Zerorapporten gir oppskriften på betydelige klimakutt til 2030 og 2035 

CO₂-utslippene fra industri og avfallsforbrenning var på henholdsvis 11 og 1 millioner tonn i 2023 (SSB, 2024). I tillegg til de fossile utslippene slipper også industri og avfallsforbrenning ut cirka 1 million tonn biogene CO2-utslipp, som kommer fra forbrenning av biomasse og biobasert avfall. 

Med forsterket politikk anslår ZERO at utslipp fra norsk landbasert industri og avfallsforbrenning kan kuttes med 3,7 millioner tonn CO₂ i 2030 og 6,7 millioner tonn CO₂ i 2035. I tillegg kan det realiseres 0,7 millioner tonn CO₂-fjerning i 2030 og 2 millioner tonn i 2035. 

ZERO foreslår en pakke av virkemidler som består av krav, subsidier og infrastrukturbygging. Den kan gjøre det mulig å nå netto null utslipp, og på sikt netto negative utslipp, i landbasert industri og avfallsforbrenning: 

• Videreføring av klimakrav i CO₂-kompensasjonsordningen. 
• Utvidelse av forbudet mot indirekte fossil fyring til å også gjelde kvotepliktig industri fra 2035. 
• Auksjonsordning for å realisere hydrogen, CCS og CO₂-fjerning i industri og avfallsforbrenning, og et program for punktutslipp som modner frem klimaprosjekter. Hvor store kutt som realiseres er avhengig av innretning, bevilgninger og hvor raskt ordningene kommer på plass, og vil i praksis utløses i kombinasjon med klimakrav i CO₂-kompensasjonsordningen og Enovas punktutslippsprogram. Det er viktig at det regjeringen forplikter seg til en ordning i statsbudsjettet for 2026, slik at den første auksjonsrunden holdes neste år. Rapporten viser at ordningen vil koste 4,1 milliarder kroner i 2030 og akkumulert 41 milliarder frem til 2035.  
• Utvidelse av forbrenningsavgiften for avfall til også å gjelde eksportert avfall. Sammen med auksjonsordningen antas dette å føre til investeringer i CCS på avfallsforbrenning, og at kapasiteten i fjernvarmenettet opprettholdes. 
• Statlig koordinering og investeringer i CO₂-infrastruktur bidrar til å utløse private investeringer i CCS og CO2-fjerning.  

Petroleumsproduksjon er den største enkeltkilden til klimagassutslipp i Norge. Utslippene fra sektoren var på 11,6 millioner tonn CO₂ i 2023. 

Med dagens og forsterket politikk anslår vi at utslippene fra petroleum kan kuttes med 4,4 millioner tonn CO₂ i 2030 og 6,5 millioner tonn CO₂ i 2035. 

Både mot 2030 og 2035 vil utslippskuttene hovedsakelig skje med kraft fra land og energieffektivisering, men mot 2035 vil en del av utslippskuttene også komme fra havvind og nedstenging av felt. 

CO₂-avgiften for petroleumssektoren bør trappes opp til samme nivå og i samme takt som den generelle satsen. Det vil gi en samlet utslippskostnad på omtrent 3300 kroner per tonn CO₂ i 2030 og 4700 kroner i 2035, målt i faste 2025-kroner. Det kan utløse elektrifiseringsprosjekter og energieffektiviseringstiltak, som med dagens avgift ikke er lønnsomme. 

For å utløse flere elektrifiseringsprosjekter og sørge for at petroleumsbransjen selv finansierer ny kraft, foreslår ZERO at en andel av provenyet fra den økte CO₂-avgiften øremerkes til finansiering av havvind. I tillegg kan det lages en egen finansieringsmekanisme for havvind gjennom en moderat el-avgift på kraft fra land. 

I 2023 var utslippene fra landtransporten på drøye 10 millioner tonn CO₂. Med dagens politikk og ytterligere virkemidler kan utslippene kuttes med 6,7 millioner tonn CO2 i 2030, og 8,2 millioner tonn i 2035. Det kreves ulike virkemidler for å kutte utslipp innenfor ulike kjøretøysegmenter. De utslippsfrie alternativene må få fordeler ved innkjøp og bruk, mens de fossile må betale stadig mer, både i innkjøp og bruk. 

