Nettsiden bruker mørk bakgrunn og lavoppløste bilder for å spare strøm. Du kan slå av denne funksjonen. Les mer
Zerorapporten 2024 viste at innføring av karbondifferansekontrakter kan bidra til å kutte 3,9 millioner tonn CO2 i 2030, til en samlet kostnad på 24 milliarder kroner.
I budsjettforliket mellom regjeringen og SV i høst, ble det satt av 1,5 milliarder kroner til et punktutslippsprogram i Enova. ZERO foreslår at bevilgningene øker til 2 milliarder kroner i 2025, og at programmet tar i bruk karbondifferansekontrakter for å utbetale støtte.
Nå har ZERO beregnet hvor mye dette virkemiddelet vil koste staten.
– De offentlige utgiftene avhenger av EUs kvotepris og kostnaden for klimatiltak. Kostnadene estimeres basert på Finansdepartementets anbefaling om bruk av en standardbane for kvoteprisen, forklarer Håkon Tomter, rådgiver for industri i ZERO.
Offentlige kost-nytte analyser av statlige klimatiltak legger Finansdepartementets karbonprisbane til grunn, som er fastsatt i et rundskriv som oppdateres årlig. I rundskrivet legges det også frem en lav og høy karbonprisbane, som kan brukes i såkalte sensitivitetsanalyser. Hvilket nivå som brukes, vil få store utslag når kostnadene skal beregnes.
Det er svært avgjørende hvilken karbonprisbane som legges til grunn for kvotepliktig sektor. ZERO har flere ganger argumentert for at Finansdepartementets standardbane er for lav.
– Er dette tilfellet, vil analyser av statlige subsidier til kvotepliktig sektor overvurdere de faktiske kostnadene over statsbudsjettet. For eksempel vil et gjennomsnitt av den lave og høye banen i rundskrivet gi en samlet kostnad for differansekontrakter som er 8 milliarder kroner lavere enn estimatene basert på statens standardbane, sier Tomter.
Industrien i Norge er underlagt EUs kvotesystem, men kvoteprisene er fortsatt for lave til å utløse store kutt til 2030. Karbondifferansekontrakter er en måte å utbetale en varierende støtte i et program for punktutslipp, med referanse til EUs kvotepris.
– En ordning for karbondifferansekontrakter vil bidra til å fordele den økonomiske risikoen mellom industriaktører og myndighetene, og fremskynde tiltak, sier Tomter.