger av barrierer. Vi har nok kunnskap, sier Aasland.
Solenergi mangler Regjeringen skriver de vil komme tilbake til mål for solenergi i forbindelse med Energikommisjonens arbeid.
– I en situasjon med høye strømpriser og stort kraftbehov, er solenergi på vanlige hus- og låvetak et tiltak som kan gjennomføres raskt. Derfor er det dumt at målet for solenergi skyves ut i tid. Solenergi ville rustet vanlige folk for kommende høye og skiftende strømpriser. Potensialet på næringsbygg er enda større og mer lønnsomt, sier ZERO-leder Aasland.
Strømprisstøtte er bra, men… Å unngå at folk flest får skyhøye strømregninger er viktig. Men fremtidige ordninger bør ha en annen innretning.
– Fremover bør strømstøtte i større grad være knyttet til gjennomføring av ENØK-tiltak eller installasjon av sol på taket, sier Aasland
I 20 år har ZERO vært en utålmodig og tydelig stemme i klimadebatten. Hva har vært ZEROs viktigste seire, og hva har de betydd for klimasaken?
Hva kan egentlig en liten ideell organisasjon utrette? I all beskjedenhet: ganske mye. Siden 2002 har ZERO jobbet for å fremme klimaløsninger og påvirke norsk klimapolitikk. I takt med at både klimakrisen har blitt stadig mer akutt og klimadebatten har utviklet seg, har også klimaseirene kommet.
ZEROs metode har vært å løfte fram betydningen av politisk lederskap, og hvor avhengige vi er av et fremoverlent næringsliv som utvikler, tar i bruk og skaper etterspørsel etter morgendagens løsninger. Dette har gitt gjennomslag i flere viktige klimasaker.
Elbil
Elbilen er en av ZEROs største klimaseire. Den har blitt en klimaløsning alle velger og Norge er i dag verdens elbilland nummer en. Det er ikke tilfeldig. I elbilpolitikken har det blitt brukt en rekke virkemidler: momsfritak, gratis lading, kjøring i kollektivfelt, ingen bompenger, gratis og prioritert parkering – lista er lang.
– Elbilpolitikken viser to interessante ting, sier Marius Gjerset, teknologiansvarlig og ansatt i ZERO helt siden starten i 2002.
– Det ene er at det ble innført mange virkemidler, ikke bare én overgripende endring.Det andre er at da grunnlaget for å gjøre elbilen til allemannseie ble lagt, begynte det med virkemidlene. Det ble ikke satt et hårete mål om så og så mange elbiler innen da. Hadde vi gjort det, er det sannsynlig målet ville vært altfor lavt, gitt det vi vet om utviklinga i dag.
For virkemidlene har virket bedre enn verken miljøbevegelsen eller politikerne trodde. Elbilen er kanskje ikke det som først dukker opp når vi tenker på klimaløsning som forandrer verden. Men elbilens utvikling er likevel et veldig godt eksempel på hvordan de riktige insentivene kan endre et marked.
– Vi så ikke for oss at det var elbilen som skulle erstatte fossilbilen. Vi tenkte at den kunne bli en fin løsning i byen, men at den ikke ville egne seg ellers. Det var hydrogenbilen vi trodde ville bli den nye bilen. Der tok vi jo feil, sier ZERO-grunnlegger og tidligere leder, Einar Håndlykken.
– Vi hadde ikke sett for oss den enorme utviklingen i batterier. Vi trodde på hydrogen.
Elferger – en utslippsfri sektor på 15 år
En av ringvirkningene av elbilpolitikken, er at batteriteknologien ble så utrolig mye bedre enn de fleste hadde sett for seg. Og dette førte til en annen av ZEROs store gjennomslag: utslippsfrie ferger.
Batterirevolusjonen har gjort det mulig å drive en rekke fergesamband med strøm. For bare få år siden, virket det utenkelig. I likhet med elbilen, trodde de fleste at tunge ferger ville kjøre på biodrivstoff eller hydrogen. Igjen skulle innføringen av et virkemiddel vise seg langt mer effektivt enn forventet.
