Gjennom et nytt prosjekt ønsker vi å finne ut av hvordan energibruken kan organiseres for å sikre et stabilt og bærekraftig energisystem. Målet er å få med en bred energibransje, store energibrukere, teknologiselskaper med flere til å samarbeide om løsninger. Prosjektet er i oppstartsfasen, og vi ønsker flere bidragsytere. Prosjektet avsluttes etter planen sommeren 2022.
Interessert i å delta i prosjektet? Ta kontakt med vår fagansvarlige for energi, Jon Evang, eller rådgiver Tone Svendsen Endal, for mer informasjon.
Vi står foran et tiår hvor store klimautfordringer skal løses. Alt fra motorsager, via biler, busser og lastebiler, til cruisebåter skal over på strøm, og vi skal bygge ny industri basert på fornybar energi. Da trenger vi mer energi over tid, og mer effekt når for eksempel kjøretøy skal lades raskt.
Dette setter energisystemet vårt på prøve. Samtidig ønsker vi ikke å bygge mer kraftledninger og fornybar energi enn nødvendig, fordi det er dyrt, plasskrevende, tidkrevende, og ofte konfliktfylt. Derfor må vi bruke energiressursene våre smartere.
I dette prosjektet skal vi se på hvilke løsninger vi har, og hvordan de kan spille sammen for å løse utfordringene. Hvordan kan energistrømmer som fjernvarme, spillvarme, og sesonglagret varme/kulde bidra til å avlaste strømnettet? Hvordan kan vi styre forbruket til folk flest, næringsliv og industri, slik at vi frigjør kraft gjennom fleksibelt forbruk? Hvilke energieffektiviseringsløsninger trenger vi?
I styringsgruppen for prosjektet sitter Statnett, Enova, Norsk Fjernvarme og Elvia. Som bidragsytere har vi så langt fått med oss Glitre Energi, Akershus Energi, Norsk Varmepumpeforening (NOVAP), Viken Fylkeskommune og Statsbygg.
Økt CO2-avgift gir omstilling og grønn konkurransekraft, og sparer oss alle for penger. Næringslivet må slå ring om regjeringens forslag, og diskutere hvordan vi letter overgangen.
Marius Holm, daglig leder i Miljøstiftelsen Zero, Bjørn K. Haugland, administrerende direktør i Skift, Jens Ulltveit-Moe, styreleder i Skift.
Dette innlegget stod først på trykk i Dagens Næringsliv, 21. januar 2021.
Regjeringens plan om gradvis økning av CO2-avgiften fra 590 til 2000 kroner per tonn CO2 frem mot 2030 gir håp om at Norge kan nå våre klimamål, og samtidig omstille norsk økonomi. Økt CO2-avgift er riktig medisin for oss alle, selv om den kan smake vondt. Debatten om CO2-avgiften bør derfor ikkehandle om hvorvidt Stortinget bør vedta økningen. Den bør handle om hvordan vi samtidig letter omstillingen for sårbare næringer, distrikter og familier i hele landet.
Næringsorganisasjoner, forbrukerorganisasjoner og enkelte politikere står i kø i NRKs debattsendinger for å fortelle om negative konsekvenser for distrikter, arbeidsplasser og folk flest. Intensjonen deres er å ivareta medlemmenes eller velgernes interesser. Men de gjør dem en bjørnetjeneste. Vi skal her vise hvorfor.
For det første er det ikke et alternativ å fortsette som før. Vi må redusere utslipp for å stanse klimakrisen, og vi må omstille vår økonomi for å sikre velferd og arbeidsplasser over tid. Ikke bare må vi gradvis erstatte olje og gass med andre næringer, men vi må omstille alle næringer fra grått til grønt for å sikre konkurransekraft. Mer energieffektiv, ressurseffektiv og utslippsfri. Det er oppskriften på redusert miljøbelastning, men også oppskriften på økt produktivitet, på å få mer ut av mindre. Dette er en forutsetning for framtidig velferd.
For det andre er CO2-avgift treffsikkert. Når utslipp får en pris, påvirkes alle beslutninger. Det blir ingen steder å gjemme seg. Det blir ingen komfortsone, der man kan fortsette som før. For en diesellastebil som anskaffes i 2022, vil CO2-avgiften utgjøre en årlig kostnad i størrelsesorden 40.000 kroner, som øker mot 100.000 kroner i 2030. Siden penger spart er penger tjent, vil rasjonelle næringsdrivende se at de 100.000 kronene dekker renter og avskrivninger på en dyrere elektrisk lastebil. Slike regnestykker vil alle næringsdrivende gjøre. Og etterhvert som de grønne, elektriske verdikjedene modnes og vokser, faller kostnaden, og stadig flere beslutninger vippes i riktig retning.
