Negativ verdiskaping i oljeindustrien

Det er få oljefelt i Norge som gir en fortjeneste på mer enn 25 USD per fat. Skadekostnadene ved CO2-utslippet fra det samme fatet derimot anslås nå til rundt 200 USD per fat. Det betyr i praksis at rent samfunnsøkonomisk er det antakelig en sterk, negativ verdiskaping ved utvinning av olje. Det er det ikke alle som har skjønt.

Erik Sauar, styreleder i ZERO

Marius Holm, daglig leder i ZERO

Dette innlegget stod først på trykk i VG 29.3.2019

Både Odd Eriksen i VG og Karl Erik Schjøtt-Pedersen i Dagsavisen tar kraftig til orde for å fortsette å gi oljeindustrien store fordeler fremfor annet næringsliv i Norge. Begge argumenterer med at oljeindustrien har spesielt høy verdiskapning. Dette er dessverre ikke lenger riktig.

I et større forskningsarbeide publisert i Nature nylig av forskere fra Universitet i California, Stanford og RFF instituttet i Milano estimeres de økonomiske skadekostnadene av klimaendringene systematisk i land etter land.

Basert på et svært grundig arbeide anslår de nå skadekostnadene globalt til ca 400 USD per tonn, men med et usikkerhetsintervall fra ca 200 til 800. Omregnet til olje blir denne skadekostnaden på rundt 200 USD per fat, men med usikkerhet fra 100 til 400.

Disse skadene er altså skader som folk blir påført uten noe valg. Mange mister i praksis huset eller gården sin og må flytte. Mange opplever at gården ikke lenger gir avling. Mange må rive huset og bygge høyere grunnmur. Hele byer vil bli borte. Noen mister landet sitt fordi det havner under havet. INGEN av disse får i praksis erstatning. De aller fleste ville antakelig også takket nei til erstatning til den kostnaden som økonomene anslår hvis de alternativt hadde fått lov til å unngå skadene.

Det er dessuten svært store miljøskader som i praksis er verdsatt til 0 i disse regnestykkene. Dyrearter blir borte. Plantearter blir borte. Korallrev dør. Redusert eller manglende skisesong. Det meste av dette er verdsatt til 0 når den økonomiske skadekostnaden estimeres. Det er derfor gode grunner til at vi som samfunn må anse at skadekostnaden er vesentlig høyere enn den rent økonomiske på rundt 200 USD per fat.

Det er klart at samfunnet og forbrukeren også har fordeler av å bruke olje og de må med i regnestykket. Men dersom forbrukerne måtte betale både 70 USD fatet for oljen, 200 USD for de økonomiske skadekostnadene og for eksempel 100 USD for de reduserte naturverdiene, så ville forbruket gått dramatisk ned, og man ville i svært mange tilfeller funnet andre løsninger i løpet av 10 år.

I USA ville forbruker anslagsvis måtte ha betalt 30 kr per liter bensin istedenfor 6 kr per liter i dag dersom oljen gikk fra 70 til 370 USD per fat slik at prisen dekket skadekostnadene. Da er det veldig mye annet som blir lønnsomt enn egen bensinbil.

Det er viktig å stikke fingeren i jorda og erkjenne hvor vi er. Norsk oljeindustri har skapt store økonomiske verdier i Norge. Det er sant. Samtidig må vi nå innse at bruken av dette produktet vårt  fremover vil påføre tredjepart kostnader som er mye, mye høyere enn det vi tjener. Vi påfører andre skade for 2- 300 USD og tjener selv under 25.

Det er derfor ikke lenger riktig å si at det er høy verdiskapning i norsk oljeindustri. Den totale samfunnsøkonomiske lønnsomheten er antakelig negativ, og samlet verdiskapning antakelig under 0. Den tilsynelatende høye lønnsomheten i Norge skyldes bare at verken vi eller forbruker betaler de faktiske kostnadene vi påfører tredjepart – og som dessverre er mye høyere enn våre egne inntekter. Vi, produsent og forbruker, gjør bokstavelig talt opp regning uten vert.

Denne innsikten betyr ikke nødvendigvis at vi bør slutte å produsere olje umiddelbart. Men den betyr i hvert fall at denne sektoren ikke bør gis en eneste særfordel, og den betyr også at en relativt rask omstilling bort fra produksjon og bruk av olje vil ha svært høy samfunnsøkonomisk lønnsomhet.