I 2009 bestilte daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete en utredning av miljøvennlige ferger. Dette førte til at verdens første, og norskproduserte, store elektriske bilferge Ampere, stod klar i 2014. Samme år ble det lovfestet krav til nullutslippsteknologi i alle nye anbud for fergedrift. To tredjedeler av av fergesambandene er i dag utslippsfrie, og innen 2030 skal alle fergesamband ha blitt utslippsfrie. Dermed vil dette ene virkemiddelet, krav i anbud, ha endret en hel sektor på 15 år. En viktig lærdom kan trekkes fra historien om elbil og elferger, sier Marius Gjerset:
– Da markedet, innovasjon og næringslivet fikk muligheten, viste de at de kunne overgå det vi kunne se for oss. Dette bør politikerne lære av: Lag virkemidler som gjør at det lønner seg å velge utslippsfritt.
Marius Gjerset foran MS Prinsen i 2020.
CCS – fram og tilbake igjen
Å være i miljøbevegelsen krever tålmodighet. Mens elbilpolitikken har vært en suksesshistorie, har andre områder vært preget av tilbakegang og omkamper. Et slikt eksempel er kampen for CO2-fangst og -lagring.
Tidlig på 2000-tallet så det lyst ut. I Soria Moria-erklæringa i 2005 lovet regjeringen fullskala CO2-fangst på gasskraftverk innen 2009, et vedtak som har gått inn i historien som den store månelandingen. For det ble ikke noe CO2-fangstanlegg på verken Kårstø eller Mongstad. Nå, 17 år etter, ser det ut til at vi endelig kommer i gang. Hva skjedde?
– CO2-fangst ble fremmet som et kompromiss for en voldsom satsing på gass. Istedenfor å legge om til fornybare energikilder, skulle løsningen være karbonfangst. Derfor var dette et vedtak som ble forankret hos politikerne, og når de snudde, falt det sammen som et korthus, sier Einar Håndlykken.
22. mars i år kom nyheten om at Oslo kommune sikrer etterlengtet finansiering av CO2-fangst på Klemetsrud. Så historien om «månelandingen» er også et eksempel på hvor lang tid endring kan ta, hvor tungrodd systemet kan være, og hvor mye man ikke får til når man egentlig ikke vil.
Det er også et eksempel på tålmodigheten og det harde arbeidet som trengs i miljøbevegelsen. 17 år etter Mongstad-nedturen, ser det nå lyst ut for norsk CO2-fangst. Kanskje lykkes det nå fordi mulighetene i CO2-fangst i dag er større. Mens det tidlig på 2000-tallet handlet om å fange karbon som en mellomløsning når en ikke kunne kutte fossil energi, handler CCS i dag i økende grad om CO2-fjerning (negative utslipp). Å fjerne CO2 fra atmosfæren er nå blitt helt nødvendig hvis vi skal nå klimamålene, sier Marius Gjerset.
Anne Marit Post-Melbye på Fortum Oslo Varmes testanlegg på Klemetsrud.
Grønne sertifikater: hvordan fornybart ble billigere enn fossilt
Hvilken rolle kan og bør et lite land som Norge ha i klimakampen? Er ikke våre utslipp som en dråpe i havet i det store regnestykket?
– ZEROs metode har siden starten vært basert på ideen om at vår jobb er å skape marked for de løsningene som gir ren kraft og stort volum, også i land uten klimapolitikk, sier Marius Holm, ZERO-leder fra 2012-2021.
– Klimaforandringene er et globalt problem som kun kan løses hvis alle land bidrar. Da er rollen Norge kan spille i verden å skape markedet for klimaløsningene, og modne verdikjedene slik at de lettere kan rulles ut i de landene som ikke kan, eller vil, gjøre det selv. Forutsetningen er at du må ha nok fornybar energi for å kunne gå bort fra fossil energi, påpeker Holm.
Men for å få fart på ny teknologi, må noen være villige til å ta kostnaden fram til teknologien er moden nok til å være lønnsom. Det kan være investorer, eller det kan være det offentlige.
I 2012 innførte Norge og Sverige elsertifikatordningen, eller grønne sertifikater, der det offentlige skulle gi støtte for å gjøre vind- og solkraft konkurransedyktig. Gjennom elsertifikatmarkedet ble kraftselgerne pålagt å være med på å finansiere ny fornybar strømproduksjon. Ordningen varte fra 2012 til 2021, og når ordningen nå er over i Norge, er vi kommet i mål: sol- og vindkraft er lønnsomt.
– I klimapolitikken bør vi prioritere å skape marked for de løsningene som gir mest kraft og størst volum, også i land uten klimapolitikk. Det har vi i stor grad lykkes med, sier Marius Holm.
