Hvorfor er karbonfangst og -lagring en nødvendig klimaløsning?

Spørsmål og svar om karbonfangs- og lagring

• Hva er karbonfangst- og lagring?

  Karbonfangst og -lagring (CCS) refererer til en prosess hvor fossil CO₂ fanges fra industrielle utslippspunkt, som en sementfabrikk eller avfallsforbrenning, og deretter fraktes til permanent lagring i naturlige geologiske formasjoner. I Norge gjøres dette med Northern Lights, som lagrer CO₂ over nesten 3 km under havbunnen i Nordsjøen. Formålet med CCS er å redusere mengde CO₂ som slippes ut fra industrielle prosesser.

• Hva er CO2-fjerning?

  CO₂-fjerning, også kalt negative utslipp, er en prosess som fjerner CO₂ som allerede er i atmosfæren. Vi skiller på naturbaserte og industrielle løsninger, og det finnes mange ulike metoder. Skogplanting på nye områder er et eksempel naturbaserte løsninger. Her lagres CO₂ i plantene og i jorda. Industrielle løsninger inkluderer fangst og lagring av biogen CO₂ fra industrielle utslippspunkt, for eksempel fra biogassproduksjon, og teknologi for å fjerne CO₂ direkte fra lufta med direkte luftfangst (DACCS). Fra de industrielle løsningene lagres CO₂ permanent.

  Formålet med CO₂-fjerning er å redusere mengden CO₂ som allerede er i atmosfæren. Vi når ikke Paris-avtalens mål om å begrense temperaturstigningen til 1,5 eller godt under 2 grader uten å fjerne betydelige mengder CO₂ fra atmosfæren. Globalt må vi fjerne like mye CO₂ som 16 år med dagens utslipp, ifølge scenarioer fra FNs klimapanel som når 1,5-gradersmålet.

• Hvorfor er CCS en viktig klimaløsning?

  Miljødirektoratet (2026) anslår i rapporten Klimatiltak i Norge 2026: Veivalg og utslippsbaner mot 2050 at CCS i industri, energiforsyning, avfallsforbrenning og ved CO₂-fjerning fra luft kan redusere Norges utslipp med 15,4 millioner tonn CO₂ frem til 2035. Det er det klart største enkelttiltaket for utslippskutt i Norge ut fra beregningene. Norge vil ikke nå klimamålene mot 2050 uten storstilt implementering av CCS, med mindre fastlandsindustrien legges ned.

  For disse sektorene er CCS den mest moderne og realistiske metoden for å kutte utslipp på fra eksisterende industri og avfallsforbrenning. CO₂ akkumuleres i atmosfæren over tid, noe som betyr at hvert tonn som slippes ut i dag blir værende og bidrar til oppvarming i tiår fremover. Derfor må utslippene kuttes raskt. Vi har ikke tid til å vente på ny og banebrytende teknologi, og dette vil gjelde nye produksjon. Dette er i tråd med faglig konsensus. FNs klimapanel (IPCC AR6, 2023) viser at CCS og CO₂ -fjerning er helt nødvendig for å nå målene i Parisavtalen.

• Er ikke dette bare en måte å forlenge olje- og gassproduksjonen på?

  Nei. Det er viktig å skille mellom CCS i industrien og avfallsforbrenning, og CCS knyttet til olje- og gassproduksjon. Internasjonalt har enkelte CCS-prosjekter vært koblet til kull- og gasskraft. Det har gjort teknologien omstridt og bidratt til en oppfatning av at CCS handler om å holde fossil kraftproduksjon i live, selv om dette i praksis utgjør en svært liten del av CCS-prosjektene globalt i dag.

  • CCS i olje- og gassindustrien reduserer utslipp fra selve produksjonen, men løser ikke de langt større utslippene som oppstår ved forbrenning av olje og gass.
  • CCS i industri og avfallsforbrenning kutter utslipp fra prosesser som ikke kan fjernes med elektrifisering, blant annet fra sement, avfallsforbrenning, metallindustrien og kjemisk industri. For mange av disse sektorene finnes det i dag ingen realistiske alternativer for å redusere utslipp betydelig uten CCS.
• Er det trygt å lagre CO₂ på havbunnen?

  Ja, CO₂ lagres trygt under havbunnen i naturlige bergformasjoner, også kalt reservoarer. Over reservoaret ligger flere tette lag med leire og ulike bergarter som danner et naturlig lokk. Dette er samme type geologi som har holdt olje og gass lagret naturlig i millioner av år. Equinor har injisert og lagret CO₂ under havbunnen fra Sleipnerfeltet i Nordsjøen siden 1996. På Island lagres CO₂ under jordoverflaten på land. Her blandes CO₂ med vann før det pumpes ned i en porøs bergart.

  Lagringsstedene for CO₂ velges nøye ut basert på egnet geologi, og alle prosjekter må følge strenge krav til sikkerhet og overvåkning etter CO₂-lagringsforskriften, som er utformet med erfaring fra olje- og gassutvinning. Det er viktig at myndighetene stiller gode krav til dokumentasjon og rapportering av lagret CO₂.

   

• Hvorfor er CCS så viktig for industrien fremover?

  Utslippene i EUs kvotesystem, som Norge er en del av, skal kuttes drastisk for å nå EUs klimamål om 90 prosent utslippskutt innen 2040 og klimanøytralitet innen 2050. Skal dette skje uten storstilt industridød i Europa, er karbonfangst og -lagring avgjørende.

  Uten CCS vil ikke europeisk industri klare å fjerne de mest krevende utslippene fra en rekke industriprosesser. Derfor har EU i Net Zero Industry Act (NZIA) satt et mål om at landene i EU skal ha en samlet lagringskapasitet på 50 millioner tonn CO2 årlig innen 2030.

