Grønt skifte – fett nok?

Grønt skifte – fett nok?
(innlegget stod på trykk i Dagbladet 20.august i noe forkortet utgave)

Av Marius Holm, leder i miljøstiftelsen ZERO

Paul Joakim Sandøy fra Civita skriver meget godt om det grønne skiftet i fredagens Dagblad. Han skriver at ZERO vil bekjempe klimaendringene med positivitet og sponsing av teknologi. La oss kalle det en veldig kort og grei oppsummering av vårt arbeid. Sandøy har rett i at det ikke blir fett, og heller ikke lett. Men begrepet har skapt ny optimisme og ikke minst en ny forståelse av hvordan vi kan løse klimautfordringen.

Begrepet «det grønne skiftet» ble første gang lansert på Zerokonferansen i 2013, etter å ha blitt til i samarbeid med Anders Bjartnes fra Norsk klimastiftelse. Det grønne skiftet handler kort og godt om å erstatte all fossil energibruk med fornybart. Noe av poenget med begrepet er å konkretisere hva klimaløsningen egentlig handler om; omstilling, nye løsninger, teknologiskift. Siden har begrepet etablert seg som en optimistisk og konkret tilnærming til et fortsatt løsbart problem. Jeg mener begrepet også har i seg at alle som bruker sitt handlingsrom kan gjøre en forskjell. Alle små grønne skift (norsk elbilpolitikk) kan vokse seg store (svært mange store bilprodusenter masseproduserer nå elbiler i alle varianter, som konkurrerer med bensin/dieselbiler).

Begrepet markerte også et linjeskift i forhold til den tradisjonelle tilnærmingen til klimautfordringen. I Norge såvel som internasjonalt var dette lenge først og fremst noe som skulle løses gjennom internasjonale forhandlinger, som tok sikte på å fordele, regulere og begrense CO2 utslippene gjennom bruk av kvotemekanismer eller andre former for prising av utslipp. Altså noe fjernt fra deg og meg, og med fokus på å håndtere utslippene fremfor å erstatte dem med utslippsfrie alternativer.

Det medførte fremmedgjøring og handlingslammelse i møte med et komplekst problem, fremfor konkret handling. Med det grønne skiftet fikk vi en ny måte å snakke om dette på. Handling nedenfra har effekt og skaper ringvirkninger. Dagens voldsomme vekst internasjonalt i solenergi hadde ikke vært mulig uten at feks Tyskland hadde satset på å bygge et marked for solceller noen år tilbake. Obamas plan for utfasing av kull er et lignende grep; han bruker det handlingsrommet han har nasjonalt (lovregulering av CO2 utslipp, satsning på fornybar) fremfor å vente på en internasjonal avtale (som han aldri ville få gjennom i Kongressen). Det grønne skiftet tar klimakampen tilbake til alle som vil bruke sitt handlingsrom til å gjøre en forskjell.

Men det kommer ikke av seg selv, Sandøy har helt rett. Eksemplene ovenfor er resultatet av tydelige politiske grep. Og selv om ZERO opplever økende gjennomslag for ulike virkemidler i det grønne skiftet, må de kneppes opp ytterligere. Vi må innse at noen må vinne, og at andre må tape. Norske politikere bruker ikke hele handlingsrommet sitt. Det må de tørre å gjøre.