Zerorapporten viser effektive utslippskutt i hver sektor

I 2024 slapp norsk industri og avfallsforbrenning ut 11,5 millioner tonn CO₂. 

ZEROs forslag kan kutte utslippene med 67 prosent til 2035: 2,1 millioner tonn CO₂ i 2030 og 3,9 millioner tonn i 2035. I tillegg kan det fjernes henholdsvis 0,2 og 1,2 millioner tonn CO₂ til sammen fra luft gjennom karbonfangst og -lagring av biogen CO₂ (BECCS) og direktefangst fra luft (DACCS). 

ZERO foreslår en pakke av virkemidler som består av krav, subsidier og infrastrukturbygging: 

• Auksjonsordning for store utslippskutt: Enova er i ferd med å opprette en auksjonsbasert støtteordning for CCS og store utslippskutt i industri og avfall, med mål om utlysning i første halvdel av 2027. ZERO foreslår 2 nye milliarder kroner til ordningen i statsbudsjettet for 2027. 
• Omvendt avgift for CO₂-fjerning: Regjeringen har varslet en rettighetsbasert støtteordning for CO₂-fjerning i statsbudsjettet for 2027. Ordningen bør være operativ i minst ti år, med et støttenivå som gjenspeiler avgiftsnivået for CO₂-utslipp og et tak på 2500 kroner per tonn etter 2030. 
• Forbud mot fossil fyring i hele industrien: Det vedtatte forbudet mot indirekte fossil fyring i ikke-kvotepliktig industri fra 2030 bør utvides til å gjelde hele industrien, inkludert kvotepliktig sektor. 
• Fellesløsninger for CO₂-transport og -lagring: Statlige aktører som Gassnova, SIVA og Gassco bør få i oppgave å investere i felles infrastruktur for CO₂-håndtering og ta en koordinerende rolle på tvers av verdikjeden. Investeringene bør prioriteres i eksisterende industriparker med havn. 
• Statlig reservasjon av lagringskapasitet: Staten bør reservere plass i CO₂-lagre på norsk sokkel på vegne av utvalgte norske CCS-klynger, for å sikre lagertilgang for norske CO₂-volumer og bidra til at lageroperatører kan ta investeringsbeslutninger. 

I 2024 lå utslippene fra olje- og gassproduksjon på 11 millioner tonn CO₂ – ned for fjerde år på rad. Til tross for nedgangen ventes utslippene å øke de neste tre årene på grunn av økt produksjon. 

ZEROs forslag kan kutte utslippene med 32 prosent i 2035: 2,2 millioner tonn CO₂ i 2030 og 5,4 millioner tonn i 2035. Det er ikke lenger mulig for sektoren å nå målet om 50 prosent utslippskutt i 2030 sammenlignet med 2005. 

ZERO foreslår en pakke av virkemidler som består av krav, prismekanismer og rammebetingelser for omstilling: 

• Videre opptrapping av CO₂-avgiften for petroleum: CO₂-avgiften bør øke i takt med den generelle CO₂-avgiften og komme i tillegg til kvoteprisen. Dette vil gi en samlet utslippskostnad på rundt 2700 kroner per tonn CO₂ i 2030 og 3800 kroner i 2035, og kan gjøre umodne elektrifiseringsprosjekter lønnsomme. 
• Begrense ny leting til områder med eksisterende infrastruktur: Leting etter olje og gass bør begrenses til områder der infrastruktur allerede finnes, for å unngå nye utslippskilder og sikre forutsigbare rammer for omstilling. 
• Krav til nye felt: Alle nye felt som godkjennes, bør ha krav om nær null utslipp fra produksjonen. 
• Legge til rette for CO₂-lagring på sokkelen: Staten bør støtte utbygging av lagringskapasitet på norsk sokkel, som kan bidra til både norske og europeiske klimamål og til at lageroperatører kan ta investeringsbeslutninger. 

