Full gass i svingen?

AV: Marius Holm, leder i ZERO, på trykk i DN 25. august 2014

Hvor sikre er Tord Lien og Nikolai Astrup på at «full gass» i oljepolitikken er den mest robuste måten å sikre klima, velferd og arbeidsplasser? Ap-leder Jonas Gahr Støre har åpnet for debatt om oljepolitikken, og møtes med hoderystende protester fra regjeringspartiene. Oljen forsvinner ikke i morgen, men Astrup og Lien må være enige i at energimarkedet er på vei inn i en sving som kan bli ganske skarp, i en retning som ikke ødelegger klodens klima. Da må det også være lov å debattere om «full gass» og «stø kurs» er god styring av Norges største næring.

Er det riktig å stimulere økte investeringer i dyr olje, i et olje- og gassmarked som flater ut og faller som følge av ny fornybarteknologi og ny bilteknologi? Nikolai Astrup påpekte selv i DN 16. august at dette representerer en risiko, men åpner ikke for at en endret virkelighet skal resultere i endret politikk.

Vanligvis har regjeringspartiene stor omsorg for skattebetalerne. Men det er nettopp de som tar regningen når oljeselskapene investerer i knapt lønnsomme oljefelt. La oss ta Goliat i Barentshavet som eksempel: Feltet trenger oljepris på 100 dollar for å tjene penger, og skattebetalerne har tatt mer enn 78% av regningen på 46 milliarder kroner, fordi oljeselskapene kan trekke kostnaden fra på skatten på andre, lønnsomme oljefelt. Denne kryssubsidieringen ble vurdert som fornuftig av en offentlig utredning om petroleumsskattesystemet i 2000, fordi det sikrer høye investeringer, og dermed høye framtidige inntekter til staten. Spørsmålet er om det er riktig i dag?

Det er i utgangspunktet fornuftig å la oljeselskapene gjøre de kommersielle vurderingene på vegne av fellesskapet. Men mye tyder på at oljeselskapene har skylapper på. Alle siviliserte land arbeider internasjonalt for begrensinger i fossil energibruk. Oljeselskapene har slått fast at de vurderer slike begrensninger som usannsynlige, og baserer snarere sine investeringsbeslutninger 3-4 grader global oppvarming. Oljeselskapenes pessimisme på klimaets vegne deles av mange, men fornybar energi kan gjøre at fossilsmellen kommer i markedet, ikke i den globale klimapolitikken. Når kull erstattes med fornybart, rammer dette også gass, fordi vind og sol blir billigere enn gass når teknologien industrialiseres. Når elektriske biler blir konkurransedyktige, vil oljeprisen falle, og ramme dyre oljefelt, også de som drives forholdvis klimaeffektivt.

Mens fornybar energi blir billigere, blir olje dyrere. En oljepris på 110 dollar gir en energikostnad på nærmere 50 øre per kwh. Men olje benyttes i motorer der virkningsgraden bare er rundt 20 prosent, derfor er energikostnaden reelt fem ganger høyere, nemlig 2,50 øre per kwh. Til sammenligning koster nå strøm fra vindkraft under 50 øre, mens solcelleprisene fortsetter å falle videre. Det samme skjer med batterier, slik at forbrukere om noen år betaler mindre for leasing av et «Teslabatteri», enn de bruker på bensin i dag.

Både Astrup og Lien kjenner til denne teknologiutviklingen. Likevel holder de fast på at «verden vil være avhengige av olje og gass i mange tiår til», og viser til prognoser fra Det internasjonale energibyået (IEA). IEA forutsetter null vekst i solcellemarkedet. Derfor blir prognosene nærmest ledd ut av eksperter som følger utviklingen på bakken, mens de tydeligvis er gode nok som faktagrunnlag når staten gjennom skattesystemet bærer titalls milliarder i oljeinvesteringer. Det grenser mot uansvarlig overfor skattebetalerne å basere denne politikken på  IEA-prognoser de vet er feilaktige.

Olja er Norges største og viktigste næring. De ansatte fortjener at vi tar utfordringen næringen står overfor på alvor, selv om næringens talsmenn ikke gjør det.  Skattebetalerne fortjener at vi tar debatt om hvor stor del av risikoen i oljemarkedet som skal bæres av staten. Her er en liste over oljeøkonomiske forhold både Støre, Astrup og Lien bør evaluere:

–          Fullt skattefradrag på tvers av oljefelt sender mesteparten av risikoen i dyre oljefelt til skattebetalerne

–          Fullt fradrag og refusjon for letekostnader gjør at letebrønner til 800 millioner kroner per stk betales av skattebetalerne.

–          Ordningen med friinntektsfradrag

–          Petroleumsnæringens avskrivningsregler er gunstigere enn for andre næringer.

–          Staten er gjennom Petoro direkte investor, også i marginale felt.

Politisk forutsigbarhet og stabile rammevilkår er viktig. Men det grenser til det absurde, når en hver debatt om rammevilkår avvises fordi det kan «skape usikkerhet».  Kombinasjonen av «stø kurs» og «full gass» er neppe lurt når veien svinger.