Klimainvesteringsfond – lille ZERO i den store verden
Det viktigste grepet Norge kan ta i den globale klimakampen, er å bidra til å erstatte kull med fornybar energi i utviklingsland. Selv om det i dag er billigere å produsere fornybarenergi, står kull alene for 30 prosent av verdens totale klimautslipp. Det planlegges og bygges fortsatt kullkraftverk i stor skala, 90 prosent av disse i utviklingsland.
Til tross for lave produksjonskostnader, gjør mangel på kapital og høye investeringskostnader at mange utviklingsland likevel velger kull. Men skal vi nå klimamålene, må all bygging av nye kullkraftverk stanses. For å få til det, må verdens rike land bidra med de virkemidlene som skal til for at fornybar energi vinner også i utviklingsland og fremvoksende økonomier.
– Får vi land som India og Vietnam til å velge fornybart over kull, vil det trolig være Norges viktigste bidrag til klimasaken, sier Dagfrid Forberg, nestleder i ZERO fra 2012 til 2021.
– Vi som har kapitalen og muligheten, må sette i gang tiltak som har store ringvirkninger. Dette er prosjekter som vil gi størst klimaeffekt per krone investert, og som raskt vil gimålbare resultater. Før sommeren 2021 kom nyheten om at regjeringen oppretter et klimainvesteringsfond i tråd med ZEROs anbefalinger (om enn med mindre kapital: 10 milliarder mot vårt forslag på 25 milliarder). Ringvirkningene tatt i betraktning, er dette kanskje lille ZEROs største seier for klimakampen. Skal vi nå klimamålene, må hele verden med i det grønne skiftet.
I jakten på klimanøytralitet går mange selskap seg vill i “kvotejungelen”. Anbefalinger fra ZERO og PwCs skal gjøre det lettere å navigere i det frivillige karbonmarkedet – og unngå grønnvasking.
Fakta om kartleggingen:
ZERO og PWC har gjennomført en kartlegging av dagens kjøp av frivillige klimakreditter blant norske virksomheter.
Kartleggingen har bestått av en spørreundersøkelse og intervjuer med næringslivet og aktører i markedet.
Kartleggingen har omfattet nærmere 30 virksomheter som samlet sett har direkte utslipp på om lag 25 millioner CO2-ekvivalenter og 1,5 billioner norske kroner i omsetning.
Undersøkelsen ble gjennomført høsten 2021.
Forfatterne av rapporten fra venstre: Sophie Bruusgaard Jewett (PwC), Erlend Bjørklund (PwC) og ZEROs fagsjef, Stig Schjølset. Foto: Espen Sturlason
– Målt mot vår trafikklys-modell, er trolig ingen større norske selskap klimanøytrale i dag. Mange av de kredittene norske selskap kjøper, får rødt lys og vil innebære ren grønnvasking, sier fagsjef Stig Schjølset i ZERO.
– “Klimanøytralitet” gir inntrykk av at selskapet ikke har negativ klimapåvirkning. Med mindre selskapet har fjernet karbon fra atmosfæren tilsvarende egne utslipp, vil det ikke være mulig å være klimanøytral. Derfor anbefaler vi kreditter fra prosjekter med karbonfjerning, sier bærekraftsrådgiver Sophie Bruusgaard Jewett i PwC.
“Kvotejungel”
De fleste selskap i kartleggingen omtaler det frivillige karbonmarkedet som en “kvotejungel” preget av lite åpenhet og standardisering.
– Selv om de fleste selskap har gode intensjoner, er det liten tvil om at mange kjøper kreditter fra prosjekter med tvilsom klimaeffekt. Dette er særlig problematisk hvis kredittene brukes for å kompensere for selskapenes egne utslipp eller for å innfri mål om klimanøytralitet, sier Bruusgaard Jewett.
Den svake klimaeffekten til mange kreditter kan føre til at selskaper tror de har kompensert for resterende utslipp, samtidig som arbeidet med utslippskutt i egen virksomhet utsettes eller svekkes.
Etterlyser strengere krav
ZERO og PwC etterlyser strengere og tydeligere krav til bruken av begrepet klimanøytralitet.
– I dag er det for lettvint å bruke begrepet. Dagens retningslinjer fra Forbrukertilsynet er svært utdaterte og mangelfulle, og ikke i tråd med Parisavtalens målsettinger. Skal offentlige myndigheter gi veiledning på dette området, må de sette mye strengere krav for hva som skal til for at selskap kan bli klimanøytrale, sier Schjølset.
