fbpx
25. november 2021

Sigrun Aaslands tale til Zerokonferansen 2021

Da jeg var 10 år, advarte NASA-forsker James Hansen den amerikanske kongressen om farlige klimaendringer. Samme år ble FNs klimapanel (IPCC) opprettet, for å gi politikere og beslutningstakere det vitenskapelige grunnlaget de trengte for å lage god klimapolitikk. Kunnskapsgrunnlaget har de fått. I rapport etter rapport har FNs klimapanel regnet og varslet, om historisk høye konsentrasjoner av CO2, stigende havnivå og tap av biologisk mangfold.

Likevel: Fra 1988 til i dag har norske utslipp av CO2 ekvivalenter stått omtrent stille. Utslippene i verden har økt med 40 prosent.

Hver dag reiser, produserer, brenner og pumper vi som om i morgen ikke fantes. Alt lages på måter som hver eneste dag bidrar til å ødelegge livet på jorda litt mer. Hvert år tapper vi jordas ressurser mer enn det naturen selv klarer å bygge opp igjen. Og hver dag vi utsetter å gjøre noe med det, så fylles omgivelsene våre med enda litt mer CO2. Og veien blir litt lengre.  

Vi har nettopp hatt klimatoppmøte i Glasgow. Også der var alvoret stort. Verdens ledere er fortsatt enige om å begrense global temperaturøkning til 1,5 grader, og avtalen tar oss et lite skritt videre. Selv om det ikke på langt nær er nok. Forskjellen på 1,5 grader, som fortsatt er målet, og de et sted mellom 1,9 og 2,7 gradene som summen av alle nasjonale forpliktelser styrer oss mot nå, er millioner av menneskeliv, livsgrunnlag og naturødeleggelser. Hvis kritiske vippepunkter passeres, kan det utløse selvforsterkende prosesser med konsekvenser vi ikke en gang overskuer. For eksempel hvis innlandsisene på Grønland og i Antarktis smelter eller tining av permafrost frigjør så store mengder metangass at den globale oppvarmingen kommer ut av kontroll.

Klimarisikoutvalget i 2018 slo fast at mislykkes vi, er konsekvensene så katastrofale at det ikke en gang gir mening å regne på dem. I sommer viste forskere at klimaendringer de siste ti årene har tatt livet av fem millioner mennesker. Og alt over 1,5 grader vil bety ødeleggelse av livsgrunnlaget for hundrevis av millioner av mennesker. 

Klimakrisen rammer skjevt, men den rammer også alle. Denne sommeren mistet 500 familier huset sitt i brann i Nord-California. I Tyskland og Belgia ble nærmere 200 mennesker drept av jordskred forårsaket av store vannmengder. Marshalløyene, hjemmet til 70 000 mennesker, er i ferd med å forsvinne i havet. Afrika står for mindre enn fire prosent av globale klimagassutslipp. I 2019 ble 1300 mennesker i Mosambik, Zimbabwe og Malawi, drept av syklonen Idai. Tørke og flom har allerede økt antallet underernærte med 50 prosent på mindre enn ti år.

Skal det være mulig å nå et globalt mål om 1,5 grader, må Norge må gjøre enda mer, enda fortere, blant annet fordi noen land ikke kommer til å klare å gjøre like mye, like fort.

Den britiske forfatteren Roman Krznaric kaller oss elendige forfedre. I boka Hvordan tenke langsiktig minner han om at de som kommer etter oss er mange flere enn vi som lever nå. Men de har ikke stemmerett og ingen rettigheter. De blir ikke hørt når vi skal bestemme nivået på avgifter i biltrafikken, letetakten på norsk sokkel og hvor mye penger vi har til kostbare klimatiltak.

Dermed behandler vi fremtiden som en fjern koloni, sier Krznaric. En koloni der vi dumper vårt avfall og våre problemer. Vi låner vann og mat av våre barn og barnebarn og vi har ingen planer om å betale tilbake. For nå har vi så dårlig tid at vi ikke bare er dårlige forfedre. Vi er dårlige foreldre også.