Lovendring som tillater byene å lage nullutslippssoner må vedtas, og offentlige anskaffelser må stille krav om utslippsfri frakt av varer og tjenester der markedet kan tilby dette. 

Varebiler:  

• Bompengefritak for elvarebiler bør gjelde over hele landet ut 2027, og deretter bli til halv takst av elbiler over hele landet frem til 2035. 
• Fra 1.1.2027 bør alle nye fossildrevne varebiler som registreres, få tungbiltakst i bomringen. 
• Avskrivingssatsen for elvarebiler bør økes fra 24 til 40 prosent, noe som vil gi kortere tilbakebetalingstid på investeringen. 
• CO₂-komponenten i engangsavgiften for varebiler må økes. Den bør øke med 50 prosent fra 2026, og økningen må fortsette til den er lik for person- og varebiler. 
• Byene og staten må legge til rette for nattlading for de som ikke kan lade i egen garasje eller på arbeidssted.  
• Taksten for lading av elvarebiler på kommunale, fylkeskommunale og statlige p-plasser bør være halv pris av elektrisk personbil. 

Lastebiler:  

• Enova-støtte for opptil 60 prosent av merkostnaden ved kjøp av elektriske lastebiler bør videreføres frem mot 2030. Når den fases ut, må den erstattes av andre virkemidler. 
• På sikt kan Enovastøtten erstattes med skatteendringer: øke avskrivningssatsen for el-lastebiler fra 24 til 40 prosent, og gjøre det mulig for selskaper som har el-lastebiler å motta en negativ skatt, med lik prosent som selskapsskatten. 
• Planen for utbygging av ladeinfrastruktur må følges, og innsatsen i og rundt de store byene må økes ved at Enova har egne utlysningsrunder for dette. 
• Hurtigspor for hurtigladere til tungtransport i kommunene, hos NVE og lokale nettselskaper. 
• Effekttariffen for hurtiglading tidsdifferensieres på døgnbasis. Ved å gi fritak for effektleddet utenfor døgntoppene i nettet, vil effekttariffen ikke treffe ladeselskapene i like stor grad. 
• Alle statlige og fylkeskommunale fergekaier bør klargjøres for lading av tungbil.  
• Flere fylkeskommuner bør gi biogasslastebiler fritak i bomringen. Det er også avgjørende å få opp flere biogassfyllestasjoner og vurdere halv takst for biogasslastebiler på ferger. 
• Det bør innføres engangsavgift på kjøretøy over 7,5 tonn. Innretningen bør differensieres mellom ulike størrelser og typer tunge kjøretøy. Avgiften bør starte lavt, på for eksempel 10 prosent, fra og med budsjettåret 2026 og økes gradvis til full engangsavgift i 2032. 

Anleggsmaskiner:  

• Kommunene bør få hjemmel til å stille krav om utslippsfrie og fossilfrie anleggsplasser snarest. Denne må omfatte private og offentlige bygge- og anleggsplasser. 
• Krav til gradvis mer utslippsfrie bygge- og anleggsplasser i alle offentlige anbud bør forskriftfestes, med opptrapping fra 2026 til 2035. 
• I påvente av forskriftsendring trengs tydelige føringer og oppdrag fra departementene til alle statseide virksomheter og infrastrukturselskaper om gradvis opptrapping til at alle nye anleggsplasser er utslippsfrie i 2027. 
• Det bør i forskriftfestes at alle innkjøp av nye offentlige maskiner er utslippsfrie eller går på biogass. 
• Det bør innføres forbud mot all fossil forbrenning, inkludert drivstoff, på alle bygge- og anleggsplasser i 2030. Forbudet må utredes snarlig og varsles i god tid. 
• Enovas støtte til anleggsmaskiner må øke maksbeløpet fra 40 til 60 prosent, bli mer forutsigbar og treffe alle maskinkategorier. 