  Utflytting av europeisk industri vil medføre høy risiko for såkalt karbonlekkasje. Det skjer når CO₂ -utslipp overføres fra ett land til et annet når selskaper, som følge av streng klimapolitikk, flytter produksjonen til land med svakere utslippsbegrensninger og hvor resultatet blir økte totale utslipp globalt.

  Kort oppsummert er altså CCS i industrien viktig for både industriarbeidsplasser og nasjonale og globale utslippskutt.

• Er teknologien klar til å brukes nå?

  Ja, karbonfangst og -lagring er en moden teknologi for mange industrielle bruksområder i avfallsforbrenning og industri. Mange norske industriaktører, blant annet Norske Skog, Elkem og Wacker har kjørt vellykkede pilottester som viser at teknologien fungerer for deres anlegg. Teknologien er mindre moden der CO₂-konsentrasjonen i røykgassen er lavere, slik som i aluminiumsproduksjon. Her trengs det videre teknologiutvikling.

• Hvorfor brukes ikke CCS mer da?

  I dag er kostnaden for å slippe ut CO₂  for lav til at CCS blir ansett som lønnsomt for private bedrifter. Kvoteprisen er for lav og usikker for å utløse investeringer. I tillegg er industrien utsatt for tøff konkurranse internasjonalt. Derfor trenger vi nasjonale virkemidler om CCS skal bli tatt i bruk i Norge, slik de har i flere europeiske land som Sverige og Danmark.

  DNV er tydelige på at det stort sett er andre omstendigheter enn teknologiske utfordringer som fører til at CCS-prosjekter skrinlegges. Med tilstrekkelige politiske rammebetingelser viser DNV at andelen av CCS-prosjekter som lykkes nærmest kan dobles (DNV, 2025).

• Hva må til for å få til mer CCS?

  Det trengs tydelige politiske virkemidler. Mange land, blant andre Danmark, Nederland, Frankrike, USA og Storbritannia, har opprettet nasjonale støtteordninger for CCS i industrien.

  ZERO anbefaler en auksjon av såkalte karbondifferansekontrakter for CCS og CO₂-fjerning. Det betyr at staten dekker differansen mellom kvotepris og tiltakskostnad for å realisere store utslippskutt. En auksjonsording er et målrettet, forutsigbart og kostnadseffektivt virkemiddel, og vil utløse investeringer fra industriaktører.

  Et annet viktig premiss for at CCS-prosjekter skal lykkes er tilgjengelig infrastruktur for både fangst, transport og lagring av CO₂. Det avhenger av at mange aktører i verdikjeden samarbeider. En slik verdikjede har ikke eksistert i stor skala før Langskip ble realisert. ZERO mener de statlige foretakene Gassnova og/eller Siva bør få mandat til å koordinere fangstaktørene, sikre volum og matche dette med tilgjengelig lagringskapasitet. Det kan også være behov for at staten stiller med garantier for at CO₂ blir levert i tide. Dette vil redusere risiko for alle aktører, redusere kostnadene i verdikjeden og kunne legge grunnlag for investeringsbeslutninger i hele verdikjeden.

   

• Hva er alternativene til CCS?

  Alternativene til CCS er begrenset. Hovedgrunnen er at en stor del av CO₂‑utslippene kommer fra selve produksjonsprosessen, ikke fra energibruken.

  I sementproduksjon frigjøres for eksempel CO₂ når kalkstein spaltes til sementklinker, uavhengig av hvilken energikilde som brukes. I andre prosesser, som innen metallurgi og smelteverksindustri, er kreves ekstremt høye temperaturer, ofte over 1000 °C. Slike temperaturer er teknisk vanskelig å oppnå med elektrisitet. Derfor trengs alternativer som biokarbon, hydrogen eller CCS for å kutte utslipp fra eksisterende industri.

  Bærekraftig biokarbon kan erstatte fossilt kull i ferrolegeringsindustrien, og er et reelt alternativ til CCS. Kombinert med CCS kan det bidra til CO₂-fjerning. Grønt eller blått hydrogen kan tas i bruk i jern- og stålindustri og i produksjon av kunstgjødsel, men lav produksjon gjør at grønt og blått hydrogen i flere tilfeller har en høyere tiltakskostnad enn CCS.

  For avfallsforbrenning er CCS den eneste metoden for å kutte utslipp, uten nedleggelse. Politikk for å utløse mer gjenbruk, mindre forbruk av plast og mindre mengder avfall er viktig i omstilling til lavutslippssamfunnet. Men det er ikke realistisk å redusere avfallsmengden helt til null, og det vil være behov for avfallsforbrenning for å håndtere miljøgifter. Slutter vi med avfallsforbrenning i Norge, eksporteres utslippene til et annet land. Det er viktig at CCS kombineres med virkemidler for å redusere den totale avfallsmengden.

  Det forskes på ny teknologi som kan produsere industriprodukter helt uten utslipp. Et eksempel er Hydros teknologiprosjekt HalZero som satser på produksjon av primæraluminium med elektrisitet. Dette er ny teknologi som er viktig for fremtidens industri, men løser ikke utslippene i eksisterende industri.

  Redusert forbruk og gjenbruk av industrimaterialer er helt avgjørende for å nå klimamålene. Derfor trengs det virkemidler som bidrar til å redusere etterspørselen etter nye industriprodukter og som gjør gjenbruk lønnsomt.

  Likevel kommer det til å finnes industriproduksjon hvor utslippene må fjernes. Mye av de mulige utslippskuttene som kan realiseres med elektrifisering er allerede gjennomført, og brorparten av de resterende utslippene er ikke mulig å elektrifisere seg ut av.