fbpx
5. mai 2022

Arvesynd og arvesølv

Det haster å kutte utslipp. Med på laget trenger vi både dem som har båret vår velstand, og dem som ikke fikk noe.

Jeg gledet meg vilt til ny sesong av den danske tv-serien Borgen, med superpolitiker Birgitte Nyborg i spissen. Det er god TV, fantastiske skuespillere, og plottet er både realistisk og viktig. Likevel kjeder jeg meg. For har vi ikke kommet lenger enn dette?

Kort oppsummering uten spoilers: Grønlenderne finner olje, og med det helt nye økonomiske utsikter. Den danske utenriksministeren synes ikke ny oljeleting er en særlig god idé, fordi forbrenning av olje og gass øker klimagassutslipp, som i sin tur ødelegger både Grønland og resten av verden. Grønlenderne er uenige og har gode poenger: Skal ikke de få ta del i vekst og velstand, bare fordi verdens rike land har brukt opp karbonbudsjettet? Kjør debatt.

Olje og fordeling er kjernespørsmål i både norsk og global klimapolitikk. La oss ta oljen først.

Alle spørsmål om olje er vanskelige for oss i Norge, og det er ikke rart. For nesten et år siden slo det internasjonale energibyrået fast det vi egentlig visste: Verden trenger ikke mer olje, og klimaet tåler det ikke. I et scenario der utslippene av klimagasser er null i 2050, er det i IEAs modeller ingen nye oljefelt etter 2021. 

Vi har alltid visst at oljeeventyret skulle ta slutt en dag. Derfor har vi spart penger på bok, vi har sørget for å bygge industri og kompetanse i tilknytning til norsk olje og gass, og vi har snakket lenge om grønn omstilling. Da synes jeg det er rart at regjeringen sier de skal “utvikle, ikke avvikle” olje og gass. Det er klart den skal avvikles, enten når brønnene går tomme, når etterspørselen faller bort, eller når atmosfæren ikke tåler mer CO2. Spørsmålet nå er når og hvordan. 

Det betyr ikke at det er uproblematisk. Vi bærer på en kollektiv oljesorg i dette landet. Det som var så bra for oss, er ikke så bra for verden lenger. Vi må videre. Noe fint går mot slutten, og hva er egentlig det nye som alle snakker om? 

Det er klart det blir uro av sånt. Facebookgruppen Oljebrølet fikk over 200 000 medlemmer på få dager i fjor høst. Gruppen skal være en «motvekt til de som ikke forstår hvor viktig olja er». Men de fleste har nok forstått akkurat det. Heldigvis, for det norske oljeeventyret er en fantastisk historie. Hundretusenvis har jobbet hardt, ofret mye, og har all grunn til å være stolte. Vi skal takke dem for jobben de har gjort. Men vi skal også gi folk tydeligere utsikter til nye, trygge jobber. 

Da er det bra at arvesølvet er intakt, i form av kompetanse, teknologi og ikke minst mye oppsparte penger. Vi har hentet olje fra havets bunn og satt verdiene i sving i det internasjonale kapitalmarkedet.

Med andre ord: krevende, men vi har alle forutsetninger for å finne nye bein å stå på. Resten av verden er enda vanskeligere. Som grønlenderne i TV-serien Borgen helt riktig påpeker, det er urettferdig at land som har så godt som null ansvar for klimaendringene, ikke selv skal få ta samme reise som oss, via forbrenningsmotorer og forbruksvekst. Men det kan de altså ikke, for hele verden har arvet våre synder. Det tjener ingen av oss å fortsette som før. Klimaendringene er ubønnhørlige.

Denne problemstillingen handler selvsagt om mye mer enn Grønland. Det afrikanske kontinentet er ansvarlig for bare fire prosent av globale utslipp. Likevel er det disse landene som rammes hardest av klimaendringer som allerede skjer. Globalt står forbrenning av kull for 40 prosent av alle klimagassutslipp, det meste av det i Asia. Fornybar energi er lønnsomt på sikt, men mange av disse landene har ikke kapital, institusjoner og kompetanse til storstilt utbygging av vannkraft, vindkraft og solceller. 

Skal vi løse klimakrisen, må kullkraftverk i Asia erstattes med fornybar energi. I tillegg lever flere hundre millioner mennesker i Afrika uten tilgang til strøm. Den strømmen trenger de, og den må komme fra fornybar energi. Alt dette koster. 

Derfor har verdens land i mange år vært enige om at rike land skal bidra med penger. Det trengs penger både for å bygge fornybar energi, og å tilpasse seg klimaendringer som allerede skjer. Men pengene har latt vente på seg, og det bidrar ikke til å styrke oppslutning om internasjonale klimaavtaler. 

Arvesølvet, altså oljefondet, vil vi heller investere i tryggere farvann, og helst ikke i hverken Asia eller Afrika. Det paradoksale er jo at nettopp dette gjør verden mer utrygg.

Vi kan klare omstillingen i Norge hvis vi sørger for at det er gode liv også på andre siden for dem som har gitt oss oljerikdommen vår. Vi kan også bidra til å kutte utslipp globalt hvis vi tar innover oss at det vil koste, og at det er rett og rimelig at vi betaler. Det er vårt arvesølv som redder oss. Og vår arvesynd som forplikter. 

Hvis grønlenderne skal la oljen ligge, trenger de gode alternativ. Hvilke andre jobber og fremtidsutsikter kan Birgitte Nyborg tilby dem? Jeg håper hun har en plan, og at hun lykkes. Så da må jeg antakelig se resten av episodene også. 

Dette innlegget stod opprinnelig på trykk i Fædrelandsvennen, 5. mai 2022.