Siden jeg var ti, og siden opprettelsen av FNs klimapanel i 1988, har vi satt oss mange klimamål, og vi har utredet tusenvis av klimatiltak. Vi har tatt oss god tid, tenkt nøye gjennom hvilke tiltak vi skal velge, laget mange handlingsplaner og veikart, og vurdert teknologier nå opp mot mulige enda bedre løsninger senere. Og så, når vi ikke når målene vi har satt oss, setter vi nye. Og utslippene har økt.

Er det meningsløst å sette seg mål hvis vi ikke klarer å nå dem? Er det bare urealistisk og dumt? Vi har jo ikke fått til noe i nærheten av det vi har blitt enige om det vi har lovet hverandre?

Vi har løsningene

Så absolutt ikke. Jeg heter Sigrun Aasland og jeg er leder i ZERO. Velkommen til Zerokonferansen. Klimatoppmøtet er over. Nå skal vi snakke om løsningene. Ikke dem vi skal utrede og vurdere. De vi skal ta i bruk fra og med i dag. Her hjemme.

Deres Kongelige Høyhet,

Statsminister,

Statsråder,

Gode venner på årets Zerokonferanse i Trondheim, vi er så glade for å ha dere med oss i dag,

Kjære venner her i salen,

Og alle dere som følger oss på strømming fra hjemmekontoret eller hvor dere nå er,

Ingen klimamål kan redde verden. Men uten mål og uten internasjonalt samarbeid og avtaler går det i hvert fall ikke. Derfor var avtalen som ble underskrevet i Glasgow forrige uke viktig. Det har stor betydning at verdens ledere forplikter seg til 1,5 grader og bruker sterke ord. Og så begynner jobben nå.

Det er også handling som er marsjordren fra FNs klimapanel i deres siste rapport. Det er krevende, men ikke for sent. Kutter vi utslippene raskere nå, vil de neste tretti årene likevel være preget av klimaendringene som allerede har skjedd. Men når vi netto null utslipp i 2050, da kan de verste konsekvensene unngås, og livet på jorda kan bli bra igjen.

2050 er lenge til. Og vi har dårlig tid. Derfor må vi snakke om 2030. Er vi ikke halvveis til målet da, vil vi neppe klare det. Skal det være mulig, trenger vi spydspisser i næringslivet som går foran og tar litt mer risiko og tenker litt mer langsiktig. Stadig flere gjør det. Og vi trenger sterke politiske ledere. Vi har invitert både spydspisser og politiske ledere hit i dag. Og er spent på hva de kan levere.

De politiske lederne vi har nå, de skal regjere i enstortingsperiode der utslippskurven må få en skikkelig bratt knekk. De kan ikke utsette til neste generasjon, neste regjering eller neste budsjett. Vi må gjøre alle tiltakene nå, fordi alle tar tid. Og mens vi venter, fyller vi jo opp atmosfæren med mer CO2. Utslippene fra i fjor blir ikke borte. 

I motsetning til i sangen har vi en dag imorgen, men den har ikke blanke ark. Tvert imot har vi en gjeld som øker.

Regjeringen vil kutte utslipp hjemme. Det er et stort fremskritt og helt riktig fordi ALLE skal til null. I tillegg må selvsagt Norge som et rikt land bidra mer enn andre til at globale utslipp kuttes mye fortere. Blant annet fordi det i noen land nødvendigvis vil ta lengre tid. 

I store deler av verden er fortsatt kull den viktigste kilden til energi. 

Derfor var kanskje det viktigste klimanyheten i høst at Kina har bestemt seg for ikke lenger å investere i nye kullprosjekter. 

Derfor var det også full jubel i ZERO da regjeringen lovet et eget fond som skulle investere i fornybar energi. Derfor har vi invitert tilbake statsministeren som da han var i opposisjon lovet å bruke Oljefondet som et verktøy for at samfunnet det investerer i, skal fortsette å eksistere. 

Derfor er vi også opptatt av at prisen for å bytte ut kull med ren energi i hele verden, den kan vi ikke dekke over bistandsbudsjettet som allerede trengs blant verdens aller fattigste. Det trengs minst 25 milliarder i et slikt fond, og det må settes opp på en måte som kan mobilisere kommersielle aktører. Aktører som leter etter hvordan de kan bidra i det grønne skiftet uten å sette folks pensjon på spill. Det kan og må vi hjelpe dem med.