Persontransport:  

Bruksfordeler i bomringen og lavere parkeringsavgift for elektriske enn fossile biler er viktige virkemidler, som bør videreføres. En opptrapping av moms må skje sakte og forutsigbart. 

Nordlandsbanen bør få hydrogentog innen 2030, og Rørosbanen bør elektrifiseres. For bussene er det elektrifisering og biogass som gjelder, og dette må etterspørres på alle ruter som ligger ute på anbud. Krav til fossilfritt eller utslippsfritt drivstoff i løyver for turbussene må også på plass, samtidig som infrastruktur bygges ut der bussene stopper, slik at det kan lades eller fylles biogass i hviletiden. 

Utslippene fra innenriks luftfart var på 1,2 millioner tonn CO₂ i 2023. Fordi teknologiutviklingen og produksjon av bærekraftige biodrivstoff og e-fuels tar tid, vil luftfarten være det transportmiddelet med mest utslipp i 2035, sammen med maritimt. ZERO anslår at utslippene kan kuttes med 0,4 millioner tonn CO₂ i 2030 og 0,5 millioner tonn CO₂ i 2035, sammenlignet med 2023. 

Dette er de viktigste grepene: 

• Regjeringen bør legge tydelige føringer om at Avinor ikke lenger skal legge til rette for trafikkvekst i luftfarten, og bruke flyplassavgiftene aktivt for grønn omstilling. 
• Det må stilles utslippskrav til offentlige tjenestereiser og reiser for ansatte i statlig eide selskaper, i form av rammeavtaler og reisepolicy. Kravene må begrense antall reiser, øke andelen videomøter, kreve at ansatte tar tog og buss istedenfor fly der det er mulig, og stille krav om 15 prosent innblanding av SAF (bærekraftig flydrivstoff) for nødvendige flyreiser. 
• Det må stilles krav til innføring av, og overgang til, utslippsfrie fly i alle FOT-ruter-anbud. 
• Det norske omsetningskrav for biodrivstoff i luftfarten må økes i takt med RefuelEUAviation. 
• Det bør gis unntak fra flypassasjeravgiften for alle billetter kjøpt med 25 prosent eller mer innblandet SAF, utover omsetningskravet. En ordning for frivillig bruk av SAF må på plass. 

Utslipp fra innenriks sjøfart, fiske og fritidsbåter var nesten 4,2 millioner tonn CO₂ i 2023. Utslippene fortsetter å øke. ZERO anslår at det er mulig å redusere de maritime utslippene med henholdsvis 2 og 2,8 millioner tonn CO₂ innen 2030 og 2035. Dette må til:  

• Det varslede klimakravet til offshorefartøy bør legges på operatørene på sokkelen og formuleres på en måte som stimulerer til utslippskutt via energieffektivising, transportoperasjonalisering og -optimering, i tillegg til utslippsfrie drivstoff. 
• Staten bør stille klimakrav i alle offentlige innkjøp av båttjenester, og bruke sin innkjøpsmakt til å etterspørre klimateknologier på skip. 
• Det varslede lav- og nullutslippskrav for servicefartøy i havbruksnæringen bør suppleres med et krav til at større havbruksfartøy reduserer bruken av fossile drivstoff med 30 prosent innen 2030 og 50 prosent innen 2035. 
• Regjeringen bør raskt levere sin varslede plan for fornybare drivstoff til skipsfarten. 
• Enova må fortsette å støtte maritime innovasjoner og klimateknologi. Enova bør også øke støtten til utrulling av kjent teknologi i umodne marked. 
• Omsetningskrav for bærekraftig biodrivstoff for ulike maritime segmenter. 

Utslippene fra jordbruket var på 4,5 millioner tonn CO₂ i 2023. ZERO anslår at utslippene i norsk landbruk kan reduseres med 1,5 millioner tonn CO2 i 2030 og 2,0 millioner tonn i 2035. 

De viktigste grepene for utslippskutt i matsektoren er å styrke arbeidet mot matsvinn, øke etterspørselen etter frukt, grønnsaker og korn, og bruke midlene i jordbruksavtalen på en måte som favoriserer arealtilskudd og planteproduksjon. I tillegg trengs det virkemidler for økt biogassproduksjon og forbedret gjødselpraksis. 

