Ny klimapolitikk underveis?

Ny klimapolitikk underveis?

Av Jon Evang, kommunikasjonssjef i ZERO og moderator for denne debatten under Zerokonferansen 2014.

Har partiene en egen klimapolitikk? Eller er norsk klimapolitikk et spørsmål om pragmatisme, hvor diskusjonen dreier seg om utmåling av virkemidler? På Zerokonferansens dag 2 under bolken om «Ny klimapolitikk» fikk vi en litt sprikende, men interessant debatt om dette. Ved siden av tenketankene Civita og Agenda, representert ved hhv Lars Peder Nordbakken og Marte Gerhardsen, deltok også stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn (V), kommentator i DN Kjetil Alstadheim og nestleder i ZERO Kari Elisabeth Kaski.

Debattantene fikk følgende innledende spørsmål; hvor går konfliktlinjene mellom ulike partiers tilnærming til klimapolitikken og trenger vi en mer ideologisk tilnærming til klimapolitikken. Samt en påstand; det foregår lite klimapolitisk verkstedvirksomhet i norske partier.

Svarene på de første spørsmålene hadde stor spredning. Det er i dag vanskelig å få øye på de store ideologiske skillene i partienes klimapolitikk. Konsensusen om kvotekjøp som hovedløsning står fortsatt sterkt over hele den partipolitiske linja, sammen med Norges engasjement for global karbonpris, satsning på karbonfangst og –lagring (CCS) og involvering i skogprosjektene. Resten er for tiden et pragmatisk spørsmål om utmåling av virkemidler, og om hvorvidt du er i posisjon eller opposisjon. Dimensjonen marked vs offentlige løsninger har ikke god forklaringskraft for klimaspørsmålet, ei heller den tradisjonelle vekst vs vern.

Men min påstand om at det foregår for lite klimapolitisk verksted har fått flere svar. Arbeiderpartiet er godt i gang, med et bredt sammensatt ekspertutvalg som skal være rådgivende for Arbeiderpartiets klimaarbeid. Utvalget, som også har funnet plass til ZEROs nestleder Kari Elisabeth Kaski, har hatt to møter så langt. Ikke lenge etter kom Høyre med utvalget «Det grønne skiftet» ledet av partiets klimapolitiske talsmann Nikolai Astrup. Utvalget er satt sammen internt, og skal foreslå en ny miljøpolitikk som bidrar til å redusere nasjonale klimagassutslipp og som bidrar til den grønne omstillingen av Norge.

Dette er lovende fra de to store styringspartiene, som så langt har valgt litt ulike måter å drive «verksted» på. Men Høyre og Arbeiderpartiet har det til felles at de begge trenger å utforme og ikke minst redefinere sin klimapolitikk. Jeg har fire ønsker for den videre utviklingen av klimapolitikken i norske partier:

1) At alle partier starter et eget arbeid med å utvikle en kunnskapsbasert og helhetlig klimapolitikk. Dette vil gjøre at vi får et større tilfang av ulike løsningsforslag, og dermed en bredere debatt om ulike virkemidler og mål. I tillegg er det bra hvis dette fører til intern kunnskapsbygging i partiene, og til at de får et tydeligere eierskap til «sitt» klimaprosjekt.

2) Den interne meningsbrytningen bør starte med et oppgjør med tanken om at kvoter, skog, CCS og global karbonpris er de eneste områdene Norge behøver å foreta seg noe på i klimasaken. Litt spissformulert sagt, og med forskjeller mellom partiene. Og vi gjør konkrete tiltak hjemme også, for all del, men de klimapolitiske ambisjonene har først og fremst vært internasjonale, eller knyttet til en teknologisk løsning (CCS) som gjør at vi kan forlenge olje- og gassvirksomheten vår på ubestemt tid. Heldigvis er det en klar erkjennelse i de fleste partier at dette ikke holder, gitt de klimapolitiske og omstillingsmessige utfordringene – det grønne skiftet – vi står ovenfor.

3) Derfor må vi få de ulike partienes forslag på bordet for hvordan Norge skal gjennomføre det grønne skiftet. Hvordan omstille oss fra olje/gass
avhengighet til bærekraftige næringer i tide? Hvordan omstille alle store utslippssektorer parallelt med at vi utvikler ny teknologi til dette, som vi også kan eksportere? For her ligger nøkkelen; et moderne samfunn som vårt må klare overgangen fra den fossile tidsalder til den fornybare ved å ta i bruk politiske virkemidler, teknologi, forretningsmodeller og kapital.

4) Og sist, men på ingen måte minst; ikke vær redd for å sette noen nye og tydelige mål for klimapolitikken. Etter Mongstad har det politiske Norge blitt håpløst redde for å sette tydelige klimamål. Vi kunne f.eks. hatt som mål at Norge skal bidra til å utvikle nullutslippsindustrier innen sement og aluminium. Eller at alt nybilsalg i 2020 skal være ladbare hybrider eller nullutslippsbiler som elbiler og hydrogen. Noe av det mest konkrete Norge kan bidra med, som et moderne, fredelig og rikt land, frem mot Paris 2015, er konkrete tiltak for å omstille utslippssektorer og fase ut fossile energibruk. For skal hele verden være utslippsfri i 2050, må noen gå foran til 2030.