Foto: Vidar Nordli-Mathisen

Klimaskepsis er en trussel mot en grønn framtid, og både talspersonene for Bygde-Norge og folk på bygda må ta utfordringene på alvor.

Kåre Gunnar Fløystad, bonde og fagsjef i ZERO

Bygde-Norge sitter på mange av løsningene for å bekjempe klimaendringene. Mer enn noen gang trengs det jordnære klimaløsninger og fotosyntesen, ikke bare konsekvent kritikk av alle forslag og virkemidler for å redusere utslipp.

Klimaendringer er den største samfunnsutfordringen i vår tid, noe alle som driver i landbruket har merket det siste året. Flom, tørke og ekstremvær er i ferd med å bli en større del av hverdagen om man jobber og lever med jord, skog og hav. Men uansett hvor lenge vi snakker om problemer er det løsningene vi trenger. Skal klimautfordringene løses må bruken av fossile ressurser erstattes med fornybare. Det gir muligheter for vind, vann, sol og biomasse, og de som eier arealene for dette. Bioøkonomien representerer et nytt norsk industrieventyr.

Det er et sterkt behov for en klimadebatt hvor løsningene fra Bygde-Norge løftes fram, men det er vanskelig å få perspektivet fram dersom man bare er mot løsninger. Aktørene som ser på seg selv som Bygde-Norges talspersoner må bidra til fokus på løsninger og muligheter framfor å bagatellisere viktigheten av å løse klimautfordringene, og latterliggjøre og problematisere klimaløsningene.

Det største klimaproblemet med kua er klimaskepsisen diskusjonen skaper. Kompleksiteten rundt utslipp fra matproduksjon kan sikkert måle seg med jordbruksforhandlingene (selv om jeg er usikker på om Grue henger med). Dessverre blir forenklingene en diskusjon om å være for eller mot ku, for eller mot kjøtt. Det norske kjøttforbruket var mindre tidligere uten at det hadde grusomme konsekvenser for folk eller norsk landbruk. Den amerikanske livsstilen og ressursforbruket er ikke et mål, ei heller å avstå fra kjøtt. Et mindre høyt kjøttforbruk i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger er ikke helseskadelig, ei heller klimaskadelig. Å sette et mer plantebasert kosthold opp mot utslipp fra fly, bil eller industri er en avsporing. Det er behov for å gjøre noe med utslippene alle steder.

Foto: Benjamin Sloth Lindgreen

Kollektivtilbudet hjemme var skolebussen. Når fritida skulle fylles med 4H, fotball, organisasjonsarbeid, politikk og volleyball betydde det en kjørekabal for mamma og pappa. Først og fremst for mamma siden det foregikk midt i fjøstida. Bilen har absolutt sin plass i hverdagen, og jeg tror ikke på en klimapolitikk som først og fremst handler om å forby bilen. Derimot tror jeg på en utvikling som gjør bilen utslippsfri.

Elbilene passer bedre på bygda enn i byene. Det er lettere å lade bilen med «kortreist strøm» når du har eget strømuttak i garasjen framfor parkering i gata. Byene har ikke plass til at alle skal kjøre egne biler, så der er det lurt å tenke at bilbruken i byen bør reduseres kraftig. Men at du ikke bør ha for mye i biler i tjukkeste Oslo, betyr ikke at bilen ikke har sin plass på Tynset eller i Bygland. Elbil vil bety et billigere bilhold og fjerner argumenter mot et spredt bosetningsmønster. Når det nå kommer flere modeller med firhjulstrekk og hengerfeste, er dette en god mulighet for folk som faktisk trenger bil.

Dersom kua kan få være i fred og bilen kan bli utslippsfri, kan det bli rom for fokus på hvordan sol, vind og vann kan bidra til å elektrifisere samfunnet vårt, og hvordan en bioøkonomi med ressurser fra jordbruk, skog og hav kan bidra til å knekke fossilt på nye områder.

Foto: Thomas Quaritsch

Bioøkonomien er i sin natur sirkulær, men kan være så mye mer enn bare avfallshåndtering. I Italia har Novamont gått sammen med oljeselskapet ENI og bygd om et oljeraffineri til et bioraffineri. Her blir «ugras» fra landbruket gjort om til biobaserte sprøytemidler, kjemikalier og ulike plastprodukter, og enzymer tas ut til bruk i osteproduksjon. I tillegg produseres biogass. Restproduktet, en ganske proteinrik masse, går tilbake til landbruket som fôr. Investeringene har gitt nye arbeidsplasser, forbedret lønnsomhet i jordbruket og bidrar til å fase ut fossilt i flere markeder.

I Norge gir Biokraft sin nye produksjon av flytende biogass arbeidsplasser og muliggjør utfasing av fossilt i tungtransport og skip. Splitkon sin nye massivtrefabrikk gjør at tre kan erstatte mer utslippsintensive materialer som betong. Innen jordbruk og marin produksjon er det mye næringsutvikling for å gi ressurser på avveie, som kontaminert fiskeavfall eller rester fra skogsindustri, nytt liv.

Det trengs en diskusjon om hvordan skape nye grønne markeder og bygdenes muligheter for å levere klimaløsninger. Da må vi ta i bruk offentlige innkjøp, støtteordninger, skatteincentiver, avgifter og reguleringer for å bidra til å gjøre det lønnsomt å velge grønt. Når vi kommer dit er det ikke lenger viktig hva man tror på, men dersom man ikke tror det er viktig å lage grønne markeder kommer man ingen vei.