Kampen for tilværelsen i bioøkonomien

Av Kåre Gunnar Fløystad, Fagansvarlig i ZERO. På trykk i Nationen 5. oktober 2015.

Det grønne skiftet handler om å erstatte fossilt med fornybart. Bioøkonomien står for den økologiske delen av dette skiftet, og har hovedansvar for å redusere bruken av fossilt der det er behov for fornybart karbon. Globalt dominerer fossilt karbon, og selv i Norge står fossilt for halvparten av energibruken. Da er det skremmende at man i Norge (senest i Nationen 25. september) trekker opp en konflikt om hvilke type biomasse som skal nyttes, i en redsel for at «sitt råstoff» ikke skal få nok oppmerksomhet.

Fokuset i bioøkonomidebatten er for råstofforientert, og til tider litt råstoffnasjonalistisk. Dette begrenser og reduserer bioøkonomien og den rollen den kan spille i det grønne skiftet. Kompetansen og mulighetene er ikke nasjonsspesifikke, og hva som er bærekraftig kan ikke defineres kun ut i fra hva man ser fra sin tue.

«Kampen om bioøkonomien» bør etter ZEROs mening handle om å realisere de mange mulighetene som finnes for ny bruk og bedre utnyttelse av biomasse. Hvilke nye markeder skal biomasse erobre fra det fossile? Det er utvilsomt mye å ta av. I stedet er det i ferd med å utvikle seg til en kamp mellom ulike typer biomasse, – og man ser ut til å ha glemt at begrepet bioøkonomi i sin tid handlet om å skape en motsats til petroleumsøkonomi. Det er nok fossilt å ta av!

Skogsektoren var tidlig på offensiven og hadde tanker om at deres sektor skulle være den viktigste delen av bioøkonomien. Jordbrukssektoren ble dermed skremt og redd man glemte deres viktige bidrag og industri. Når fokuset ble rettet mot det landbaserte, våknet også den blå sektoren og var redd det skulle lukte for mye skog og ku av bioøkonomistrategien. De tre sektorene står i svært ulike situasjoner, så interessekampen er ikke overraskende. Skogsindustrien trenger handling nå for å overleve. Den marine sektoren er blant verdens største og har mange store offensive muligheter som ligger forskningsmessig lengre framme. Landbruket er i en slags mellomposisjon, hvor behovet for handling ikke er like akutt nå, men hvor forskning utvilsomt er ønskelig. ZERO mener bioøkonomien vil ha behov for biomasse fra både avfall, grønn og blå sektor.

Skogsektoren har høye forventninger til en bioøkonomistrategi. Det er ikke rart. Det kom flere løfter i regjeringsplattformen for to år siden, og senere ble SKOG22 satt i gang og fullført. Før den rakk å finne sin skuff, var man i gang med en bioøkonomistrategi, og senere kom det bud om en ny skogmelding. Men samtidig som tiltak utsettes i påvente av dokument etter dokument, eksporteres råvaren. Ikke bare til Sverige, – men i kontainere til Kina eller på lastebil til Østerrike. Skogsindustrien i Norge har passert et «tipping point» for kritisk masse. For å løse utfordringene i skogsektoren og realisere nye investeringer og mulighetene som ligger der, er det nå ett dokument som gjelder: Statsbudsjettet.

Når man ser på utviklingen av bioøkonomi i Europa, er det klart at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom landene med flest og lengst strategier, og landene som handler og får investeringer realisert. Framfor å skape konflikter om innholdet i bioøkonomistrategien, ønsker ZERO heller et felles trykk for å realisere tiltak i Statsbudsjettet. Vi har store forventninger til at det vil inneholde flere og sterkere incentiver for å velge fornybare framfor fossile løsninger.