For selskap som følger anbefalingene fra ZERO og PwC, vil det bli mer krevende å erklære sin virksomhet som klimanøytral.
– For de fleste selskap vil klimanøytralitet være et langsiktig mål, som må integreres i en troverdig klimastrategi i tråd med målene i Parisavtalen, sier Schjølset.
Sophie Bruusgaard Jewett, bærekraftsrådgiver i PwC(Mobil: 416 42 141 / E-post: sophie.jewett@pwc.com) Stig Schjølset, fagsjef i ZERO (Mobil: 905 60 459 / E-post: stig.schjolset@zero.no)
Forklarte begreper i teksten:
Det frivillige karbonmarkedet og det regulerte:
Det frivillige karbonmarkedet er et åpent marked hvor hvem som helst kan delta i vekslingen av klimakreditter. I motsetning til det frivillige karbonmarkedet er regulerte karbonmarkeder nøye overvåket, og deltagere som omfattes av et slikt system er pålagt å delta. I regulerte karbonmarkeder tilsvarer en klimakvote en tillatelse til å slippe ut ett tonn CO2e.
Klimakvoter og klimakreditter:
Mange bruker begrepet “klimakvoter” for å beskrive det som handles i begge markedene, men det går et skille mellom klimakvoter (som brukes i regulerte marked) og klimakreditter (som brukes i det frivillige markedet).
Klimanøytralitet:
Klimanøytralitet er en tilstand der menneskelige aktiviteter ikke gir noen nettoeffekt på klimasystemet, altså at menneskeskapte utslipp av klimagasser er balansert med fjerning av klimagasser fra atmosfæren.
Klimafinansiering:
Klimafinansiering er et bredt begrep som dekker både statlig og privat finansiering av tiltak for å kutte utslipp.
Differansekontrakter kan være et kraftfullt virkemiddel for å få i gang og sikre etablering av produksjon og bruk av hydrogen som klimaløsning. I løpet av våren skal vi jobbe frem konkrete forslag til differansekontrakter for hydrogen og ammoniakk og dermed få på plass mer forutsigbare verdikjeder til bruk i maritim sektor.
Ønsker du mer informasjon om prosjektet, eller ønsker å bidra?
Hvor er differansekontrakter aktuelt? Hydrogen og ammoniakk vil være en viktig klimaløsning særlig for sjøfart, i tillegg til i luftfart og tungtransport. På tross av flere gjennomførte utviklings- og pilotprosjekter på fartøysiden, tar likevel utrulling av løsningene for lang tid. Det finnes også modne industriprosjekter som kan kutte utslipp ved å legge om driften sin til å bruke hydrogen. Norge har gode forutsetninger til å sikre verdiskapning i hydrogenverdikjedene, fra utstyrsleverandører og kraftselskaper til brukere.
En felles barriere for mange store prosjekt som vil bruke hydrogen, er den store usikkerheten i merkostnad og pris på hydrogen. Differansekontrakter vil kunne bidra til å redusere usikkerheten og merkostnadene betraktelig i en tidligfase der hydrogenmarkedet er lite utbredt, ved at staten tar deler av risikoen sammen med nærlingslivsaktørene.
Differansekontrakter er et virkemiddel vi også tror kan være nyttig for andre klimaløsninger for industri, som biokarbon og karbonfangst og -lagring, og konseptet finnes også i andre land. I Nederland er allerede differansekontrakter i bruk, og det utredes en ordning for differansekontrakt for hydrogen i Storbritannia og Tyskland.
Hvordan lykkes? Så hvordan skal differansekontraktene innrettes for å utløse raskere investering i klimaløsninger knyttet til hydrogen, samtidig som det sikrer klimagassreduksjoner, teknologiutvikling og verdiskapning i Norge? Hvordan kan en ordning se ut for å sikre investeringer i nullutslippsløninger for maritim sektor og produksjon av fornybart drivstoff? Og kan dette også brukes til å bidra til nødvendig utslippskutt fra norsk industri? Dette er noe av det vi skal forsøke å svare på i vårt prosjekt.
ZERO signerte denne uken en samarbeidsavtale med Norges rederiforbund på arbeidet med differansekontrakter, i tillegg til at vi samarbeider med alle andre relevante partnere.
På denne siden vil vi legge ut oppdatert informasjon underveis i prosjektet. Vi planlegger å ha workshops og seminar i tilknytning til prosjektet, her kan du melde din interesse hvis du kan tenke deg å delta på dette.