I 2024 var utslippene fra landtransporten på 9,9 millioner tonn CO₂. 

ZEROs forslag kan kutte utslippene med 72 prosent i 2035: 5,7 millioner tonn CO₂ i 2030 og 7,4 millioner tonn i 2035. 

Forslagene kutter 2,1 milliarder liter fossilt drivstoff i 2030 og 2,8 milliarder liter i 2035 fra landtransport alene. 

Transportsektoren består av mange små aktører med lave marginer, og trenger virkemiddelpakker fremfor enkelttiltak. Utslippsfrie alternativer skal ha fordeler, mens fossile kjøretøy skal få økte kostnader. Politikken må være forutsigbar, og det må på plass sterkere reguleringer, påbud og forbud. 

Virkemiddelpakke for elektrifisering av varebiler: 

• Bompengefritak for elektriske varebiler bør gjelde over hele landet og vare ut 2030, deretter maks halv takst sammenlignet med fossile personbiler. Fra 1.1.2027 bør nye fossildrevne varebiler få tungbiltakst i bomringen. 
• Avskrivingssatsen for elektriske varebiler bør økes fra 24 til 40 prosent for å gi kortere tilbakebetalingstid. CO₂-komponenten i engangsavgiften for varebiler bør økes med 50 prosent fra neste år, og trappes videre opp til samme nivå som for personbiler. 
• Offentlige aktører bør bygge ut ladestasjoner på ansatt- og publikumsplasser, og stille disse til disposisjon for nattlading. Taksten for lading av elektriske varebiler på offentlige parkeringsplasser bør være halv pris av elektrisk personbil frem til salgsmålet er nådd. 
• Elektriske varebiler opptil 4250 kilo bør klassifiseres som varebiler, ikke lastebiler, for å fjerne ulemper knyttet til kjøre-/hviletid, løyvetilgang og restverdi. 

Virkemiddelpakke for utslippsfritt lastebilsalg: 

• Enovas støtte på opptil 60 prosent av merkostnaden ved kjøp av elektriske lastebiler bør videreføres til 2030. 
• Effektleddet i nettleien må tilpasses tungbil-lading. 
• Bompengefritaket for el-lastebiler bør forlenges til 2035 for å dekke hele nedbetalingstiden for lastebiler kjøpt frem mot 2030. Det bør innføres et nasjonalt bompengefritak for biogasslastebiler. 
• Det bør innføres engangsavgift på kjøretøy over 7,5 tonn fra 2027, differensiert etter størrelse og type, og trappet opp til full avgift i 2032. 
• Regjeringen bør utrede klimakrav i vare- og lastebilløyvene, med en opptrapping som sikrer at tilnærmet hele bilparken over 2,5 tonn er utslippsfri innen 2040. 
• Utslippsfrie vare- og lastebiler bør få tilgang til kollektivfeltene nasjonalt.  
• Kommuner må få mulighet til å innføre nullutslippssoner for nyttetransport. 
• Klimakrav i offentlige anskaffelser bør utvides til å gjelde kjøretøy brukt til frakt av varer og tjenester, inkludert lastebiler, med unntak der færre enn to leverandører kan tilby utslippsfrie alternativer. 
• Et mål for nullvekst i vare- og nyttetransport må inn i byvekstavtalene. 

Virkemiddelpakke for utslippsfrie maskiner: 

• Det bør varsles at forbudet mot fossil forbrenning på bygge- og anleggsplasser også skal gjelde drivstoff fra 2030, som et tydelig styringssignal til næringen. 
• Det bør forskriftsfestes et minimumskrav til utslippsfri energibruk på bygg- og annleggsplasser i offentlige anbud: 15 prosent fra 2027, 50 prosent i 2030 og 95 prosent i 2035. Resterende energibruk skal være fossilfri (biogass eller biodrivstoff). 
• Enovas støtteordning for utslippsfrie maskiner bør utvides til flere maskintyper og tilhørende ladeinfrastruktur, og bør også gjelde ombygging av brukte fossile maskiner. 
• Forskriften om utslippskrav i offentlige anskaffelser bør utvides til å gjelde alle nye offentlige maskiner, inkludert kjøretøy til bruk på bygge- og anleggsplasser, steinbrudd, havner og flyplasser. 

