Kjære industri, gjør oss utslippsfri!

Norge må kutte utslipp i industrien. Ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. Hvis verdens industri skal bli utslippsfri i 2050, må noen ha løsningene i 2030.

Av Marius Holm, daglig leder i miljøstiftelsen ZERO

Det ryker fortsatt fra fabrikkpipene, innerst mellom fjord og fjell i det norske kraftriket. Men røyken farger ikke lenger klesvasken rød.  Den hvite røyken er vanndamp som kondenserer i møtet med kald, norsk fjelluft. Det er de usynlige utslippene av CO2 som er utfordringen nå. Er det plass til industri i en framtid med nullutslipp? Det må det være. Verden trenger materialer og kjemikalier. Kan de produseres uten utslipp? Det må vi finne ut. Vi har knekt verre nøtter før.

Mens utviklingen av fornybar energi og elektrisk transport gir grunnlag for klimaoptimisme, går det trått i industrien globalt. Med Asia som motor, vokser verdens forbruk av sement, stål og andre utslippsintensive materialer, og store utslippsreduksjoner er ikke klart i sikte.

De direkte utslippene fra industrien, altså det som kommer fra selve fabrikkpipene, har passert ti milliarder tonn CO2, tjue prosent av de totale globale utslippene. Mye av dette er prosessutslipp, der klimagassene inngår i reaksjonsligningen. Kull er reduksjonsmiddel i metall. Karbon fra kalkstein frigjøres ved produksjon av sement. Karbonanoder gir CO2 i aluminiumsverk. Disse utslippene er teknologisk krevende å redusere.

Industriens utslipp er i hovedsak omfattet av EUs kvotesystem. Kvoteprisen er foreløpig for lav til å drive fram ny teknologi, og vil fortsatt være lav så lenge det finnes kullkraft å legge ned. Kvotesystemet kan utløse noen av de enklere grepene, som elektrifisering av maskiner og effektivisering. Men de vanskelige kuttene, som krever nye prosesser, skyves fram i tid. Skal vi lykkes med målet, å stanse klimaendringene, kan ikke rike Europa vente med å utvikle løsninger for vanskelige industriutslipp. Skal vi lykkes globalt i 2050, må noen ha gjort det mulig i 2030. FNs klimapanel peker i sin rapport om 1,5 gradersmålet på at nettopp utslippskutt i industri er nøkkel til å nå det skjerpede målet fra Paris.

Vi har noen av brikkene på plass: Infrastruktur for CO2-lagring og to CO2-fangstanlegg er under planlegging. Forskningsprosjekter utvikler løsninger fra grunnen av i metallindustrien. Enova er beredt til å støtte pilotprosjekter med hydrogen som er kullerstatning.  Men vi mangler suget som får de om lag 15 globale industriselskapene med produksjon i Norge til å snu alle steiner. Utvikling av lavutslippsprosesser er velkomment i Norge, men ikke etterspurt.

ZERO mener Norge bør ta et tydeligere lederskap. Regjeringen bør invitere ledelsen i alle industriselskapene, enten de har hovedkontoret i Norge, Paris eller Pittsburgh til en dialog på toppnivå, for å se hva vi kan utløse sammen. Vi må varsle at vi vil stille krav, men samtidig ha mye å tilby, siden krav alene kan flytte produksjon til land uten krav.

Vi må være villig til å delfinansiere teknologiutvikling, med et felles industriprogram hos Enova, Innovasjon Norge og Forskningsrådet, med mål om å realisere lavutslippskonsepter på storskala pilotnivå i alle våre industrigrener innen 2030. Vi må tilby sikker lagring og infrastruktur for CO2-fangst. Vi bør tilby forutsigbare kraft- og nettkostnader, og la svingninger i kraftpris som følge av kvotepris kompenseres. Vi må ta posisjonen som verdens mest attraktive land å være i for klimaeffektiv prosessindustri.

Tar vi den posisjonen, er vi i posisjon til å stille krav. Norske myndigheter har også tidligere stilt teknologikrav, forankret i avtaler med industrien. Krav til energiledelse, krav om utfasing av de mest potente klimagassene fra aluminium, er eksempler på at industrien lever godt med rimelige krav. Forbud mot fossil varme, slik vi snart har i bygninger, bør vurderes. Men for å drive gjennom kostbare teknologiskift, må kravene også gi muligheter for industrien til å hente ut gevinst på klimatiltakene.  Stiller vi klimakrav til materialer i byggeforskrifter og i offentlige anskaffelser, skaper vi samtidig marked med betalingsvilje for industriprodukter som er litt dyrere, men mye renere.

Det vil koste. Vår oljerikdom er ikke et vinnerlodd i lotteriet. Den er en mulighet som gir ansvar. Rikdommen skal sikre framtidige generasjoners velferd. Den avhenger først og fremst av at vi lykkes i klimaarbeidet. Vi trenger en klimapolitikk som kutter milliarder tonn CO2, ikke millioner. Lykkes vi industrien, gjør vi det mulig. Om bare èn prosent av verdens prosessindustri framskynder utslippskutt med 10 år som resultat av vår teknologiutvikling, har vi spart atmosfæren for 1 milliard tonn CO2.

Veikartet for prosessindustrien ligger der som en oppskrift for hvordan Norge forsterke vår posisjon som materialprodusent samtidig som vi tar utslippene under null i 2050. Klarer vi det, har vi ikke bare tatt et skritt mot norske utslippskutt, vi har tatt et viktig steg mot globalt teknologiskift, og skapt grønn konkurransekraft i norsk økonomi.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 7.november 2018