Kan en omstillingsavgift være kompromisset det grønne skiftet trenger? Torsdag 17. mars arrangerte ZERO frokostseminar om hvordan en omstilingsavgift kan innrettes for å sette fart på omstillingen fra fossilt til fornybart.
Anne Marit Post-Melbye, ZEROs fagansvarlig på industri, innledet frokostmøtet på Youngs.
Gikk du glipp av seminaret? Se opptaket nederst i saken.
– Da vi først planla frokostseminaret, var situasjonen i Europa en annen. Russlands invasjon av Ukraina har gitt store konsekvenser, blant annet at et allerede utfordrende energimarked har blitt enda mer presset, innledet fagsjef Stig Schjølset frokostseminaret med.
Men til tross for en stor endring, er noe likevel det samme: vi har fortsatt en klimakrise som krever handling. EUs politikk for å gjøre seg mindre avhengig av fossil energi er minst like viktig som før.
– Vi må dekarbonisere energimarkedet. ZERO tror at en omstillingsavgift kan være måten å få fortgang på omstillingen i olje- og gassnæringen, sa Schjølset.
ZERO har foreslått at omstillingsavgiften settes inn i et fond som skal finansiere havvind og lagring av CO2. Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig for industri i ZERO, presenterte forslaget.
– Dette vil være et svært effektivt virkemiddel for en trygg klimaomstilling av norsk petroleumsproduksjon, og et nødvendig virkemiddel for å gjøre lagring av CO2 og havvind lønnsomt, sa hun i sin innledning.
Leder i Verdens naturfond (WWF), Karoline Andaur, presenterte WWFs forslag til omstillingsavgift, som skiller seg fra ZEROs på enkelte punkter: De foreslår en høyere avgift, 100kr per fat (ZERO foreslår 8 kr per fat olje), som vil gå hardere ut over lønnsomheten i petroleumsprosjekter, og vil bruke omstillingsfondet til en omstilling av hele økonomien.
Noen av innvendingene som tidligere har kommet i diskusjonen, handler om at en slik avgift vil bryte med handlingsregelen. Professor emeritus Diderik Lund fra Universitet i Oslo og medlem av Klimaomstillingsutvalget tok for seg denne innvendingen, og hans vurdering var at en omstillingsavgift ikke vil bryte med målsettingen til handlingsregelen.
Så hva mener bransjen selv? Marius Menth Andersen fra Norsk olje og gass vektla i sitt innlegg at også bransjen mener det er viktig å skape verdikjeder knyttet til karbonfangst og -lagring, havvind og hydrogen. En omstillingsavgift er imidlertid ikke veien å gå, ifølge ham, da den vil være for kostbar for bransjen som allerede betaler en høy pris gjennom CO2-avgiften. Norsk olje og gass foreslår heller et CO2-fond, med litt av det samme prinsippet: CO2-avgiften går inn i et fond som går til utvikling av nullutslippsløsninger.
For å diskutere omstillingsavgiften møtte representanter fra Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet de Grønne og Høyre.
Fra politikernes side dreide uenigheten seg i stor grad rundt det prinsipielle om hvor penger til store endringer skal komme fra. Skal de fordeles automatisk gjennom et fond, eller skal de være gjenstand for politisk diskusjon og prioriteringer? Det er et betimelig spørsmål det, men erfaringen forteller at prioritering på klimafeltet er vanskeligere enn det høres ut. ZERO, i likhet med WWF, SV og MdG, mener derfor at et omstillingsfond er en mer effektiv og realistisk måte å få fart på omstillingen av petroleumsnæringen.
Vi må si at tjuetallet har vært lite å juble for så langt. Den ene krisen avløser den andre. Vi hadde allerede både klimakrise og Trump før tiåret en gang begynte. Så kom koronakrise med nedstenging og isolasjon, og varte i nesten to år. Deretter hadde vi bare så vidt begynt med omikron, før strømprisene gikk i taket som følge av blant annet tomme vannmagasin, høye gasspriser og lite vind. Og nå altså krig i Europa, etter at Russlands president forrige uke invaderte nabolandet Ukraina.
Mange mennesker har betalt en høy pris gjennom flere kriser allerede. Som vanlig er kostnadene skjevt fordelt. De fattigste landene er hardest rammet og er lengst unna slutten på pandemien. Det er forøvrig de samme landene som slipper ut minst CO2, og som er mest sårbare i møte med uunngåelige klimaendringer.