Persontransport: 

Forutsigbar differensiering i brukskostnader er sentralt for å fortsette omstillingen av personbilparken: elbiler bør ha halv pris av fossile i bomringen og lavere parkeringsavgift. 

Kollektivtransporten må også bli utslippsfri. Rørosbanen og Nordlandsbanen går fortsatt på diesel og må over på fornybar energi og strøm. For busser er elektrifisering og biogass løsningen, og krav til dette bør stilles i alle anbud, ikke kun bybusser. Turbusser bør også møte krav om elektrifisering eller fornybare drivstoff gjennom løyver, og nødvendig ladeinfrastruktur må bygges ut ved stoppesteder. I byene bør lavere priser utenfor rushtid på tog og buss vurderes for å flytte reisende fra privatbil og flate ut toppbelastningen. 

En bedre samordnet areal- og transportplanlegging er nødvendig for å unngå unødvendig transport. Kortere reisevei reduserer energiforbruk og utslipp og øker sannsynligheten for at folk velger kollektiv, sykkel og gange. Infrastrukturinvesteringer bør prioriteres etter klima- og naturmål, og vris fra nybygging til drift, vedlikehold og klimatilpasning. 

I 2024 var utslippene fra innenriks luftfart på 1,1 millioner tonn CO₂, og på totalt 2,8 millioner tonn medregnet utenriksreiser. 

ZEROs forslag kan kutte utslippene med 22 prosent i 2035: 0,3 millioner tonn CO₂ i 2030 og 0,4 millioner tonn i 2035. Forslagene kutter 250 millioner liter fossilt drivstoff i 2035. 

El- og hydrogenfly vil ikke være klare for kommersielle ruter før 2030, og bærekraftig flydrivstoff (SAF) er derfor det viktigste tiltaket frem mot 2035. Teknologiskiftet i luftfarten tar tid og krever at regelverk, infrastruktur, ruteplanlegging og teknologiutvikling skjer parallelt. Samtidig er SAF en begrenset ressurs, og det trengs virkemidler som holder trafikkmengden nede. Dette er de viktigste grepene:
 

• Gjennomfør EUs ReFuelEU Aviation og styrk SAF-insentiver: Omsetningskravet for SAF skal øke til 6 prosent i 2030 og 20 prosent i 2035. For å stimulere til bruk utover kravet foreslår ZERO at flypassasjeravgiften fjernes for billetter med minst 25 prosent SAF-innblanding, utover omsetningskravet. Ordningen bør gjelde fra 2027. 
• Endre Avinors samfunnsoppdrag: Regjeringen bør gi føringer om at Avinor ikke lenger skal legge til rette for trafikkvekst, men prioritere omstilling. Differensierte flyplassavgifter og utbygging av lade- og fylleinfrastruktur bør være sentrale virkemidler. 
• Still krav til utslippsfrie FOT-ruter: I neste anbudsrunde for FOT-rutene, som gjelder fra 2028, må det stilles krav om gradvis elektrifisering i løpet av anbudsperioden. Utviklingskontrakter på flere pilotstrekninger bør lyses ut i løpet av 2026 for å klargjøre hele verdikjeden. 
• Styrk testarenaen for null- og lavutslippsluftfart: Testarenaen må fortsatt tilføres årlige tilskudd fra milliarden satt av i NTP, og kobles tettere til virkemiddelapparatet for teknologiutvikling og konkrete utviklingskontrakter. 
• Klimakrav til offentlige tjenestereiser: Alle statlige rammeavtaler og reisepolicyer bør stille utslippskrav, med mål om å begrense antall reiser, øke bruk av videomøter og tog, og kreve minimum 15 prosent SAF-innblanding for nødvendige flyreiser. Statlig eide selskaper bør ha tilsvarende retningslinjer. 
• Forsterke Grønt luftfartsprogram: Programmet bør finansieres opp og inkludere NHO, LO, Luftfartstilsynet og Avinor, slik at alle aktører i luftfarten kan koordinere innsatsen rundt teknologiskift og økt SAF-produksjon og -bruk. 

