ZERO-notat – Norges klimamål for 2030

I løpet av våren 2015 skal alle land melde inn sine klimamål for perioden etter 2020 til FNs klimasekretariat. Dette er en del av prosessen for å forhandle fram en ny internasjonal klimaavtale, som skal fullføres på klimatoppmøtet i Paris i desember 2015.

Norge har i dag følgende klimamål (vedtatt i klimaforliket 2012):

• Norge skal fram til 2020 påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990. 2/3 av disse utslippsreduksjonene skal tas i Norge, noe som innebærer at utslippene i 2020 skal være i størrelsesorden 45-47 millioner tonn.
• Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om klimanøytralitet senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030.
• Norge skal være karbonnøytralt i 2050.

Regjeringen vil i sin varslede stortingsmelding presentere regjeringens foreslåtte klimamål for Norge, og disse vil behandles i stortinget, før Norge innrapporterer endelige mål til den internasjonale prosessen.

Klimatoppmøtet i Lima i desember 2014 satte en del rammer for målene som skal melde inn. Det er naturlig at diskusjonen om de norske klimamålene gjøres på bakgrunn av vedtaket fra Lima-toppmøtet og at en gjennom innrapportering av mål påvirker klimaforhandlingene i en positiv retning. Vedtaket fra Lima slår fast at de innsendte målene må innebære en styrking av det hvert enkelt land allerede har tatt på seg. Norges klimamål må med andre ord skjerpes.

Utviklingen i klimaforhandlingene tilsier at klimamålene for perioden etter 2020 ikke vil ta en «Kyoto-form», en enkel og ovenfra-og-ned- fordelt utslippsforpliktelse i prosent. Forhandlingene tar nå en nedenfra-og-opp-tilnærming, hvor en avtale vil spikres sammen av de ulike landenes svært ulike innmeldte innsats og forpliktelser[1]. For Norge betyr dette at vi har en større frihet i fastsettelsen av klimamålene for 2030, samtidig som vi har et stort ansvar for å sette mål som reflekterer vårt historiske ansvar, utslipp og mulighet til å bidra internasjonalt.

Nye klimamål

Norges klimamål må forsterkes, forenkles og forbedres. Norge har i klimaforhandlingene tatt til ordet for netto nullutslipp globalt i 2050. Skal verden nå nullutslipp i 2050 må noen ha gjort det mulig i 2030. Gjennom å sette ambisiøse mål som tilrettelegger for utvikling av teknologi og finansieringsmekanismer, kan Norge utgjøre en stor forskjell internasjonalt.

Norge bør sette ett enkelt mål for nasjonal utslippsreduksjon fram mot 2030. Dagens klimamål er utydelige og knapt nok forståelige for andre enn et fåtall spesielt interesserte.  Et tydelig mål for nasjonale utslippsreduksjoner i 2030 vil være et kraftfullt signal til næringsliv og folk flest og vil kunne mobilisere til videre klimaengasjement.

For å tydeliggjøre hvordan utslippsmålet skal nås, men også for å svare til Norges «rettferdige andel» og internasjonale behov for klimafinansiering og teknologiutvikling, bør stortinget vedta supplerende mål. Slik vil en blant annet adressere spørsmålet om økonomiske bidrag til klimatiltak i utviklingsland, når CDM ikke inkluderes.  Det gir ikke mening å begrense Norges internasjonale innsats til å kompensere for egne utslipp gjennom kvotekjøp. Vår økonomiske, teknologiske og politiske posisjon tilsier et større ansvar. Slik Norge bidrar internasjonalt gjennom regnskogssatsingen, bør vi også bidra på andre sektorer, gjennom teknologiutvikling, markedsutvikling for ny teknologi, og finansiering av infrastruktur.

De norske klimamålene må fungere som styringsverktøy for klimapolitikkens tiltak og virkemidler. Dagens vedtatte klimatiltak og –virkemidler er ikke tilstrekkelige for å nå dagens klimamål for 2020. Det er ikke fordi målet er for høyt, men en følge av svak klimapolitikk overfor flere sektorer.