Herhjemme var det de som tjente minst fra før, som mistet jobben først da landet stengte ned i 2020. Hjemmekontor i enebolig er bedre enn permittering i trang leilighet. Prisen mange har betalt, handler også om mer enn plass og penger. Hjertet mitt blør for dem som har mistet det meste av videregående skole, leirskolen, klassefestene og store deler av ungdomstiden. Og for gamle og syke som har levd isolert.
Det er heller ikke vanskelig å forstå at mange har vært frustrert over de enormt høye strømprisene. Etterisolering og varmepumper er dyrt, og alle trenger strøm for å holde varmen gjennom vinteren. Billig strøm har lenge vært en naturgitt velsignelse i Norge, og et avgjørende konkurransefortrinn for mange norske bedrifter. Nå har disse i stedet merket både koronakrise og strømpriser på bunnlinja.
Og nå er det krig i Europa. Daglig kommer nye sjokkerende bilder fra et totalt uforståelig angrep på Ukraina. Få hadde trodd at Russlands president Vladimir Putin faktisk ville gjøre alvor av truslene, og sende naboer i krig mot hverandre. Men det var han, og det gjorde han. Det er mørkt og skremmende, og kjennes litt ekstra når krigen kommer så nært oss.
Så langt tyder mye på at vi må lære oss å leve med uforutsigbarhet og usikkerhet. Men vi vet også dette: Det spiller en rolle hvordan vi møter en krise. Mye har vært sagt og kan sies om pandemihåndtering, sykehusbemanning og krisepakker til permitterte og til næringslivet. Men alt i alt har vi blitt langt bedre tatt hånd om vi som bor i Norge, enn de fleste andre mennesker i de fleste andre land. Vi kunne også vært bedre forberedt på en strømkrise vi burde sett komme. Men regjeringen har, på relativt kort tid, lagt ni milliarder kroner på bordet og i rekordfart opprettet en statlig ordning for subsidiert strøm.
Nå gjør norske, europeiske og amerikanske myndigheter mye for å isolere Kreml og den russiske eliten, og for å hjelpe Ukraina. Det er likevel en svært viktig forskjell på krisen bak oss og den vi står i nå.
De siste årene har vi blitt sendt hjem, og vi har lukket oss mer for verden. Stengte grenser, avlyste konferanser, færre reiser og færre møter mellom mennesker. Internasjonalt samarbeid har vært den store taperen etter pandemien. Nå er det motsatt. Denne gangen er det internasjonalt samarbeid som er veien ut av krise. Internasjonale sanksjoner har ingen hensikt fra ett land alene, derfor samarbeider USA og Europa om dem. Sikkerhetspolitikk krever samtale og samarbeid. Mennesker på flukt trenger også at land som kan ta imot dem, som samarbeider og fordeler ansvar.
Angrepet på Ukraina endrer dessuten globale energimarkeder, fordi store deler av Europa er avhengige av import av gass fra Russland. Vår avhengighet av fossile brensler gjør oss ekstra sårbare i kriser som den vi står i nå, sa FNs generalsekretær denne uken. Det betyr at økt trygghet og forutsigbarhet i tiden som kommer, vil avhenge av hvor mye vi klarer å redusere betydningen av russisk gass.
Mindre enn en uke etter angrepet på Ukraina, kom FNs klimapanel med sin andre delrapport. Den tar for seg konsekvensene klimaendringene har for mennesker og natur, og viser hvor sårbare vi alle er når verdens klima endrer seg. De brutale effektene av klimaendringene kan også øke spenningen mellom land i verden, ramme matproduksjon og infrastruktur og sende mennesker på flukt.
Et skifte fra fossil til fornybar energi er nødvendig for å unngå naturkatastrofe og konflikter som følger av den. Men et grønt skifte er nå også god sikkerhetspolitikk på kort sikt. En raskere utbygging av fornybar energi og innfasing av energieffektiviseringstiltak vil redusere behovet for import av gass, olje og kull fra Russland. I mellomtiden trenger Europa norsk gass, helst til produksjon av hydrogen og med fangst og lagring av CO2.
En politikk der hvert land skal skjerme sin egen kraftproduksjon, er brått mye mindre aktuell.
De siste to årene har vi øvd oss på å vende blikket innover. Det er slutt nå. Nå må vi se ut, og vi må løse flere kriser samtidig, sammen med flere.
Klimaløsninger i innboksen? Bli med på vårt nyhetsbrev
