fbpx

Kraftlinja Ofoten-Hammerfest: Petroleumsindustrien må betale sin del

Statnetts planlagte kraftlinje fra Ofoten i Nordland til Hammerfest i Finnmark er omdiskutert. Nå har styret i Statnett besluttet å jobbe for realisering av den over 500 kilometer lange kraftlinja. De har tatt en prinsipiell investeringsbeslutning for den sørligste delen av linja, og byggingen starter hvis Olje- og energidepartementet (OED) gir endelig konsesjon.

Kraftnett er viktig for å kunne frakte fornybar energi dit hvor det kan fase ut fossilt energiforbruk, og det er derfor bra at Statnett tar prosjektet videre. Det som er nytt er at Statnetts planer har Skaidi i Finnmark som kraftlinjas endestasjon. Strekningen mellom Ofoten og Skaidi begrunnes med et behov for å styrke forsyningssikkerheten.

Den rundt 50 kilometer lange linjestrekningen videre fra Skaidi til Hammerfest er avgjørende for å kunne bruke ren kraft fra land til planlagte olje- og gassinstallasjoner i Barentshavet.  Hammerfest er stedet hvor de nye installasjoner kan tilkobles kraftnettet og få tilførsel av ren kraft. Dette er avgjørende for å unngå forurensende gassturbiner på de planlagte installasjonene og dermed en økning i Norges klimagassutslipp.

Ifølge Statnett vil linja bygges til Hammerfest hvis petroleumsindustrien har behov og betaler for linja mellom Skaidi og Hammerfest. Det store spørsmålet er altså hvem som skal dekke kostnadene for å få kraftlinja helt frem til Hammerfest. Svaret er enkelt. Det er på tide at petroleumsindustrien plukker opp denne regningen for nasjonalt kraftnett som er nødvendig for at de skal kunne bruke kraft fra land.

 

Tåler klimamålene en åpning?

Regjeringen har igangsatt en prosess med sikte på å åpne Barentshavet sørøst og havområdene rundt Jan Mayen for olje- og gassproduksjon. ZERO stiller i sitt høringssvar til konsekvensutredningen spørsmålstegn ved om en åpning vil være i tråd med togradersmålet. Utredningen gir heller ikke svar på grunnleggende spørsmål om det i framtiden vil være et marked for olje og gassen.

Tynn kvotelogikk

I konsekvensutredningene blir det slått fast at «Petroleumssektoren er del av kvotepliktig sektor og utslipp er derfor definert av antall kvoter. Bidragene påvirker således ikke mengden utslipp i kvoteområdet».

En vurdering av klimakonsekvensene som kun henviser til at petroleumsindustrien er en del av kvotesystemet er ikke tilstrekkelig. En utbygging av disse områdene vil låse Norge fast i en fossil infrastruktur i flere tiår framover. Selv om en har et kvotesystem vil det ikke være likegyldig hvilke valg en tar rundt energisystem og -forsyning i dag.

Konsekvensutredningen diskuterer heller ikke at utslippstaket i ETS ikke er rettslig bindende for perioden etter 2020, og at det for tiden pågår en politisk diskusjon om skjerping av den årlige reduksjonen i utslippstaket. Bakgrunnen for denne diskusjonen er nettopp at gjennomførte investeringer i utslippsreduserende tiltak i kvotepliktig sektor har redusert etterspørsel etter kvoter, og dermed gitt handlingsrom for et mer ambisiøst utslippstak i kvotesystemet.

Kvotesystemet gir ikke relevante prissignaler til markedet når investeringsbeslutninger med lang tidshorisont fattes. Energirelaterte utslipp i Europa skal i henhold til EUs Roadmap 2050 reduseres med nærmere 90 prosent innen 2050. Siden kvotesystemet ikke gir prissignaler som gjenspeiler de reelle målsetningene, må konsekvensutredning av prosjekter med lang tidshorisont gjøre selvstendige vurderinger av hvorvidt en åpning er robust for de endringene i utslippsmål og energimarked som vil måtte komme

Framtidig marked for olje og gass

Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om det vil være et marked for i oljen og gassen i et framtidig europeisk og globalt klimaregime. ZERO mener derfor det bør gjennomføres en analyse av hvilke inntekter en åpning vil gi nasjonalt og lokalt i et scenario med betydelig høyere CO2- pris og lavere etterspørsel etter olje og gass globalt

Områdene som utredes ligger langt fra markedene, og kan forventes å ha relativt høye utvinningskostnader. I et framtidig energimarked hvor klimamålene setter rammene, vil etterspørselen reduseres kraftig. EUs Roadmap 2050 legger til grunn at gass i kraftsektoren må begrenses til å være reserve for fornybar energi. Hvis man lykkes med CCS på gasskraft kan dette endres, men kostnaden ved rensing må dekkes av lavere gasspriser, om gass med CCS skal kunne konkurrere på pris med stadig billigere fornybare energikilder.

Det pågår en energirevolusjon i Europa, som er et av våre viktigste markeder for gass. Prisen på fornybar energi er nå i stadig større grad konkurransedyktig med fossil energi, og ambisiøse klimamålsetninger i europeiske land, gjør at det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om gass vil ha en så stor del av Europas energimiks framover som tidligere antatt

Hva med klimamålene?

Tre fjerdedeler av de allerede oppdagede fossile energiressursene må bli liggende om togradersmålet skal nås. Leting etter nye ressurser er derfor kun meningsfylt om man forventer funn som vil kunne konkurrere ut eksisterende reserver i et marked med sterkt fallende volum og fallende priser. Konsekvensutredningen har ikke sannsynliggjort at denne betingelsen er oppfylt.