Det er lett å gå seg vill i 1,5 grader og referansebaner og prosent i kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Neste år skal norske myndigheter på nytt klimatoppmøte med forsterkede mål som kan bidra til at vi holder oss under 1,5 grader. Da er Hurdalsplattformens mål om 55 prosent i alle sektorer nødvendig. 

Det betyr at vi må kutte norske utslipp med 27 millioner tonn på ni år. Det er, i snitt, 50 000 tonn i uka.  

Og så må vi slutte å gruble, nøle, utrede og utsette. Klimatiltak ER vanskelige både å finne penger til og å bli enige om. Det kan være fordi kostnaden er for høy og noen ganger urettferdig fordelt, eller det kan være fordi framtida og teknologien vi må lene oss på, er usikker. Men en ting er sikkert: Drømmen om de perfekte klimaløsningene er oppskriften på handlingslammelse. Tiden hvor vi kunne vente på at noen andre skal kutte utslippene, med andre løsninger, uten negative konsekvenser for noen, er for lengst forbi. Vi må gjøre det beste ut av løsningene vi har for hånden, og vi må forbedre og forsterke disse underveis og justere når vi gjør feil.

Heldigvis har vi teknologien vi trenger for å kutte utslipp. Vi har forslag til fullt gjennomførbare tiltak som kan ta oss dit.

Hele regnestykket har jeg bak meg, og mange av punktene her vil dere få høre mer om i dag. 

  • Dagens politikk
  • Klimakur og Prosess21
  • Våre tilleggsforslag

Nå er det opp til Støre om Zero 2030 også blir Støre 2030.

De er mulige fordi teknologien har kommet enda litt lenger for eksempel på nærskipstrafikk og lastebiler, og fordi vi kan gjøre mer for å få til negative utslipp, blant annet.

La meg bare ta tre eksempler, som har mye til felles:

I industrien må vi bytte ut fossil gass med hydrogen, erstatte dagens bruk av fossilt kull med biokarbon, og fange og lagre CO2 fra fabrikker og avfallsanlegg. Det kan gi oss godt over 5 millioner tonn lavere utslipp innen 2030. I tillegg kan vi fjerne CO2 fra atmosfæren . Med en ordentlig satsing på karbonfangst- og lagring, elektrifisering, biokarbon og negative utslipp har vi beregnet at det er mulig å kutte 6 millioner tonn CO2 innen 2030. 

Forrige uke fikk Fortum Oslo Varme beskjed om at de ikke har fått støtte fra EU til CCS på sin avfallsforbrenning. Får de ikke penger nå, blir forsinkelsene så store at teknologiutvikling og nedlagt arbeid er bortkastet. Vi når ikke klimamålene uten dette prosjektet. Skulle prosjektet ikke få EU-midler, regner vi med at regjeringen vil dekke kostnadene. Det skulle bare mangle. I september 2020 kunne vi lese at Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Espen Barth Eide var skuffet over regjeringens halvhjertede innsats da det ikke kom på plass finansiering til CCS på Klemetsrud. Da regner vi med at dette nå er i endring. Klarer vi ett CCS-anlegg, klarer vi to.

I budsjettforhandlingene har SV lansert produksjonsavgift på olje og gass. Det er penger som bør betale for å fange og lagre CO2 disse næringene slipper ut. Det handler om at den som slipper ut CO2, få et større ansvar for å ta CO2 tilbake. I ZERO kaller vi det produsentansvar. Også kalt “plukk opp etter deg”.

I Transportsektoren skal vi også til null. Vi skal besøke hverandre og handle med hverandre i framtida også. Vi er i ferd med å elektrifisere personbilmarkedet. Det har vi klart fordi modige politikere valgte et dyrt virkemiddel med en tydelig målsetting. Men dere: Nå er det vanlige lastebilers tur. 

Og lastebilene kommer. De er ett av mange eksempler på at alt det vi først sier er langt fremme og veldig vanskelig, ofte ikke er det likevel. 

