Både industri og klima trenger effektive energimarkeder og europeisk samarbeid.

Marius Holm (ZERO) og Stein Lier Hansen (Norsk Industri)

Denne kronikken stod først på trykk i VG 18.2

Kraftprisene svinger, og denne vinterens prishopp skaper bekymring hos både vanlige forbrukere og tilhengere av norsk kraftforedlende industri. Prisøkningen i vinter er først og fremst et resultat av klimapolitikk. Noen bruker anledningen til å skape misforståelser om hva som bestemmer prisen, og hvilke konsekvenser dette har. For oss som arbeider med å ivareta industriens interesser på den ene siden og framdriften i klimaomstillingen på den andre, er det viktig å forsvare en organisering av energimarkedet som gir oss både klimaomstilling og konkurransekraft.

Vi må tåle at klimapolitikken virker, og ikke forkaste et velfungerende kraftsystem for å tjene billige politiske poeng. Hovedgrunnen til at kraftprisen er høyere enn i fjor, er høyere priser på CO2-kvoter som følge av at EU har strammet til kvotemarkedet. Kullkraftverk, som fortsatt er en del av kraftmarkedet i Nord-Europa, får dermed høyere kostnader, og blir gradvis presset ut av renere og mer konkurransedyktige energikilder. Det gir utslippsreduksjoner, og på sikt, lavere kraftpriser i det europeiske kraftsystemet, en utvikling industrien i Norge vil tjene på.

Aluminiumsprodusentene Hydro og Alcoa har tilpasset seg markedsutviklingen ved å inngå langsiktige kontrakter om kjøp av vindkraft i Norge. Det gir sikkerhet for begge parter og kontraktene bidrar til utbygging av ny fornybar kraft. Våre naboland bygger vindkraft og solenergi i stor skala. Kraftlinjer og kabler til kontinentet er ikke enveiskjørte. På dager med mye vind vil Norge kunne ta imot mye billig overskuddsvind fra våre naboer, fordi vår vannkraft er fleksibel. På vindstille dager kan vi øke produksjonen og eksportere kraft.

For industriens del sikrer deltakelsen i det europeiske kvotesystemet forutsigbarhet i klimapolitikken, mens kraftutveksling med utlandet sammen med ny kraftutbygging sikrer forsyning. Vi skal ikke lengre tilbake i enn til 2011 før forsyningssituasjonen var anstrengt. Med sikkerhet for en god CO2-kompensasjonsordning motsatte industrien seg derfor ikke de to kablene som nå er under bygging til Tyskland og England. Vi skal ha en balansert utvikling mellom tilgangen på fornybar kraft og eksportkapasitet, men det negative fokuset eksisterende kabler nå får er helt ubegrunnet.

For det er ikke de to kablene som fører til at økte CO2-kvotepriser øker kraftprisen også i vannkraftlandet Norge. Skulle vi unngått denne effekten, måtte vi ha kuttet alle kabler til henholdsvis Nederland og Danmark pluss høyspentlinjene til Sverige, og praktisk talt isolert Norge som en øy, med de konsekvenser dette ville hatt for forsyningssikkerhet og ikke minst pris. Det ville blitt dyrt for norske strømkunder om magasiner til enhver tid skulle hatt nok vann til å dekke behovet. I våt-år ville mye verdifullt regnvann ha rent over demningene, og gitt lavere total produksjon. Industrien i Norge er robust nok til å tåle svingninger i kraftmarkedet. Like fullt er rimelig kraft en forutsetning for å fjerne industriens utslipp.

Vi mener Norge, som et ressurssterkt land der de fleste karbonintensive industrigrener er representert, bør ta et særlig ansvar for utvikling av lavutslippsprosesser for produksjon av metaller, gjødsel, sement og andre kjemiske produkter. Hvis verdens industri skal bli utslippsfri i 2050, bør noen ha utviklet løsningene i 2030. Løsningene vil bli utviklet av norsk industri i samarbeid med det offentlige virkemiddelapparatet.

Nøkkelen for å lykkes, er at eierne av norsk prosessindustri, i all hovedsak globale industriselskaper, vil investere i Norge. Da trengs lavere energikostnader enn hos våre konkurrenter. Dette kan oppnås. Først og fremst trenger vi mer kraftproduksjon her hjemme. Jo større forsyningskapasitet vi har, jo lavere blir kraftprisene. Vi må utnytte vårt utmerkede potensial for landbasert vindkraft og samtidig gi vannkraften anledning til å forbedre sin reguleringsevne. Dernest må vi ha forutsigbar fordeling av nettkostnader og sikkerhet for kompensasjon for CO2-prisens påslag på strømpris i konkurranseutsatte bransjer også etter 2020.

Europeisk klimasamarbeid og et effektivt energimarked er avgjørende betingelser for å lykkes med omstillingen fra fossil til fornybar energi. Omstillingen koster, og høye strømpriser har uheldige fordelingseffekter. Det problemet er reelt, og vi oppfordrer politikerne til å løse det med målrettede fordelingspolitiske virkemidler, og samtidig styrke klimapolitikken, heller enn å svekke den.