I 2024 var utslippene fra innenriks sjøfart og fiske på 3,8 millioner tonn CO₂. Næringen er langt unna målet om å halvere utslippene innen 2030. 

ZEROs forslag kan kutte utslippene med 27 prosent til 2025: 0,9 millioner tonn CO₂ i 2030 og 1,8 millioner tonn i 2035. Forslagene kutter 560 millioner liter fossilt drivstoff i 2035. 

Flere maritime aktører tar i bruk lav- og nullutslippsteknologi, men investeringene går for sakte. Det trengs forsterket politikk som tar ned kostnader og risiko, og som bruker offentlig innkjøpsmakt aktivt. Dette må til: 

• Klimakrav til offshorefartøy: Forskrift om klimakrav for offshorefartøy har vært på høring og bør innføres i sin helhet så raskt som mulig. 
• Ferger og hurtigbåter: Nullutslippskravet for ferger trådte i kraft januar 2025, men rammetilskuddet til fylkene bør økes til 250 millioner kroner årlig for å dekke investeringer i kai, ladeanlegg og nettkapasitet. Hurtigbåtprogrammet bør trappes opp til minst 500 millioner kroner årlig frem mot 2030, og forbeholdes prosjekter som utløser utslippsfri drift. 
• Klimakrav til havbruk: Et krav for fartøy under 24 meter er planlagt faset inn fra 2028 og vil utløse kutt på 0,2 millioner tonn CO₂. Kravet må følges opp med trinnvis innføring for fartøy over 24 meter, og Stortingets vedtak om å vurdere sirkulær håndtering av slam og avfallsstrømmer fra havbruk må følges opp. 
• Havneløft og infrastruktur: Det trengs en nasjonal prioritering av havner med ansvar for beredskap, grønn omstilling og forsyningssikkerhet. Regjeringen bør lage en plan for offentlig tilgjengelig lade- og fyllenettverk i havn, og innføre det varslede kravet til landstrøm. Nasjonalt prioriterte havner må sikres tilstrekkelig areal, kraft og investeringsstøtte. 
• Virkemiddelpakke for fiskeflåten: Fiskeflåten og fiskerihavner bør inkluderes i det varslede kravet om landstrøm. I tillegg bør det etableres et fireårig støtteprogram i Enova på inntil én milliard kroner til energieffektivisering, samt en egen satsing på innovasjon og pilotprosjekter for nullutslippsløsninger i den havgående flåten. 
• Energieffektivisering i sjøfarten: Regjeringen bør be Enova opprette et program for faglig og finansiell støtte til energieffektiviseringsprosjekter i maritim sektor, med mål om å kutte 0,2 millioner tonn CO₂ i perioden 2027–2030. 
• Kystruten Bergen–Kirkenes: Anbudet for neste kontraktsperiode (2031–2040) må lyses ut i 2026 og stille krav om innfasing av utslippsfri drift tidlig i perioden. I mellomtiden må klimakravene i inneværende kontrakt overholdes, blant annet ved overgang til biogass på Havila Kystrutens LNG-skip. 

I 2024 var utslippene fra jordbruket på 4,4 millioner tonn CO₂. Utslippene forventes å øke frem mot 2030 uten ny politikk. 

ZEROs forslag kutter utslippene med 41 prosent til 2035: 0,8 millioner tonn i 2030 og 1,5 millioner tonn i 2035. 

