Med plikt til å punge ut

Statsminister Erna Solberg sa det godt i sin tale til forsamlingen under FNs klimatoppmøte i New York. “Twenty per cent of the world’s population has no access to electricity. Providing these people with access to sustainable energy is essential for promoting health, education and economic growth.” Her treffer Solberg spikeren på hodet. Men hun kunne godt ha lagt til en ting. Uten en realistisk forventing om at rike land vil bidra til å finansiere fornybar energi til de som i dag ikke har tilgang på elektrisitet, kan en tilstrekkelig god klimaavtale være umulig å få til.

Saken er den at fornybare løsninger ofte har høyere investeringskostnad ved oppstart en de fossile alternativene. Over et par års bruk vil imidlertid de fornybare løsningene være billigere enn de fossile. Men det hjelper lite hvis man ikke har råd til oppstartskostnaden, slik tilfellet er for majoriteten av de som i dag ikke har tilgang på elektrisitet. For å bøte på dette problemet ble det gjort positive forpliktelser under toppmøtet. Norge, i likhet med flere andre land, bidro med konkrete bidrag til det grønne fondet. Norge bidro med 30 millioner dollar, og har lovet å komme med ytterligere forpliktelser under et møte for giverland i november.

Det grønne fondet

Det grønne fondet er interessant, både som en potensielt viktig aktør i utviklings- og klimapolitikken i årene fremover, men også fordi forventningene til fondet spiller en rolle i forhandlingene frem mot en bindende klimaavtale. Fondets formål er å finansiere både klimatilpasningstiltak og utslippsreduserende tiltak i utviklingsland, og ambisjonen når fondet ble opprettet var å gi fondet en forvaltningskapital på 100 milliarder dollar årlig innen 2020. For å komme i gang var det satt som mål at fondet skulle kapitaliseres opp med 15 milliarder dollar i løpet av 2014. Det målet er nå redusert til 10 milliarder dollar for å ivareta en grad av realisme.

Dessverre synliggjør tildelingene til fondet under toppmøtet i New York mest av alt hvor langt unna man er å nå målene for forvaltningskapital. Det er kritisk, for mange trekker frem at en vellykket kapitalisering av fondet vil være et svært viktig, kanskje avgjørende, mål på veien mot en avtale i Paris neste år. Utviklings- og mellominntektsland, der utslippene i dag øker mest, vil nødig ta på seg forpliktende utslippskutt uten at rike land har lagt penger på bordet i forkant.

Fornybar energi i bistanden

Fordi det dessverre er grunn til bekymring for om tilstrekkelig med kapital vil bli lagt til det grønne fondet, er det viktig at vi også gjennom bistandsmidlene våre tenker på tilgang til fornybar energi for verdens fattige. Gjennom bistanden har vi i tillegg større mulighet til å bidra til kapasitetsøkning blant verdens fattige, og gi dem eierskap til egen energiproduksjonen. Her kan vi tenke nytt i hvordan vi gir bistand allerede i dag. Og vi trenger ingen internasjonal avtale for å gå i gang.

Norsk bistand til ren energi har nylig mottatt kritikk i en gjennomgang fra riksrevisjonen. Vi bør ta det til etterretning, men tenke langs to akser.

–          Økt produksjon av fornybar energi i utviklingsland, med i hovedsak utenlandske investeringer og eierskap.

–          Økt produksjon av fornybar energi i utviklingsland, med i hovedsak lokalt eierskap og forvaltningsansvar.

Det er viktig at vi tar med hensynet til de fattigste når vi arbeider videre for å redusere fremtidige utslipp, og bygge en fornybar infrastruktur i utviklingsland. Erna har rett i det hun sa. Vi har et historisk ansvar for de utslipp vi har forårsaket. Det kan ikke være de som har gjort minst for å forårsake problemet, som skal lide mest. Derfor bør vi, som et av verdens rikeste land, være oss vårt ansvar bevisst.

I sin tale til toppmøtet sa Obama at alle må gjøre det de kan. Det betyr at Norge som energinasjon og kapitalnasjon må gjøre sitt for å sikre at vi får på plass en klimaavtale som overleverer et stabilt klima til de generasjoner som følger etter oss. Det smarteste vi kan gjøre da, er å sørge for at vår energikompetanse og vår kapital går hånd i hånd med den fremtiden vi jobber for politisk, og legge penga på bordet. Vi har plikt til å punge ut.