  • Volvo har annonsert at fra 2021 vil de ha et komplett utvalg av batterielektriske lastebiler i Europa for distribusjon, avfall, regional transport og urbane anleggsoperasjoner. Avhengig av batterikonfigurasjon vil rekkevidde være opp til 300 km.  De aller fleste produsentene er i full gang med elektriske lastebiler, med en rekkevidde opp mot 400 kilometer, som kan lade innenfor sjåførenes hviletid.
  • Verdens første tunge hydrogenlastebil ble levert i 2020, Hyundai’s Xcient Fuel Cell. Etter planen skal det leveres 1600 slike i det sveitsiske markedet innen 2025. 

Oslo kommune skal ha nullutslipp fra vare- og nyttetransport innen 2030. Leverandørene står klare. Vi kan klare å få all tungtransport over på el og hydrogen. Da trenger vi også politikk, og vi vet hva som skal til. Posten og Asko legger allerede om sine flåter. Men syv av ti firma i lastebilbransjen har færre enn fem biler. De trenger at myndighetene er villige til å bruke CO2-avgiften to ganger, og legger penger i fond som kan bære noe av kostnaden ved nye, dyrere biler. De trenger at lade- og fylleinfrastrukturen står klar og forutsigbarhet i politikken og bruksfordelene.

Og vi skal fly. For fem år siden hadde vi på Zerokonferansen besøk av elflyet Efan som hadde flydd over den engelske kanal. Det viste oss at noe vi trodde ikke gikk, faktisk var mulig! Denne måneden presenterte vi, sammen med SAS, Widerøe, Avinor og Norges Luftsportsforbund verdens første EASA-sertifiserte elfly!

Vi er i ferd med å elektrifisere fergetransporten, og godstransporten til sjøs kan flyttes over på hydrogen og ammoniakk. Og skiftet til elektriske gravemaskiner går fortere enn vi trodde.

Setter vi alle tiltak i gang nå, kan vi redusere transportrelaterte utslipp med 4,7 tonn innen 2030. Det er over 1 million tonn mer enn Klimakur.

Vi skal jo også bygge oss til null.

Det er litt rart at vi setter oss hårete klimamål den ene dagen, og vedtar i nasjonal transportplan å bygge mer enn 600 kilometer vei den neste. Hvis klima er rammen for alt, slik regjeringen har sagt at det skal være, burde vi jo planlegge transport på helt motsatt måte.

Men jeg skjønner jo også at vi trenger vei. Da bør vi for det første bruke mer av veiene vi har. Vi kan bruke utslippsfrie anleggsmidler, og vi kan bruke asfalt og stål nesten uten utslipp. Her er et eksempel til på ting ingen trodde gikk an men så var det mulig likevel. Biobasert asfalt. Det er ikke lenge siden grønt bindemiddel var science fiction. Nå finnes det. I dag kan Veidekke levere asfalt som kutter utslippene med 80 prosent. Ting kan få fart hvis det blir mulig å konkurrere om det. Bonus: det blir flere norske arbeidsplasser hvis vi kjøper resirkulert stål fra Celsa i Mo i Rana i stedet for å importere eller rør med biobasert råstoff fra Pipelife i Surnada.l  

Det er jo lett å få til: det er jo vi, gjennom regjeringen, som bygger og eier veiene!

Vi skal også ha kontorer, hus og leiligheter. Siden 2019 har vi bygget Paris proof gjennom Powerhouse, sammen med Asplan Viak, Skanska, Snøhetta og Entra. Det betyr at vi bygger energiproduserende bygg, og velger de aller mest energieffektive løsninger klimaeffektive materialer og smarte oppvarmingsløsninger, 

Med smartere veibygging, strengere krav til alle nye bygg, og en avgift på plast, kan vi drive frem markedet for klimaløsninger.  

Det grønne skiftet handler om å velge løsninger som kutter utslipp, men også om å bygge opp nye grønne næringer. Begge deler trenger kraft. 