Omstillingen av matsystemet krever politikk som ser kosthold, klima, beredskap og selvforsyning i sammenheng. Særlig fire ting blir viktige: 

1. Økt etterspørsel etter korn, frukt og grønt gjennom endrede forbruksvaner og prismekanismer. 
2. Omfordeling av midlene i jordbruksavtalen slik at de belønner mat produsert med lave utslipp fremfor kjøtt og melk 
3. Redusert matsvinn 
4. Utslippskutt på gårdsnivå gjennom overgang fra mineralgjødsel til biobaserte gjødselprodukter og andre investeringer i klimatiltak. 

Dette er de viktigste virkemidlene: 

• Krav til offentlige måltider og skolefrukt: Alle måltider i offentlig regi bør stille krav om at maten er i tråd med kostrådene. Det bør innføres en lovfestet rett til gratis skolefrukt gjennom hele skolealderen, med prioritering av norske varer i sesong. 
• Sunn og grønn skatteveksling: Frukt, grønt og grove kornprodukter bør bli billigere, mens rødt kjøtt og usunne varer bør bli dyrere. Forbud mot salg av rødt og bearbeidet kjøtt med tap bør innføres. Synlighet av matvarers klimaavtrykk i butikk bør styrkes gjennom klimamerking. 
• Omfordeling av midler i jordbruksavtalen: Jordbruksavtalen bør i større grad støtte bærekraftig produksjon og lave utslipp. Over halvparten av midlene går i dag til melk- og kjøttproduksjon. Økt bruk av arealtilskudd fremfor husdyrtilskudd og pristilskudd kan bidra til omlegging til korn, frukt og grønt uten at areal går ut av drift. 
• Belønn bærekraftig produksjon i verdikjeden: Aktører som kjøper råvarer fra bønder som produserer bærekraftig, bør betale en høyere pris for varen gjennom en prispremium. 
• Krav og insentiver for gjødsel med lavere utslipp: Det bør innføres krav om miljødokumentasjon for all gjødsel og utredes en klimareduksjonsplikt for gjødselsalg. Krav om bruk av resirkulert fosfor bør innføres. 
• Styrke Bionova og miljøtilskudd i jordbruksavtalen: Bionova bør styrkes for å satse på biogass, resirkulering av næringsstoffer og utslippskutt på gårdsnivå. Tilskuddsordningene SMIL og RMP bør økes med 1,5 milliarder kroner gjennom omfordeling under jordbruksavtalen. 

Dette er en samlekategori av mindre, ikke-kvotepliktige utslippskilder som ikke inngår i fastlandsindustrien eller andre sektorer. Utslippene var på 2,9 millioner tonn CO2 i 2024. 

ZEROs forslag kutter utslippen med 62 prosent til 2035. 

De viktigste grepene er utfasing av fossil oppvarming, strengere krav til deponigass og HFK-håndtering, og fortsatt opptrapping av CO₂-avgiften. Dette er de viktigste virkemidlene: 

• Forbud mot fossil oppvarming i eksisterende bygg: Fossil gass og oljefyring i bygg bør fases ut gjennom et lovfestet forbud, i tråd med tilsvarende forbud som allerede gjelder for nybygg. 
• Forbud mot fossil fyring i fjernvarme og landbruk: Forbudet mot fossil oppvarming bør utvides til å gjelde fjernvarmeanlegg og landbruksbygg, som i dag er unntatt fra eksisterende krav. 
• Forbud mot fossil byggvarme på anleggsplasser: Bruk av fossil gass til byggvarme på anleggsplasser bør forbys. 
• Krav til uttak av metan fra avfallsdeponier: Det bør stilles strengere krav til oppsamling og utnyttelse av deponigass, som er en betydelig kilde til metanutslipp. 
• Styrk Klimasats: Klimasats er en viktig støtteordning for klimatiltak i kommuner og fylkeskommuner. ZERO foreslår å øke bevilgningen til 500 millioner kroner årlig. 

