At oljeeksportøren Norge leder an i utfasingen av olje, ser noen som et paradoks. Vi burde se det som en selvfølge.

Av Marius Holm, daglig leder i miljøstiftelsen ZERO

Regjeringen har som mål at halvparten av lastebilsalget i Norge skal være nullutslippskjøretøy i 2030. Det høres ambisiøst ut, når det bare finnes en håndfull elektriske lastebiler på norske veier i dag. Faktum er at dette burde vært den globale ambisjonen, om vi skal klare å begrense klimaendringene til ned mot 1,5 grader. Og ambisjonen bør også gjelde andre sektorer der dieselmotoren i dag dominerer, som anleggsmaskiner, skip og fly.

Norskprodusert olje og gass har gitt globale utslipp på 15 milliarder tonn CO2 siden starten. Ansvaret for disse utslippene ligger hos landene som har forbrent energien, men inntektene, de ligger igjen i norsk økonomi og i oljefondet. Det gir Norge et særlig ansvar for å framskynde utfasingen av olje i det globale energisystemet. At oljeeksportøren Norge leder an i utfasingen av olje, ser noen som et paradoks. For oss i ZERO er det en selvfølge. Derfor er fraværet av nye virkemidler for utslippsfrie tunge kjøretøy den mest påfallende svakheten i Regjeringens klimapolitikk, slik den framstår i forslaget til statsbudsjett for neste år.

Heldigvis skjer utviklingen fort, fordi elbilmarkedet har brøytet vei og brakt batteriprisen ned fra 1000 til 200 dollar per kwh på sju år. Den forventes å falle videre til under 100 dollar de neste årene. Samtidig er hydrogenlastebiler på vei inn, og andre konsepter under utvikling.

Nå batterier er lønnsomme i personbil, er de enda mer lønnsomme i lastebiler og andre nyttekjøretøy som er i bruk hele dagen, fordi de har flere arbeidstimer å fordele investeringskostnaden på. Det er derfor ikke tatt ut av lufta, når analysemiljøer som norske DNVGL spår at 40 prosent av salget av tyngre kjøretøy i Europa og Kina vil være uten forbrenningsmotor i 2030, og 80 prosent i 2040. Og resten av verden vil følge samme bane, noen år bak.

Dette gir grunnlag for optimisme. Men vil du være pessimist, finnes det andre scenarier. Faktum er at en slik utvikling ikke skjer av seg selv. Industrien forsøker å bremse, for å tjene inn investeringer de har gjort i dagens drivlinjer. Nye produsenter kommer til, men produksjonsvolumet må opp i noen titalls tusen før prisene kommer ned på konkurransedyktig nivå. Og ikke minst vil markedsutviklingen avhenge av store investeringer i infrastruktur for lading og hydrogen.

Derfor er det politisk spørsmål hvor raskt vi kan avkarbonisere verdens flåte av lastebiler, busser og maskiner. Vi kan skape etterspørsel etter utslippsfrie kjøretøy med en blanding av gulrøtter og pisk. Og skaper vi etterspørsel, kommer produksjonen i gang. Skaper vi større etterspørsel, får vi masseproduksjon. Da er snøballen i gang. Jo flere som kjøper, jo lavere blir prisen. Jo lavere pris, jo flere kjøper. For hvert år vi framskynder utviklingen sparer vi atmosfæren for en milliard tonn CO2, akkumulert.

Så hvordan får vi snøballen til å rulle? Erfaringen fra elbil er overførbar, men ikke direkte. Lastebiler er ekstremt utsatt for utenlandsk konkurranse, så høye avgifter på nye lastebiler er vrient. Momsfritak slår heller ikke inn i økonomien til bedrifter som trekker utgående moms fra inngående. Bompengefritak er derimot signifikant. Mens elbiler nå skal betale halv bomtakst, bør ellastebiler få fullt fritak i 10 år til. I byregioner med høye bompenger monner dette en del, men ikke nok til å kompensere ulemper, risiko og tilpasningskostnader i den enkelte bedrift. ZERO anbefaler Stortinget å vedta en økning av CO2-avgiften på diesel, med åpning for at Regjeringen kan gå i forhandlinger med næringslivet om å la økningen gå inn i et CO2-fond som støtter volumutrulling av el- og hydrogenlastebiler. Motytelsen fra næringslivet må være en forpliktelse om å nå kvantitative mål. I tillegg bør Enova støtte pilotprosjekter og infrastruktur for lading og hydrogen. I sum kan dette gjøre utslippsfrie lastebiler lønnsomme for eier.

Men gamle vaner er vonde å vende. Vi trenger også tøffere reguleringer. Byer bør få innføre nullutslippssoner, der all varelevering skal skje uten utslipp. Det samme bør gjelde byggeplasser. Både byer, som i tidlig fase er særlig egnet for nullutslippsløsninger, og miljøkrav i offentlige anskaffelser kan skape det nødvendige tidligmarkedet for ny teknologi.

Norsk klimapolitikk bør ha større mål enn å oppfylle norske forpliktelser. Vår oljerikdom er ikke et vinnerlodd i lotteriet. Den er en mulighet som gir ansvar. Rikdommen skal sikre framtidige generasjoners velferd. Den avhenger først og fremst av at vi lykkes i klimaarbeidet. Vi trenger en klimapolitikk som kutter milliarder tonn CO2, ikke millioner.

 

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 7.november 2018