På kort sikt trenger vi bedre nett. Vi har mange norske industriparker- og klynger som tenker helhetlig og sirkulært, bruker spillvarme og avfall. De har desperat behov for tilknytning til nettet, og mer kraft. Vi er allerede nå i en situasjon hvor klynger på Vestlandet sier nei til grønne industriprosjekter. Sånn vil vi jo ikke ha det, blant annet fordi da forsinkes det grønne skiftet.

Skal vi forsyne elektrifisering av økonomien og nye grønne industrieventyr, trenger vi omtrent 50 nye TWh innen 2030. NVE tror vi får 8 av dem. Det regnestykket går ikke opp uten vind på land. Kan vindmøller bygges raskere, smartere, med bedre lokal forankring og medbestemmelse, med bedre prosesser for å ta vare på natur og biologisk mangfold, og verdi tilbake til lokalsamfunnet? Definitivt. Kan vi droppe hele greia? Nei. Ikke hvis vi vil ha nye arbeidsplasser, batterifabrikker og spredt bosetting.

Kom gjerne med alternativer, men jeg mener at alle plikter å foreslå et regnestykke som går opp! Vil vi ha nye grønne industrieventyr, skifte industri og sjøfart over på hydrogen og elektrifisere transportsektoren? Da trenger vi mer kraft. Det er helt umulig å nå våre egne utslippsmål uten å elektrifisere sokkelen, men vi bør stille krav om å gjøre det i størst mulig grad med ny teknologi.

Vi trenger også havvind, og det må gå fortere enn det ligger an til nå. Vi kan ikke bruke år på å utrede og gi konsesjoner og kanskje har noe på plass i 2031. Vi trenger høyere tempo, og aktørene som vurderer å investere trenger mer forutsigbarhet. Derfor har vi i ZERO tatt til orde for at regjeringen burde sette et kapasitetsmål, og åpne nye områder allerede i 2022. I tillegg må regjeringen stille strenge miljøkrav og krav til arbeidsvilkår. Det er grep som vil gi næringen bedre forutsigbarhet, og øke sannsynligheten for norske arbeidsplasser og verdiskaping. 

En mulig barriere for rask utrulling av havvind nå, er også oljeskattepakken fra 2020. Den binder opp kapasitet i olje og gass, når knapp og attraktiv arbeidskraft heller burde hatt plass i ordrebøkene til den raskt økende etterspørselen i havvind.

Natur og klima henger sammen. Blant annet fordi naturen jobber for oss og tar opp CO2 som vi slipper ut. Men det koster for lite å bruke areal som ellers kunne levert oss en klimatjeneste. Derfor må arealet vi bruker verdsettes, enten gjennom en arealavgift, eller gjennom forpliktelser om arealnøytralitet.

Og dere: Ingen er ferdige før jobben er gjort. Norge må gjøre mer, fordi det vil ta lengre tid for andre. Industrien må gjøre mer, fordi transport i lufta og til sjøs tar tid. Det hjelper ikke om fabrikken din har kuttet utslipp med 56 prosent i 2030, hvis resten av økonomien henger etter.  

Det hjelper heller ikke om Norge kutter 55 %, hvis resten av verden ikke leverer, hvis de fattige landene mister helt tilliten til at de rike vil bidra, og hvis utfasingen av kull ikke går mye mye fortere.

Folk må med

Er det noe vi har lært de siste årene, så er det at det grønne skiftet ikke går når folk ikke blir med. Gule vester. Vindmøller. Oljebrøl.

Lastebileieren som skal ha ny bil i løpet av de neste to årene og lurer på hva hun skal velge, kan ikke bære hele kostnaden av et grønt valg alene. Vi er et land av små og mellomstore bedrifter. Ansatte i norsk vertfsindustri og på norsk sokkel skal heller ikke bære det grønne skiftet. De skal ha trygge jobber og lønn til å leve av i grønne næringer, og trenger tydelig beskjed om at det finnes en plan for dem.

Vi har fått ny regjering. De er opptatt av rettferdighet og vanlige folk. Det er jeg også. For klimapolitikk er vanskelig nok, men umulig hvis det er dem som har minst fra før skal plukke opp regningen. Det kommer de ikke til å finne seg i.

I Glasgow holdt vi på å ikke få folk med fordi de fattige landene ikke hadde lagt på bordet de pengene vi lovet i Paris. Det er lett å forstå.