For det tredje er CO2-avgift kostnadseffektivt. Omstilling er dyrt og krevende. Vi må derfor lete etter den billigste veien til null utslipp for å ikke tære på velferden. Og økt pris på CO2-utslipp er det mest effektive virkemiddelet. Mange bedrifter og familier vil se større drivstoffregninger. De fleste nordmenn er bilister. Men vi er også skattebetalere, arbeidstakere som arbeidsgivere. En høy og effektiv CO2-avgift tjener oss alle, fordi alternativet til CO2-avgiften ikke er å fortsette som før, men å bruke andre virkemidler. På noen områder, slik som introduksjonen av elektriske ferger og hurtigbåter, kan myndighetskrav i anbud, omsetningskrav eller forbud fungere godt. Men i stort vil alternativet til pisk være gulrot, i all hovedsak subsidier. Subsidier omtales ofte som “gratis penger”, men de skal betales av noen, nemlig oss alle, både næringslivet og vanlige folk, enten vi kaller oss bilister, forbrukere eller skattebetalere. Subsidier er mindre kostnadseffektivt en avgift, fordi finansiering av tiltak over skatteseddelen gir betydelige tap, fordi subsidier er mindre treffsikre, og fordi bedrifter bruker energien sin på å søke penger framfor kostnadsreduksjoner.
Ja, det er også noen problemer med økt CO2-avgift. Flytilbudet i distriktene kan bli redusert. Familier med dieselbil får lavere kjøpekraft. I noen distrikter er overgang til elektrisk transport hemmet av tynt ladenettverk. For mange småbedrifter vil kostnad og risiko ved ny teknologi være for høy. Felles for alle disse problemene er at de kan løses. Å la utslipp forbli billig for noen, er imidlertid den dårligste løsningen. Vil vi opprettholde Widerøes tilbud, er det bedre å subsidiere selve transporten enn å gi dem billig fossilt drivstoff. Vil vi lette overgangen for småbedrifter, er det bedre å gi investeringsstøtte til ny teknologi enn billig diesel. Inntektene staten får av avgiften, kan finansiere ladeinfrastruktur eller holde fergeprisene lave i distriktene. De kan finansiere “klimabelønning” eller redusert skatt til lavinntektsfamilier, slik at vanlige folk går i pluss økonomisk. Det er dette vi bør diskutere, mens vi slår ring om CO2-avgiften. Den gir oss nemlig grønn konkurransekraft på den billigste måten, for oss alle.
Meldingen fra klimaminister Sveinung Rotevatn til Stortinget er klar: Fortsett å brenne plast. Det er tydeligvis ikke et klimaproblem.
Marius Holm, daglig leder i ZERO
Sindre Østby Stub, rådgiver for bygg og materialer, ZERO
Dette innlegget stod først på trykk i Dagsavisen, 18.1.21
Klimagassutslippene fra produksjon og forbrenning av plast i verden er like store som fra luftfart og skipsfart til sammen. I Norge medfører forbrenning av plasten som kastes et årlig utslipp på over av 1,5 millioner tonn CO2. Inkluderer vi prosessutslippene, er utslippene betydelig høyere. Tydeligvis er ikke dette et klimaproblem for regjeringen. I klimameldingen er det skrevet i detalj om skipsfart og luftfart, men plast er ikke nevnt.
Halvparten av plasten som kastes forbrennes i Norge, mens resten sendes til Sverige. Karbonfangst fra avfall er en viktig og bra løsning regjeringen peker på. Med karbonfangst kan man fjerne utslippene fra plastforbrenningen. Men i klimameldingen kom det ingen plan om hvordan dette skal skje. Den langt enklere løsningen med å sortere og gjenvinne plast, er ikke en gang omtalt, verken i Klimakur 2030 eller i klimameldingen. Det er både billigere og raskere å innføre, samtidig som det er komplementært med karbonfangst når det kommer.
