fbpx
11. mai 2022

Det har vært for lett å kjøpe seg klimanøytral

Av Stig Schjølset, fagsjef i ZERO og Sophie Bruusgaard Jewett, bærekraftsrådgiver i PwC. Dette innlegget stod opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv 11. mai 2022.

Stadig flere selskap hevder at de er klimanøytrale, eller selger klimanøytral strøm, olje eller hamburgere. Slike påstander er som regel begrunnet med at selskapene kompenserer for sine egne utslipp gjennom kjøp av klimakreditter i det frivillige karbonmarkedet. Men er det egentlig mulig å bli klimanøytral ved å betale andre for utslippskutt? Hvilke krav bør i så fall stilles til klimakredittene? Og hvor mye bør selskapene kutte sine egne utslipp før de kan kompensere resten med kjøp av kreditter? Uten gode svar på disse spørsmålene blir det vanskelig å skille virksomheter med troverdige klimastrategier fra de som driver grønnvasking. 

Frem til i dag har det vært lett å smykke seg med påstander om klimanøytralitet. Årsaken er neppe at selskapene har hatt dårlige intensjoner. Tvert imot er det ofte de mest ambisiøse selskapene som ønsker å erklære klimanøytralitet. Problemet skyldes trolig mangelfull veiledning, både fra det frivillige karbonmarkedet og fra offentlige myndigheter. Derfor har vi i Miljøstiftelsen Zero og PwC nå laget et sett med oppdaterte retningslinjer og anbefalinger for selskap som ønsker å bli klimanøytrale. Retningslinjene er basert på etablerte internasjonale standarder og tar utgangspunkt i målene i Parisavtalen. 

For å starte med konklusjonen: Vi mener at ingen norske virksomheter med betydelige utslipp er klimanøytrale i dag. Det er hovedsakelig to grunner til dette.

Den første og viktigste grunnen er at selskapene ikke kutter sine utslipp raskt nok. Alle troverdige strategier mot klimanøytralitet forutsetter at selskapene reduserer utslippene i tråd med Parisavtalen. Det betyr at utslippene må kuttes med minst 50 prosent innen 2030 og minst 90-95 prosent innen 2050. Klimamålene må omfatte utslipp fra egen virksomhet og fra selskapets verdikjede, inkludert produksjon av innsatsfaktorer og sluttforbruket av produktene som selges. Og målene må forankres i forpliktende klimastrategier og selskapene må rapportere årlig på hvordan de ligger an i forhold til målene.

Den andre grunnen er at ikke alle klimakreditter kan brukes til å innfri mål om klimanøytralitet. Å være klimanøytral betyr at selskapets aktiviteter ikke har en netto negativ påvirkning på klima. I praksis betyr dette at dersom selskapet slipper ut et tonn CO2, så må det i retur fjernes et tonn CO2 fra atmosfæren for å kunne kalle seg klimanøytral. Derfor er det kun klimakreditter fra prosjekter som bidrar til CO2-fjerning som kan brukes for å innfri mål om klimanøytralitet, slik som naturbaserte løsninger som binder karbon, eller teknologiske løsninger som fanger og lagrer karbon permanent. 

Anbefalingene fra ZERO og PwC vil ha flere implikasjoner for private virksomheter. Det vil bli mye vanskeligere å bli klimanøytral for selskap som følger våre retningslinjer. For de fleste vil klimanøytralitet være et mer langsiktig mål, ikke noe som skal oppnås i morgen. Selskapene må også ha et mye mer bevisst forhold til hvordan de bruker klimakreditter i sine strategier. I vår rapport har vi utviklet et trafikklys hvor vi skiller mellom kreditter som bidrar til å fjerne karbon fra atmosfæren (grønne prosjekt), kreditter som bidrar til utslippskutt gjennom for eksempel utbygging av fornybar energi (gule prosjekt) og kreditter med tvilsom miljøeffekt, som i praksis vil innebære stor risiko for grønnvasking (røde prosjekt). 

Vi mener at det kun er de grønne prosjektene som bør brukes til å innfri mål om klimanøytralitet. Det betyr ikke at vi fraråder bruk av alle andre klimakreditter. For å innfri målene i Parisavtalen trenger vi en mye raskere utbygging av fornybar energi i utviklingsland, en storstilt satsing på energieffektivisering og en rekke andre teknologier som bidrar til utslippskutt. Det frivillige karbonmarkedet kan bidra til å finansiere alle disse løsningene, fordi det gjør det mulig for alle virksomheter å bidra til utslippskutt utenfor egen virksomhet. Men at selskap kjøper klimakreditter fra prosjekt som bidrar til utslippskutt eller unngåtte utslipp, vil altså ikke gi grunnlag for å hevde at man er klimanøytral. 

Målet med vår rapport er å bidra til en diskusjon om hva som faktisk skal til for at private virksomheter skal bli klimanøytrale. Vi påstår ikke at våre retningslinjer gir det endelige svaret. Men mener bestemt at dagens praksis, hvor klimanøytralitet kan bety en rekke ulike ting og hvor mange selskap har et lite bevisst forhold til hvilke kreditter de kjøper i det frivillige karbonmarkedet, er uholdbar. I handlingens tiår der klimaomstilling haster, nytter det ikke at næringslivet fremstår klimanøytrale når de ikke er det. I en verden som skal bevege seg mot netto null innen 2050, må også private virksomheters klimastrategier være i tråd med Parisavtalen.


Vi foreslår følgende:
● Alle selskap må utvikle en klimastrategi som omfatter utslippskutt i egen drift (Scope 1 og 2), samt i verdikjeden (Scope 3), i tråd med 1,5°C-målet.
● Dersom selskaper ønsker å erklære klimanøytralitet må de kjøpe klimakreditter fra prosjekter som sikrer permanent fjerning og lagring av klimagasser tilsvarende sitt eget utslipp hvert år.
● Uansett hvilke type som kjøpes bør selskaper inkludere transparente opplysninger om klimakredittene i sin årlige rapportering.