ZEROs utslippskutt på omtrent 55 prosent i 2035 krever nær 25 TWh ny kraft og 12 TWh bærekraftig biomasse. Dette erstatter 71 TWh fossil energi. 

Kraftbehovet til utslippskutt vil sannsynligvis øke raskere enn utbyggingen frem mot 2030, særlig fordi det ikke lenger vurderes som realistisk å få på plass ny vindkraft innen den tid. Til 2035 er bildet mer positivt. Med forsterket politikk er det realistisk å øke kraftproduksjonen utover behovet for ny kraft til utslippskutt. 

Mulig ny kraftproduksjon kan nå 39 TWh i 2035. De største bidragene frem mot 2030 kommer fra opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftverk, solkraft og strømsparing. Mot 2035 kan landvind og havvind bidra betydelig, men det er stor usikkerhet knyttet til utbygging av begge disse energiformene. Det er full stans i vindkraftutbyggingen, motstanden er fortsatt stor og prosessene er tidkrevende.  

Solkraft har et potensial på 8 TWh i 2035, men det trengs nye mer politikk. ZERO foreslår en solmilliard til nye virkemidler for å få markedet i gang igjen etter flere år med konkurser og nedbemanninger i bransjen. 

Kraftutbygging må foregå på en ansvarlig måte og med størst mulig naturhensyn. I dag planlegges 96 prosent av nye utbygginger i Norge som nye naturinngrep. Arealnøytralitet bør innføres som styrende prinsipp for all arealpolitikk, og fornybar kraft bør prioriteres i arealbruken. Utbygging bør i størst mulig grad skje på allerede nedbygde arealer, og aktører som gjør nye naturinngrep bør pålegges krav om økologisk kompensasjon. 

Andre viktige virkemidler: 

• Pre-produksjonsavgift på vindkraft: For å øke lokal aksept og gjøre det mer attraktivt for kommuner å åpne for vindkraft, foreslår ZERO en pre-produksjonsavgift på 0,7 øre per kWh forventet produksjon, som gir kommunen inntekter mellom konsesjonsvedtak og produksjonsstart. 
• En solmilliard: En virkemiddelpakke på én milliard kroner til solkraft, inkludert støtte til sol på grå arealer, støtte til solceller og batterilagring for næringsbygg og husholdninger, krav om sol på offentlige bygg og næringsbygg over 250 m², og fastprisordning for salg av overskuddsstrøm. 
• Energieffektivisering i bygg: Bedre og mer målrettede støtteordninger gjennom Enova og Husbanken, evaluering av strømstøtteordningen og norgespiris, krav om at det offentlige kun leier A-bygg, og forutsigbare rammevilkår for fjernvarme. 
• Økt utnyttelse av nettkapasitet: Justerte modenhetskriterier og innføring av nyttevurdering i nettkøen, bindende avtaler for fleksibel nettleie, og en pause i kostnadsnormen for nettselskaper til 2035 for å stimulere til mer nettutbygging i forkant av etterspørsel. 
• Havvind på hybridforbindelser: Det bør åpnes for havvindprosjekter med hybridkabler som kan sende kraft i begge retninger mellom Norge og Europa, og regjeringens plan for havvind må gi mer forutsigbarhet rundt åpning av nye havområder. 

Bærekraftig biomasse kutter 7 prosent av utslippene i Zerorapporten i 2035. Dette krever 12 TWh bærekraftig biomasse i både 2030 og 2035, fordelt på bærekraftig biodrivstoff og biogass med rundt 5 TWh hver, og biokull til industri og landbruk med rundt 2 TWh. 

Hydrogen og hydrogenbaserte drivstoff kutter 1,5 prosent av utslippene i 2035 i Zerorapporten og krever 2,2 TWh hydrogen, ammoniakk og e-fuels. Halvparten av hydrogenet går til to industriprosjekter, resten til maritim transport. Ammoniakk brukes utelukkende i maritim næring, mens e-fuels i hovedsak går til luftfart. 