Ikke nok med det, store deler av all plasten som ender til forbrenning er omfattet av et produsentansvar. Det er et felles EU-system der de som bruker plastemballasje må betale for at en andel av plasten resirkuleres. Hvorfor ikke utvide ordningen til å omfatte alle typer plast og utvide ordningen slik at produsentene også må betale for CO2-kostnadene av forbrenningen etter endt levetid? Dette vil både gi økt utsortering, økt bruk av resirkulert plast og bidra til finansiering av karbonfangst fra avfallsforbrenning.
En riktig utforming av CO2-avgiften på avfall kunne også gitt insentiver til økt utsortering av plast og karbonfangst. Regjeringens forslag om å vurdere å trappe opp CO2-avgift på avfall til 2000 kroner tonnet vil sette kroken på døra for avfallsforbrenning i Norge, og vil trolig ha liten miljøeffekt. For å unngå at mer norsk avfall sendes til Sverige, må en CO2-avgift på avfall kombineres med en tilsvarende eksportavgift. Da vil CO2-kostnadene kunne ende hos de som produserer plasten som ender opp i butikkene.
Verktøyene for å kutte utslipp fra plastforbrenning er der. Nå er det på tide at regjeringen kommer på banen. Å hoppe bukk over plastproblemet i Norges klimaplan til 2030 er en dårlig start.
Regjeringen har mål om å ha fossilfrie anleggsplasser innen 2025. Da trengs det tydelige tiltak som sørger for at målene nås. Det mangler i regjeringens ferske handlingsplan, mener ZERO.
Tirsdag la regjeringen frem handlingsplan for fossilfrie anleggsplasser. Regjeringen har mål om å ha fossilfrie anleggsplasser innen 2025. Det faglige underlaget for handlingsplanen ble levert i juni 2018. Til E24 uttaler samferdselsminister Knut Arild Hareide: “Det er klart vi har dårlig tid, men jeg tror at vi kommer til å komme svært så langt frem mot 2025”.
– Regjeringen har hatt to et halvt år på å legge frem denne planen. Likevel virker ikke samferdselsministeren sikker på å nå egne mål. Å tro at vi kommer langt før 2025 holder ikke, vi må ha tiltak som sørger for at målene nås. Vi forventer en konkretisering med delmål år for år, sier Ingvild Kilen Rørholt, rådgiver for bygg og materialer i ZERO.
– Ting tar tid i samferdselssektoren. Et mål om å være fossilfri i 2025, innebærer faktisk at alle veistrekninger som planlegges og forberedes for anbud nå, må inneholde krav om å være fossilfrie.
– Pilotene må komme i 2021
I handlingsplanen legger regjeringen vekt på at de skal komme i gang med pilotprosjekter for nullutslippsløsninger i anleggssektoren.
– Det er veldig bra at Hareide nå vil få i gang pilotprosjekter. For å rekke å få erfaringer, før alle utbygginger må være fossilfrie, må pilotene komme på veier og jernbanestrekninger allerede i 2021, sier Kilen Rørholt.
Økt CO2-avgift til 2000 kr tonnet i 2030 er regjeringens hovedvirkemiddel for å nå målet om fossilfri anleggsplass innen 2025.
– Målet om fossilfri anleggsplass skal nås allerede om fem år. Regjeringen har ikke lagt frem en opptrappingsplan for CO2-avgiften som viser at fossilfrie løsninger er lønnsomt allerede i 2025. For å få til omstilling i anleggssektoren, er det avgjørende med krav i offentlige anskaffelser, kombinert med insentiver for å utvikle nye løsninger.
– Har store forventninger
Alle veistrekninger er ulike, men i gjennomsnitt kommer en tredjedel av utslippene fra fossil energibruk i maskiner og massetransport, mens to tredjedeler er utslipp forbundet med produksjon og frakt av materialer. Regjeringens handlingsplan tar kun for seg utslipp fra maskinene. Skal vi få til store utslippskutt fra bygging av infrastruktur, må utslipp fra materialene inkluderes. Dette vil også gi incentiver til grønn omstilling av industrien.
– Vi har store forventninger til at Knut Arild Hareide kommer sterkere tilbake i NTP med tydelige krav til utslippskutt fra materialene. For å kutte utslipp fra både maskiner og materialer er det avgjørende at hver vegstrekning får et klimagassbudsjett i den nye NTP som legges fram i mars. Her kan Hareide legge føringer for store utslippskutt i mange år fremover, sier Kilen Rørholt.
– Samtidig må det ikke være tvil, anleggsbransjen har fått en klar bestilling. Klimaløsninger vil bli et konkurransefortrinn fremover. Nå er det bare for bedriftene å sette i gang.
