3. november 2014

Hva er egentlig forskjellen på partienes klimapolitikk?

Hva er egentlig forskjellen på partienes klimapolitikk?

Jeg kommer til å stille blant annet dette spørsmålet på dag 2 under Zerokonferansen, i bolken «Ny klimapolitikk – finnes det ideologiske forskjeller mellom partiene?»

Spørsmålet er aktuelt fordi norsk klimapolitikk i liten grad dreier seg om de lange linjene og ideologisk forankring, men først og fremst om pragmatisme og virkemidler knyttet til klimaforliket, i tillegg til konsensus om internasjonale mekanismer. Vel og bra,  men vår tids største utfordring må på et eller annet tidspunkt bli sektorovergripende, eller, som det også er formulert, den må gjennomsyre alle politikkområder. Da må partiene, og særlig de store styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre, ta dette inn i sin politiske kjernevirksomhet. Det må bli like viktig og naturlig å diskutere klimapolitikk som f.eks. velferdspolitikk og skattepolitikk. Vi må få en politisk debatt som sier noe forpliktende om hva den klimapolitiske overbygningen skal være.

Klimaforliket med tillegg ligger til grunn for norsk klimapolitikk. I denne omgang skal jeg la ligge om vi faktisk når målet om utslippskutt i 2020 eller om å være karbonnøytrale i 2030. Med klimaforliket har vi fått en konsensus om klimapolitikken. Det gir på den ene side trygghet for at alle partier (minus FrP) er nødt til å følge opp forliket, og vanskelig kan løpe fra ansvaret uten å møte samarbeidende partiers misnøye, samt medias og velgernes dom. Samtidig gjør forliket at klimapolitikken først og fremst blir et spørsmål om pragmatiske løsninger. Da handler debattene mest om hastighet på gjennomføringen av tiltakene, og hvor mye penger som skal bevilges. Noen partier er ivrigere enn andre, men de kan vanskelig gå særlig lenger eller fortere frem enn hovedfeltet med forliket i bunn.

Er det sånn at klimaforliket hindrer  partier i å sette mer ambisiøse mål? Ville det vært enklere for et parti å definere et klimaprosjekt av betydning uten forliket? Bør vi fortsette å flikke på forliket etter 2017, eller er tiden moden for ny klimapolitikk? Jeg våger påstanden at klimadebatten blir noe tam og lite helhetlig uten at klimapolitikken blir naturlig del av partienes ideologiske prosjekt. 

Noen spørsmål jeg kommer til å stille i denne bolken er derfor: Finnes det forskjellige klimaløsninger til høyre og venstre i politikken? Mangler partiene en helhetlig – kall det gjerne ideologisk – tilnærming til klimapolitikken? Hva innebærer en mer ideologisk tilnærming til å løse klimautfordringen? Er klimaforliket det beste som har hendt klimapolitikken eller er den hemsko for en offensiv klimapolitikk? Vil vi få en mer ideologisk forskjell mellom hva slags klimapolitikk feks en høyreledet regjering og en arbeiderpartiledet regjering vil føre, eller løses klimaproblemene best med en pragmatisk tilnærming?

ZERO har invitert leder i tankesmien Agenda Marthe Gerhardsen og fagrådsleder Lars Peder Nordbakken fra tankesmien Civita til å innlede rundt disse spørsmålene.
Vi får kommentarer fra Kjetil Alstadheim (kommentator i DN), Sveinung Rotevatn (Stortingsrepresentant fra Venstre) og Kari Elisabeth Kaski (nestleder i ZERO). Vi kommer også til å utfordre klimapolitikere fra Ap og Høyre.

Moderator: Jon Evang, kommunikasjonssjef i ZERO

Meld deg på Zerokonferansen og denne bolken ved å gå inn her!
http://www.zerokonferansen.no/2014/praktisk-info