Dagens produksjon av biogass i Norge er 0,8 TWh, og etterspørselen er høy. Stortinget vedtok i 2025 et mål om årlig økt biogassproduksjon på 1 TWh, men det krever ny politikk som styrker både etterspørsel og produksjon. I motsetning til Danmark og Sverige, som gir produksjonsstøtte, gir Norge kun investeringsstøtte – noe som fører til at norske ressurser eksporteres til nabolandene. 

Biomasse er en begrenset ressurs, og ressursbehovet til biodrivstoff og biokull er høyere enn det nasjonale produksjonspotensialet. En andel vil derfor forbli importavhengig til 2035. ZERO mener biomasse må prioriteres der andre fornybare alternativer ikke er tilgjengelige og klimanytten er størst – til den tyngste transporten og til industri som ikke kan elektrifiseres – og kombineres med karbonfangst og -lagring der det er mulig. Det bør stilles bærekraftskrav til all bruk av biomasse. 

Viktige virkemidler: 

• Styrk biogassproduksjonen: Investeringsstøtten til biogassanlegg gjennom Enova må opprettholdes og skaleres i tråd med målet om 1 TWh årlig økning. Det bør vurderes om Norge også bør innføre produksjonsstøtte, slik nabolandene gjør. 
• Øk etterspørselen etter biogass: Forbud mot fossil fyring i industrien, nasjonalt bompengefritak for biogasslastebiler, videreføring av fritak for veibruksavgiften og klimakrav til offshorefartøy og LNG-skip på offentlige oppdrag vil samlet utløse en etterspørsel på nær 5 TWh i 2035. 
• Oppretthold omsetningskravet for biodrivstoff: Sørg for opptrapping til 17 prosent i veitransport i 2030 og 15 prosent for ikke-veigående transport, og videreføring av EUs ReFuelEU Aviation-krav i luftfarten. 
• Hydrogen: De viktigste virkemidlene er klimakrav til offshorefartøy, nullutslippskrav til hurtigbåter med økt ramme til hurtigbåtprogrammet, og Enovas punktutslippsprogram for industrien. Det legges til grunn at hydrogen produseres som grønt hydrogen fra fornybar kraft. 

ZERO anslår at den gjennomsnittlige samfunnsøkonomiske kostnaden for utslippskuttene i Zerorapporten er rundt 1900 kroner per tonn CO₂. Samlet er kostnaden for å kutte norske utslipp med 55 prosent anslått til rundt 45 milliarder kroner i 2035. De laveste tiltakskostnadene finnes i jordbruk og veitransport, mens bruk av fornybare drivstoff i transport er de dyreste tiltakene. Det er stor usikkerhet i anslagene. 

 Vi anslår at en politikk i tråd med forslagene i Zerorapporten vil kutte Norges utslipp med rundt 55 prosent i 2035, sammenlignet med 1990. Norges forpliktelse i Parisavtalen er at utslippene skal kuttes med 70-75 prosent i 2035. Det betyr at minst 15 prosentpoeng, som tilsvarer om lag 7 millioner tonn, må dekkes inn med kvotekjøp. Kvotene vil trolig være en kombinasjon EU-kvoter kjøpt av private selskap og FN-kvoter kjøpt av staten. Hvis vi antar at halvparten av gapet dekkes av FN-kvoter til en pris på 400 kroner per tonn CO2, vil statens kostnader bli 1,4 milliarder kroner i 2035. 

Klimapolitikken gir også store inntekter til staten. Inntektene fra CO₂-avgift og kvotesalg i EUs kvotesystem var i 2024 på rundt 24 milliarder kroner, og anslås å øke til 29,6 milliarder kroner i 2035 med ZEROs foreslåtte utslippskutt. Akkumulert over perioden 2024–2035 er det en netto inntekt for staten på 180 milliarder kroner når inntekter og kostnader ses under ett.