Samtidig er det viktig å huske at petroleumsinvesterings robusthet for måloppnåelse i klimapolitikken ikke utelukkende er en økonomisk beslutning. Investeringer der framtidig avkastning avhenger av en ikke altfor vellykket klimapolitikk er i seg selv en politisk barriere mot en vellykket klimautvikling.

I en tid med hastverk for å løse klimaproblemet og med store endringer i energimarkeder og –systemer ligger bevisbyrden på hvorfor en bør åpne flere områder for petroleumsvirksomhet hos de som ønsker dette. I konsekvensutredningen som ligger på bordet kan ikke ZERO se at det er faglig grunnlag for åpning av Barentshavet sørøst og områdene rundt Jan Mayen for petroleumsvirksomhet.

Les hele høringssvaret her

Skrevet av Kari Elisabeth Kaski

Energi eller effekt, Hannesson?

Ved ansettelse av økonomer i energisektoren, er spørsmålet om forskjellen på energi og effekt et vanlig kontrollspørsmål på jobbintervju. På den måten finner man de økonomene som har en intuitiv forståelse av grunnleggende praktiske forhold. Professor Hannessons innlegg i DN 21. januar tyder på at han ville falt i gjennom.

Norge kan, som Hannesson korrekt påpeker, bli Europas grønne batteri. Et batteri er imidlertid ingen energikilde, men et energilager. I kabler mellom Norge og Europa flyter strømmen begge veier. Tysklands Energiewende gir massive volumer av vind- og solenergi, som, når de først er bygget har marginalkostnad nær null. Det betyr lave priser ved overskudd, og trange tider for norske kraftprodusenter, om de utelukkende skulle basere seg på salg av energi til utlandet. Nedleggelse av industri, som i dag bruker strøm tilsvarende en fjerdedel av norsk kraftproduksjon, er et skrekkscenario for verdiskapingen i norske kraftverk. For å eksportere hele denne energimengden må kraftprisen hele tiden, 8760 timer i året, være lavere i Norge enn i utlandet. Faktisk så lave at man ikke tjener penger.  Det er heldigvis helt usannsynlig.

Tyskland er bare måtelig interessert i våre kilowattimer, men de er svært interessert i våre kilowatt. Vårt overskudd av energi utgjør et lite volum i tysk målestokk, kanskje en prosent eller to av deres kraftforbruk. Vår installerte effekt på 30 GW vannkraft, med betydelig potensial for utvidelse, utgjør imidlertid hele differansen mellom forbruk og produksjon på en overskyet dag i Tyskland i 2030. Gjennom døgnet svinger Tysklands effektbehov mellom 50 og 80 GW. Innen 2030 vil Tyskland ha installert en kapasitet på 148 GW fornybar kraft. På en solfylt dag med vind vil kraftprisen falle i gulvet og kraften vil flyte ut av Tyskland og til norske strømkunder, slik at vann i magasiner kan spares til dager med effektunderskudd. Bygger vi pumpekapasitet, kan vi også pumpe vann tilbake i magasiner, og utnytte enda mer av den utslippsfrie gratiskraften fra våre naboer.

Bilde av et norskt småkraftanlegg

I sum vil trolig Norge likevel bli nettoeksportør. Hannesson tror kraftutbygging er lite aktuelt. Vel, hvis Hannesson hadde lest aviser, ville han visst at kraftutbygging både er vedtatt og i gang. I 2020 vil kraftproduksjonen i Norge og Sverige være 10 prosent høyere enn i dag, takket være grønne sertifikater. Investeringer i ny fornybar kraft kan sammen med energieffektivisering gi et overskudd på i Norden på 20 til 40 TWh. Det bekymrer nok kraftprodusenter. Men om industriforbruk på 30 TWh skulle forsvinne i tillegg, ville utviklingen i kraftmarkedet gå fra «spennende» til «katastrofal».

Både industri og kraftutveksling er mulig og nødvendig av hensyn til klima.   Politikere bør ha denne balansen som siktemål og ikke skape unødige interessekonflikter mellom aktører som lever i et skjebnefellesskap. Framtidens utslippsfrie kraftsystem er avhengig av økt utveksling. Fordelingen av nettkostnader bør sikre at vi ikke legger ned verdens reneste metallproduksjon på veien dit.

Årets beste nyttårsforsett

I Nationen 3. januar skriver olje- og energiminister Ola Borten Moe om hvordan vi kan bidra til at framtidas energi er fornybar og lønnsom. Borten Moe peker helt riktig på at fornybar energi opplever sterk vekst, og at kostnadene samtidig er på vei ned. Han vil bidra til at kostnadene skal fortsette å gå nedover, slik at fornybar energi på sikt kan fase ut fossile alternativer.

Tiden for «Årets beste»-kåringer rant kanskje ut med slutten av desember, men om noen vil kåre «Årets beste nyttårsforsett» har de her en åpenbar kandidat. Men, det er som kjent lett å falle tilbake til gamle uvaner når januar føles lang og mørk. For å lykkes med noe mer enn et nyttårs-skippertak gjelder det å få på plass klare planer og gode vaner, og gjerne litt drahjelp.

ZERO stiller gjerne opp med både konkrete forslag (hvordan går det med oljefyr-utfasingen?) og oppmuntrende tanker (selv McKinsey tror nå fornybar energi er i ferd med å bli billigere enn fossil). Å fase ut fossil energi er ikke bare nødvendig, det er også fullt mulig. Vi ønsker derfor Borten Moe både hell og lykke med å realisere de gode forsettene.

 

Innlegget ble publisert i Nationen 8.01.2013