ZERO foreslår å:

1. Halvere Norges utslipp fra 1990-nivå
   1. Norges utslipp i 2030 skal ikke overstige 25 millioner tonn.

2. Investere like mye i fornybar energi som vi i dag har investert i fossilt (25% av statens investeringer)
   1. Bidra til utbygging av blant annet vannkraft, vindkraft og solenergi
   2. Statlige garantier og låneordninger for å utløse privat kapital
   3. Vri investeringene fra statens pensjonsfond utland fra fossilt til fornybar infrastruktur

3. Nullutslipp i transportsektoren i 2030
   1. Elektrifisering av veitransport – nær 100% ladbare biler i nybilsalget i 2020
   2. Fornybar tungtransport
   3. Grønne byer
   4. Kollektivtransport
   5. Flybio

4. Spydspisser i industrien
   1. Realisere nullutslippsteknologi i alle norske industrigrener
   2. Skaffe kraft til ny industri med utbygging av fornybar energi og effektivisering

5. Spydspisser i maritim sektor
   1. Realisere nullutslippsteknologi for alle skipstyper

6. Utslippsfri kraftsektor i Nordsjø-regionen
   1. Kraftutveksling og fleksibilitet gjennom effekt-utveksling
   2. Investeringer i nett og energi

Vedtaket i Lima gir grunnlag for å rapportere inn et slikt mangfold av mål, i tillegg til det overordnede målet for utslippsreduksjoner. Norge har vært en pådriver for at informasjonen som sendes inn fra de ulike landene skal være så utfyllende og komplett som mulig. Det bør være et sterkt incentiv for at Norge selv utformer detaljerte mål og spesifiserer planene for gjennomføring og oppfølging av målene.

Nasjonale utslippskutt

Et nasjonalt mål for utslippskutt på 50 prosent reduksjon fra 1990-nivå i 2030 vil være et ambisiøst og forståelig klimamål for Norge. Det vil også være et robust styringssignal til næringslivet og dagens og fremtidige storting.

Vi må utvikle en lavutslippsøkonomi.  At vi har vannkraft framstilles gjerne som et argument mot kutt – fordi vi ikke har noen store kullkraftverk å legge ned. Men det at vi ikke har noe kullkraft å legge ned gjør det ikke vanskeligere å utvikle en lavutslippsøkonomi i Norge – Det gjør det lettere, fordi vi motsetning til andre land har et mer begrenset behov for investeringer i kraft- og varmesektoren.

For å bli en lavutslippsøkonomi, må Norge gjennomføre mange kostbare tiltak. Det må også alle andre land gjennomføre. Vår tilgang på fornybar energi gjør totalkostnaden med omstilling lavere i Norge enn i andre industriland.

Det er viktig at det ikke sås tvil om innholdet i klimamålet gjennom å inkludere CO2- binding i skog i målet. Norge kan sette egne mål for CO2-binding, men dette må ikke kobles til Norges innsats i å redusere utslipp fra andre sektorer, eller benyttes til å legitimere høyere utslipp i andre sektorer.

Målet må gjelde hele landet og samtlige sektorer. En bør ikke dele målet, slik at det gjelder en egen klimapolitikk for kvotepliktig sektor.  Kvotesystemet sikrer et europeisk tak på utslippene, men det sikrer ikke nødvendig teknologiutvikling. Kvotesystemet gir ikke effektive styringssignaler i komplekse beslutninger om infrastrukturinvesteringer, og bidrar ikke tilstrekkelig til å hindre innlåsing i investeringer med høye utslipp og lang levetid.  Kvotesystemet bidrar ikke til at Norges konkurransefortrinn i klimavennlig industri videreutvikles. Det vil et nasjonalt mål sikre.

Kvotesystemet er ikke designet for å stå alene som virkemiddel. Både på EU-nivå og i medlemsland benyttes kraftige virkemidler for omstilling av energi – og industrisektoren, som er omfattet av kvotesystemet.

Et sterkt nasjonalt klimamål vil være avgjørende for å unngå å låse inn høye klimagassutslipp for mange tiår.

Internasjonalt ansvar og bidrag

I kraft av å være en oljenasjon har Norge et historisk ansvar for å bidra til å løse klimaproblemet. Norge har særlig mulighet til å være en spydspiss internasjonalt gjennom å utvikle ny teknologi og utvikle tidligmarkeder for klimateknologi, slik vi har gjort med hell med elbil-satsningen. Videre er det globalt et stort behov for å kanalisere kapital til klimavennlig infrastruktur og klimaløsninger, herunder for eksempel fornybar energi og jernbane.

Gjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU) kan Norge bli en stormakt innenfor klimafinansiering. Stortinget bør forplikte seg til å la SPU investere langt mer i klimavennlig og fornybar infrastruktur, som kraftnett og solenergianlegg. Det vil igjen kunne åpne for at flere investorer følger.

[1] Det betyr at forskjellige land kan velge å inkludere forskjellige sektorer, gjøre ulike valg for inkludering av CO2-opptak i skog og benytte seg av nasjonale eller regionale kvotemekanismer uten noen form for FN-godkjenning. På dette tidspunktet vet vi ikke formen på eventuell internasjonal kvotehandel etter 2020 og hvorvidt denne vil ha reell effekt og tilstrekkelig kredibilitet. EU har ikke inkludert kjøp av internasjonale kvoter (CDM) i sitt klimamål for 2030.