2. april 2014

Elektrifiseringens ABC

Elektrifisering av norsk sokkel er et viktig klimatiltak for å nå Klimaforlikets mål om norsk utslippsreduksjon. I debatten om elektrifisering verserer det en rekke påstander om klimaeffekten av elektrifisering. ZERO svarer på påstandene.

 

# Strømmen er skitten

Strømmen i Norge er ikke skitten, men utslippsfri, i dag og i framtiden. Norge har sammen med Sverige et grønt sertifikatmarked, et virkemiddel for fornybar energi, som vil sikre utbygging av 26,4 TWh med ny fornybar energi fram mot 2020. Faktisk vil vi i 2020 stå ovenfor et overskudd av fornybar energi på mellom 20 og 50 TWh, kun 2-4 prosent av dette overskuddet er nødvendig for å sikre kraft fra land til de nye oljefeltene på Utsirahøyden. Overskuddet av fornybar energi må brukes til å erstatte all forbruk av fossil energi, og til å bidra til grønne skiftet i Europa.

Bygger vi derimot gassbasert kraftproduksjon, øker Norges utslipp og vi binder kapital i forurensende løsninger de neste 50 årene. Og vi vil umulig nå Klimaforliket. Den europeiske energimiksen vil også se betydelig annerledes ut fremover. Europa skal ikke redusere sine utslipp fra kraftsektoren fram mot 2050, de skal fjerne de helt, og Norge kan bidra.

 

# Det er ingen utslippseffekt og i verste fall en økning pga eksport av gass

Det er ikke likegyldig om gassen blir brent i gassturbiner offshore eller på kontinentet. Gassturbinene på oljeinstallasjonene er svært ineffektive, og nær sagt enhver alternativ bruk av gassen vil innebære lavere klimagassutslipp. I tillegg er det bedre at gassen kan brukes til å støtte opp under Europas fornybarsatsning, framfor i ny fossil infrastruktur på sokkelen.

Energiforbruket øker heller ikke ved innføring av gass på markedet. Det er ikke sånn at om jeg skrur av strømmen i leiligheten min, så vil naboen min automatisk bruke mer strøm i sin leilighet.

 

# Utslippene bare flyttes som følge av kvotemarkedet

Oljeindustrien er omfattet av EUs kvotesystem. Utslippskutt i oljeindustrien i Norge vil «frigjøre» kvoter som kan brukes et annet sted, fordi taket er satt. Dette er hvertfall realiteten i et velfungerende kvotesystem. Men EUs kvotesystem er ikke velfungerende og vi vet ikke hva som vil skje etter 2020. Et tilbud av kvoter som overgår de faktiske utslippene og følgelig en kvotepris nært 0 gir ikke den teknologiutviklingen eller omstillingen en hadde håpet på.

Særlig er kvotesystemet ute av stand til å hindre feilinvesteringer i langsiktig fossil infrastruktur, som for eksempel gassturbiner offshore som vil være i drift lenge etter 2050. IEAs World Energy Outlook har gjort analyser som viser at med dagens utbyggingstakt vil vi allerede i 2017 ha «låst inne» de utslippene vi kan slippe ut i togradersscenarioet, i eksisterende kraftverk, fabrikker, bygninger, transport og industri.

Utslippskutt i kvotepliktig sektor i dag vil gjøre det lettere å senke kvotetaket i perioden etter 2020. Det vil gjøre sjansene for å nå utslippsmålene mer robust.

 

# Meningsløst dyrt som tiltak i Norge

Beslutningene som fattes i dag får stor betydning for om vi når klimamålene. Dette gjelder utbygging av nye utslippskilder; oljefelt, gasskraftverk og industri. Det vil koste langt mer å redusere utslipp fra eksisterende fossil infrastruktur i 2030, enn det koster å fatte de riktige beslutningene i dag.

Norge har et Klimaforlik som alle partiene på Stortinget har stil seg bak, som slår fast at de norske utslippene i 2020 skal være på 45 millioner tonn. I dag er utslippene på nærmere 53 millioner tonn CO2. Fram mot 2050 skal derfor utslippene i Norge reduseres med over 90 prosent.  Tiltak for å få dette til må settes i gang i dag.

Utslippene fra oljesektoren øker, og er en driver for den norske utslippsøkningen. I perspektivmeldingen fra 2013 viser en til at utslippene fra oljesektoren vil øke med 2,5 millioner tonn CO2 frem mot 2020. Samtidig skal vi redusere våre samlede utslipp. Om man tror at det vil være produksjon på sokkel i 2050, må man også akseptere en produksjon uten utslipp. Og dermed akseptere en kostnad knyttet til dette.

 

# Ødelegger naturen for å tilrettelegge for oljeindustrien

Fornybar energi er mer synlig i terrenget enn fossile kraftproduksjoner som er plassert utenfor horisonten. Men klimaendringene den fossile kraftproduksjonen står for vil kunne ødelegge hele livsgrunnlaget for både naturen og menneskene. Fornybar energi derimot kan bygges ut skånsomt, og uten tidligere tiders brutale naturinngrep. Å ikke bruke det kommende kraftoverskuddet til å redusere CO2-utslipp hjelper verken klima eller naturen.

 

# Elektrifisering ødelegger for industrien

Argumentet er basert på erfaringene fra Ormen Lange-utbyggingen. Det er flere grunner til at utfordringene som var knyttet til strømtilgangen for industrien i Trøndelag ikke vil gjenta seg. Hovedgrunnen er etableringen av grønne sertifikater. Gjennom de grønne sertifikatene bygges det ut fornybar kraft i Norge og Sverige. En veldig liten del av denne utbyggingen (2-4 prosent) vil bli brukt til å elektrifisere Utsira. Resten av overskuddet på 30-50 TWh vil kunne brukes til å erstatte fossil energi i industrien og transportsektoren.

Poenget med klimapolitikken er å bygge ut et utslippsfritt energisystem. For å oppnå det må kraftproduksjonen bli utslippsfri. Utslippsfrie eller karbonnøytrale energibærere må erstatte all sluttbruk av fossil energi. Dette vil berøre alle sektorer i Norge framover. ZERO mener at vi må gjennomføre tiltakene parallelt i alle deler av kjeden.