Dette er de viktigste virkemidlene: 

• Virkemidler for økt plantekonsum, som redusert moms på frukt, grønt og grove kornprodukter og at alle offentlige anskaffelser av mattjenester skal være i tråd med nasjonale kostråd. 
• Arealtilskudd i landbruket, som gjør det mulig å forene redusert kjøttproduksjon og -forbruk med å opprettholde matproduksjon og eksisterende jordbruksareal. 
• Støtte til biokull og biogass, blant annet gjennom å øke tildelingen til Bionova med 500 millioner årlig frem til 2035 for å sikre utvikling og innovasjon i disse verdikjedene. 
• Videreføre ordningen med tilskudd til bønder som leverer husdyrgjødsel til biogassproduksjon minimum ti år frem i tid, med opptrapping av bevilgninger i tråd med behovet.  
• Forbud mot nydyrking av myr. 
• En velfungerende og ambisiøs matsvinnlov. 
• Ulike tiltak for bedre gjødselpraksis, som reduserte krav til protein i matkorn og råprotein i kraftfôr og bedre kontroll og ettersyn av gjødsling. 

Vi anslår at andre utslipp, som ikke er en del av fastlandsindustrien eller andre sektorer, kan kuttes med 1,2 millioner tonn CO₂ i 2030 og 1,5 millioner tonn CO₂ i 2035, sammenlignet med utslippene i 2023. 

Utslippene kommer i hovedsak fra avfallsdeponigass, produkter med fluorgasser og oppvarming i bygg, landbruk og bygge- og anleggsplass. ZERO foreslår følgende: 

• Innføre forbud mot all fossil oppvarming i eksisterende bygg, i fjernvarme og landbruk. For å redusere bruken av fossil gass i gartnerier bør det også innføres gradvis økt CO2-avgift og lav sats på el-avgift til gartnerier. 
• Virkemidler som bidrar til innsamling og destruksjon av fluorgasser. 
• Virkemidler som bidrar til økt uttak av metan fra avfallsdeponier. 
• Statlig støtte til fornybar energiforsyning i Longyearbyen. 
• Den totale rammen til Klimasats økes til rundt 500 millioner årlig, frem til 2035. 

Mer fornybar kraft og mer nett er en forutsetning for store utslippskutt. Det er behov for 23 TWh ny kraft i 2030 og 38 TWh ny kraft i 2035 for å klare utslippskuttene i Zerorapporten. 

Det er mye, men det erstatter 62 TWh fossil energi i 2030 og 84 TWh i 2035. Dette tilsvarer i 2030 det dobbelte av det fossile drivstoffet som brukes i veitransporten i dag. I 2035 tilsvarer dette mer enn halvparten av all den fossile energien som brukes i Norge i dag. 

Basert på historisk utbyggingstakt, pågående konsesjonsbehandlinger og varslede prosjekter, vurderer ZERO at det er realistisk å øke krafttilgangen med 21 TWh innen 2030. Et høyt potensial i 2030 er estimert til 38 TWh. I 2035 anser vi at et realistisk potensial for økt kraftproduksjon er 50 TWh. Hvor langt vi kommer, avhenger særlig av når havvindprosjektene Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord blir realisert, samt utbyggingstakten for solkraft, vannkraft og vindkraft på land. I tillegg er det nødvendig med mer utbytting av strømnett og økt nettkapasitet. 

Kraftutbygging må foregå på en ansvarlig måte og med størst mulig naturhensyn.

Bærekraftig biomasse kan realisere 3,8 millioner tonn utslippskutt i industri og transport i 2030. I 2035 gjør økt elektrifisering at behovet for biomasse blir mindre, og utslippskuttet reduseres til 3,6 millioner tonn CO₂. I tillegg realiseres det CO2-fjerning med bio-CCS: 0,7 millioner tonn CO2-fjerning i 2030 og 1,2 millioner tonn i 2035. 