I møte med klimakrisen er det stort behov for politisk ledelse. Ikke ledere som følger de mest skeptiske og urolige.

Skal vi klare å levere må egne klimamål, må det handles raskt og koordinert. Våre ledere må ta hensyn til fellesskapet, og de må veie vanskelige saker opp mot hverandre. Det er nettopp i sånne situasjoner at vi trenger noen vi stoler på, noen som vi har valgt til å ta beslutninger på vegne av fellesskapet, som kan vise vei og gi oss trygghet for at vi ikke skal stå alene. 

Det er jo heller ikke sånn at vanlige folk som står i veien for å redde klima. Tvert imot. Folk flest vil gjerne vil løse klimakrisen. Kantars klimabarometer, som ble presentert tidligere denne måneden, viser for eksempel at klima er helt på topp av viktige politiske saker i alle aldersgrupper. 

Menon har vist at folk flest betaler gjerne klimaavgifter. Men de vil helst se at pengene de må betale går til klimatiltak.

En rapport fra World Inequality Lab kunne nylig fortelle at den rikeste tidelen av verdens befolkning er ansvarlig for halvparten av alle globale utslipp. I den andre enden av skalaen finner man den fattigste halvdelen, som «bare» er ansvarlig for 12 prosent. Her i Norge er det litt bedre, men ikke så mye. En rapport fra Framtiden i våre hender viser at de 10 prosent rikeste husholdningene i Norge slipper ut dobbelt så mye CO₂ som gjennomsnittet. Utslippsulikhetene mellom land er mindre, mellom mennesker i samme land større. Det er de som har mest, som slipper ut mest, og de som har minst som betaler prisen. 

Jeg tror at et vel så stort problem for oppslutning om radikal klimapolitikk – som vi nå trenger – er usikkerhet og uforutsigbarhet. Det er uroen som oppstår når de gode spørsmålene får så dårlige svar. De grønne jobbene har latt vente på seg. Forskjellene øker i takt og utslippene står stille.

Heldigvis er det både jobber og verdiskaping i smartere materialbruk, mer fornybar energi og storstilt elektrifisering, og det er all grunn til å glede seg til livet i en grønnere økonomi. Men det er bare å si det som det er: Veien dit kan bli litt humpete, slik omstillinger gjerne er. Dieselprisene blir høyere, antakelig strømmen også. En fornybar økonomi må erstatte den fossile. Nye jobber skal skapes og noen vil bli borte.

Det er heller ikke åpenbart at distriktene taper i det grønne skiftet. Tvert imot er det jo på verft, i prosessindustri og i hydrogenfabrikker i distriktene at framtidas arbeidsplasser skapes. 

Det er politikerne som bestemmer om kostnaden skal deles på, eller om de som har minst skal stå mest alene. Det er ingenting rettferdig med flommer, skogbranner og ødelagte avlinger. Derfor har vi heller ikke tid til å velge mellom på den ene siden raske og effektive klimatiltak og på den andre siden fordeling og distrikt. Vi må gjøre begge deler. Vi må være kortsiktige, handlekraftige og ærlige.  

  1. Vi er ferdige med å diskutere om klimaendringer finnes. Ingen seriøse partier – i hvert fall i Norge – benekter dette Ingen land heller
  2. Vi er ferdige med å finne ut hvordan vi kan redusere litt utslipp. Vi skal alle finne veien til null. Vi skal kutte her hjemme – og antakelig må vi gjøre det litt ekstra fort, fordi andre vil være nødt til å være tregere enn verdens rikeste land
  3. Og vi er ferdige med å lure om den neste teknologien kan bli enda bedre og vi skal vente litt på den. Vi har teknologien vi trenger og må bruke den mens vi utvikler ny

Vi kan komme til 23 i 2030. Hvis vi begynner nå.  

Hver dag skal vi jobbe for å være gode forfedre og gode foreldre. 

Nå er min yngste datter ti. Hun har store planer for livet som kommer. 

Jeg gleder meg sånn til den fremtiden. Hva slags fremtid det blir, det bestemmer vi nå.

God Zerokonferanse, og god arbeidslyst!