Ingen er best alene

Det er kaos igjen. Men denne krisen krever det motsatte av isolasjon.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 4. mars 2022.

Vi må si at tjuetallet har vært lite å juble for så langt. Den ene krisen avløser den andre. Vi hadde allerede både klimakrise og Trump før tiåret en gang begynte. Så kom koronakrise med nedstenging og isolasjon, og varte i nesten to år. Deretter hadde vi bare så vidt begynt med omikron, før strømprisene gikk i taket som følge av blant annet tomme vannmagasin, høye gasspriser og lite vind. Og nå altså krig i Europa, etter at Russlands president forrige uke invaderte nabolandet Ukraina.

Mange mennesker har betalt en høy pris gjennom flere kriser allerede. Som vanlig er kostnadene skjevt fordelt. De fattigste landene er hardest rammet og er lengst unna slutten på pandemien. Det er forøvrig de samme landene som slipper ut minst CO2, og som er mest sårbare i møte med uunngåelige klimaendringer.

Her hjemme var det de som tjente minst fra før, som mistet jobben først da landet stengte ned i 2020. Hjemmekontor i enebolig er bedre enn permittering i trang leilighet. Prisen mange har betalt, handler også om mer enn plass og penger. Hjertet mitt blør for dem som har mistet det meste av videregående skole, leirskolen, klassefestene og store deler av ungdomstiden. Og for gamle og syke som har levd isolert.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at mange har vært frustrert over de enormt høye strømprisene. Etterisolering og varmepumper er dyrt, og alle trenger strøm for å holde varmen gjennom vinteren. Billig strøm har lenge vært en naturgitt velsignelse i Norge, og et avgjørende konkurransefortrinn for mange norske bedrifter. Nå har disse i stedet merket både koronakrise og strømpriser på bunnlinja.

Og nå er det krig i Europa. Daglig kommer nye sjokkerende bilder fra et totalt uforståelig angrep på Ukraina. Få hadde trodd at Russlands president Vladimir Putin faktisk ville gjøre alvor av truslene, og sende naboer i krig mot hverandre. Men det var han, og det gjorde han. Det er mørkt og skremmende, og kjennes litt ekstra når krigen kommer så nært oss.

Så langt tyder mye på at vi må lære oss å leve med uforutsigbarhet og usikkerhet. Men vi vet også dette: Det spiller en rolle hvordan vi møter en krise. Mye har vært sagt og kan sies om pandemihåndtering, sykehusbemanning og krisepakker til permitterte og til næringslivet. Men alt i alt har vi blitt langt bedre tatt hånd om vi som bor i Norge, enn de fleste andre mennesker i de fleste andre land. Vi kunne også vært bedre forberedt på en strømkrise vi burde sett komme. Men regjeringen har, på relativt kort tid, lagt ni milliarder kroner på bordet og i rekordfart opprettet en statlig ordning for subsidiert strøm.

Nå gjør norske, europeiske og amerikanske myndigheter mye for å isolere Kreml og den russiske eliten, og for å hjelpe Ukraina. Det er likevel en svært viktig forskjell på krisen bak oss og den vi står i nå.

De siste årene har vi blitt sendt hjem, og vi har lukket oss mer for verden. Stengte grenser, avlyste konferanser, færre reiser og færre møter mellom mennesker. Internasjonalt samarbeid har vært den store taperen etter pandemien. Nå er det motsatt. Denne gangen er det internasjonalt samarbeid som er veien ut av krise. Internasjonale sanksjoner har ingen hensikt fra ett land alene, derfor samarbeider USA og Europa om dem. Sikkerhetspolitikk krever samtale og samarbeid. Mennesker på flukt trenger også at land som kan ta imot dem, som samarbeider og fordeler ansvar. 

Angrepet på Ukraina endrer dessuten globale energimarkeder, fordi store deler av Europa er avhengige av import av gass fra Russland. Vår avhengighet av fossile brensler gjør oss ekstra sårbare i kriser som den vi står i nå, sa FNs generalsekretær denne uken. Det betyr at økt trygghet og forutsigbarhet i tiden som kommer, vil avhenge av hvor mye vi klarer å redusere betydningen av russisk gass.

Mindre enn en uke etter angrepet på Ukraina, kom FNs klimapanel med sin andre delrapport. Den tar for seg konsekvensene klimaendringene har for mennesker og natur, og viser hvor sårbare vi alle er når verdens klima endrer seg. De brutale effektene av klimaendringene kan også øke spenningen mellom land i verden, ramme matproduksjon og infrastruktur og sende mennesker på flukt.

Et skifte fra fossil til fornybar energi er nødvendig for å unngå naturkatastrofe og konflikter som følger av den. Men et grønt skifte er nå også god sikkerhetspolitikk på kort sikt. En raskere utbygging av fornybar energi og innfasing av energieffektiviseringstiltak vil redusere behovet for import av gass, olje og kull fra Russland. I mellomtiden trenger Europa norsk gass, helst til produksjon av hydrogen og med fangst og lagring av CO2.

En politikk der hvert land skal skjerme sin egen kraftproduksjon, er brått mye mindre aktuell.

De siste to årene har vi øvd oss på å vende blikket innover. Det er slutt nå. Nå må vi se ut, og vi må løse flere kriser samtidig, sammen med flere.