Fredag kom endelig regjeringens klimamelding. Vi i ZERO har gått grundig gjennom meldingen, og her finner du en oppsummering av våre reaksjoner.
Regjeringen lanserte en etterlengtet økning i CO2-avgiften, og det er det all grunn til å glede seg over. Kombinert med andre nye virkemidler vil dette gi et taktskifte i norsk klimapolitikk, sier Marius Holm, daglig leder i ZERO, i vår pressemelding tidligere fredag.
Viktige klimakrav til offentlige innkjøp
ZERO er glad for at regjeringen vektlegger krav i offentlige innkjøp som et kraftfullt verktøy for klimaomstilling. Endelig skal et gammelt mål om at kommuner, fylker og staten kun skal kjøpe utslippsfrie person- og varebiler kreves fra 2022.
– Dette ble vedtatt i regjeringsplattformen for snart åtte år siden, så det er på høy tid. Det trengs også krav til utslippsfritt også for tyngre varebiler og lastebiler i alle offentlige virksomheter. Dette er nødvendig for å sette fart i tilgangen på utslippsfrie kjøretøy også for tyngre transporter, sier Christine Holtan Bøgh, fagansvarlig for transport i ZERO.
Regjeringen vil også bruke krav i offentlige innkjøp som virkemiddel for å redusere utslippene fra bygg- og anleggsplasser, med mål om å legge til rette for at disse skal være fossilfrie innen 2025.
Forventer nullutslippssoner raskt
ZERO har lenge jobbet for innføring av nullutslippssoner i byer, og er glad for at regjeringen nå åpner for dette.
– Nå forventer vi at samferdselsminister Knut Arild Hareide sørger for at dette gjennomføres raskt. Nullutslippssoner vil være et effektivt virkemiddel for utslippsfri varetransport i byene, sier teknologiansvarlig Marius Gjerset i ZERO.
Regjeringen vil innføre krav som sikrer nullutslipp i nye bybussinnkjøp fra 2025. Bra, men ingen grunn til å vente så lenge, mener ZERO.
– Elektrisk bybuss er en fullt tilgjengelig løsning nå. Bergen har allerede skiftet ut alle bybussene til elektriske busser. Oslo gjør det samme nå i løpet av 2022-2023. Kravet bør gjelde for alle nye bussinnkjøp fra 2022, sier Gjerset.
Transport: Trenger kraftfull politikk
Innen transportsektoren legger regjeringen teknologimålene i Nasjonal transportplan til grunn for helt nødvendige utslippskutt, og det er bra at disse målene opprettholdes.
– Nå må det settes i verk kraftfull politikk for å sørge for at det skjer i praksis, for disse målene nås ikke av seg selv, sier Christine Holtan Bøgh, fagansvarlig for transport i ZERO.
Regjeringen vil bruke Enova for å støtte teknologiutvikling og tidlig markedsintroduksjon. Dette er et viktig virkemiddel, men ikke nok i seg selv, mener ZERO.
– ENOVAs støtteordninger må i større grad tilpasses de reelle behovene i transportbedriftene. Fondet må også sikres tilstrekkelig store pengebeløp i kommende budsjetter for å kunne ta en større andel av investeringskostnaden for virksomhetene, sier Holtan Bøgh.
ZERO savner mer konkret politikk og målrettede virkemidler for hvordan utslippsfrie lastebiler nå skal erstatte de fossile på norske veier de aller nærmeste årene. Vi etterspør også konkrete tiltak for å tilrettelegge for lading og fylling for tungtransporten på alle lade- og fyllestasjoner langs riksveiene. Den økte CO2-avgiften vil ha effekt – men kun om den ikke kompenseres med lavere veibruksavgift.
Positivt om utslippsfri luftfart
Regjeringen gir tydelige signaler om at Norge skal bli en arena for testing og utvikling av lav- og nullutslippsfly. De vil også be Avinor og Luftfartstilsynet tilrettelegge for dette.
– Dette er veldig gode nyheter. Sammen med finansiering av utvikling og krav i offentlige anskaffelser, vil dette være et viktig norsk bidrag på veien mot utslippsfri luftfart. Nå venter vi i spenning på konkretisering og iverksetting av planene, sier Ingvild Kilen Rørholt, rådgiver for luftfart i ZERO.