Bioressurser er knappe og må prioriteres. Utslippskuttene fra bruk av biomasse i Zerorapporten krever 16 TWh bærekraftig biomasse både i 2030 og 2035. 

For å sikre at det brukes bærekraftig biomasse i transport, industri og landbruk må en rekke bærekraftskrav- og hensyn på plass. 

For å kutte utslipp i transportsektoren må bruk av fossilt drivstoff byttes ut med fornybare energikilder. Det er behov for drivstoff med høyere energitetthet for den lange og tunge transporten, særlig i luftfart og sjøfart. Biodrivstoff, biogass, metanol, hydrogen, ammoniakk og e-fuel er løsninger som kan erstatte dagens bruk av fossilt drivstoff der elektrifisering eller redusert transport ikke er mulig. 

Zerorapporten legger til grunn et behov for fornybare drivstoff på 12,9 TWh i 2030 og 11,5 TWh i 2035. Det kreves henholdsvis 2,4 og 6 TWh kraft i 2030 og 2035 for å produsere hydrogen, ammoniakk og e-fuels. 

Til 2030 er det mulig å møte behovet for e-fuels, ammoniakk, hydrogen og biogass med nasjonal produksjon. For å utløse investeringer i produksjon av fornybare drivstoff i Norge mener ZERO at rammebetingelsene må styrkes gjennom: 

• Implementering av EUs fornybardirektiv og harmonisering med ReFuelEU Aviation og FuelEU Maritime for forutsigbare rammer. 
• Økt etterspørsel: Fritak for flypassasjeravgift ved minst 25 prosent innblanding av bærekraftig flydrivstoff (SAF), samt klimakrav for fartøy. 
• Styrket støtte til produksjon: Økt innsats i Enova og Bionova for å støtte oppstart og skalering av produksjonsprosjekter. 
• Bedre tildelingsprosesser: Raskere tilgang på kraft, nett og innsatsfaktorer for å redusere risiko og investeringsusikkerhet. 

Det er store kostnader knyttet til Norges klimapolitikk, men inntektene er større.  

Inntektene i statsbudsjettet i 2025 er høyere enn kostnadene, og viser at det er rom for å bruke mer penger på klimapolitikk. Politikkforslagene i Zerorapporten øker statens netto kostnader med omtrent 2 milliarder kroner i 2025, sammenliknet med gjeldende statsbudsjett. Dette er godt innenfor gapet mellom inntekter og kostnader fra klimapolitikken i statsbudsjettet for 2025, som skjønnsmessig er beregnet til nesten 17 milliarder kroner. 

Mange av virkemidlene som er foreslått i Zerorapporten 2025 har ingen kostnad over statsbudsjettet, som utslippskutt i olje- og gassproduksjon, forbud mot fossil fyring i industrien, klimakrav i jordbruksavtalen, klimakrav til skip, og økt produksjon av landvind. Flere virkemidler har høye kostnader, som auksjonsordningen for utslippskutt og CO2-fjerning i industri, tidsbegrenset støtte til innkjøp av utslippsfrie lastebiler, varebiler, maskiner, skip og infrastruktur, samt støtte til energieffektivisering og utbygging av havvind på Sørlige Nordsjø II. Noen av virkemidlene gir økte inntekter, som endringer i CO2-avgiften for ikke-kvotepliktig sektor og petroleumssektoren, samt elavgift på strøm fra land til elektrifisering av sokkelen. 

Dersom klimapolitikken i Zerorapporten innføres, vil klimagassutslippene falle raskt mot 2035. Selv med en økning i CO2-avgiften etter 2030 vil inntektene klimapolitikken reduseres, og kostnadene øke sammenliknet med dagens politikk. Enkle beregninger viser likevel at klimapolitikken som foreslås i Zerorapporten vil gi en positiv kostnadsbalanse frem mot 2030 og 2035.

Frem mot 2035 er de akkumulerte inntektene fra økt CO2-avgift og elavgiften på kraft fra land til petroleum estimert til 382 milliarder kroner i 2035, mens de akkumulerte kostnadene er estimert til 156 milliarder kroner. Dette er et overordnet anslag.