Varsler klimakrav til byggenæringen
Regjeringen varsler at de vil innføre klimakrav til nye i bygg i teknisk forskrift, et viktig steg for det grønne skiftet i byggenæringen.
– Både byggenæringen og ZERO har jobbet for dette over lang tid, og det veldig gledelig at regjeringen nå ønsker å innføre et klimagasskrav. Nå blir det viktig at vi får dette på plass så fort som mulig, og vi ser frem til implementeringen av dette i byggteknisk forskrift, sier Guro Hauge, fagansvarlig for bygg og materialer i ZERO.
Trenger kraftigere tiltak for avfall
Regjeringen kommer ikke med nye virkemidler for å stimulere til økt utsortering av fossil plast eller for bruk av bioplast.
– Dagens innretning på CO2-avgiften for avfall vil trolig føre til eksport av avfall fremfor utsortering av plast. ZERO etterlyser strengere krav til bruk av fossilfri (bioplast og resirkulert) plast og krav til økt utsortering. Dette er tiltak som kan gi betydelige utslippskutt mot 2030, sier Guro Hauge.
Maritimt: Raske tiltak og strenge krav
For å innfri målet om å halvere utslippene fra innenriks skipsfart og fiske innen 2030, er det viktig at tiltakene som varsles i klimameldingen innføres raskt og at kravene blir strenge.
– Det skal stilles krav om lav- og nullutslipp for ferger, hurtigbåter og supplyfartøy i havbruk og petroleumsnæringen. Disse kravene må innføres raskt, og utslippskravene må bli så strenge at de utløser bygging av nullutslipps skip i alle fartøyssegmentene, sier Marius Gjerset, teknologiansvarlig i ZERO.
Må forsterke global innsats
ZERO mener Norge må forsterke den globale klimainnsatsen, og at dette også bør fastslås i klimaplanen.
– Norge har kapital, teknologi og kompetanse som kan fremskynde skiftet fra kull til fornybar energi i utviklingsland, og svært gode erfaringer fra investeringene gjennom Norfund som vi kan bygge videre på. Å etablere en storstilt satsing på klimafond for grønne investeringer i utviklingsland, i tråd med hva regjeringen utreder nå, vil kunne sette global agenda og bidra til å oppfylle våre internasjonale klimaforpliktelser, sier Dagfrid Forberg, fagansvarlig for finans i ZERO.
– Økningen i CO2-avgiften vil påvirke alle beslutninger i store deler av norsk økonomi. I kombinasjon med andre nye virkemidler vil dette gi et taktskifte i norsk klimapolitikk, sier Marius Holm, daglig leder i ZERO.
Regjeringen skal øke CO2-avgiften fra dagens 590 kroner til 2000 kroner tonnet, viser klimaplanen som ble lagt frem fredag.
– Økningen vil bidra til å utløse store utslippskutt. Men effekten av avgiftsøkningen avhenger av hvordan regjeringen velger å kompensere gjennom andre skatte- og avgiftslettelser. Det viktigste er at de ikke må kompensere med redusert veibruksavgift. Da blir effekten null i vegtransporten, påpeker Holm.
Utslippsbudsjettet i klimaplanen omfatter kun halvparten av Norges utslipp. Det er ZERO kritisk til.
– Budsjettet burde omfattet alle norske utslipp, og målet burde vært å kutte de samlede utslippene med minst 55 prosent innen 2030. Det ville vært i tråd med målet som ble vedtatt i EU før jul, sier Marius Holm.
ZERO mener samtidig at det er positivt at regjeringen nå legger opp til kutt i Norge framfor kvotekjøp.
– Det er viktig at vi kutter egne utslipp, fremfor å betale andre land for å omstille sitt næringsliv. Dette vil bidra til å sikre norske arbeidsplasser ved å omstille til utslippsfri, energieffektiv og framtidsrettet teknologi, sier Holm.
Regjeringen lover 2,7 milliarder kroner i statsbudsjettet for å sikre at det første fullskalaprosjektet for fangst og lagring av CO2 i Europa blir bygget. Det er viktig, men ikke nok.
Denne artikkelen stod først på trykk oktober 2019 i nettmagasinet Harvest.
I september la regjeringen frem «Langskip», et forslag om at Norge skal investere midler i et prosjekt som kan kutte 1,5 millioner tonn CO2 i året. Så stor kapasitet har CO2-lagringsprosjektet «Northern Lights» som skal utvikles utenfor Øygarden. Det tilsvarer utslipp fra 700 000 personbiler, eller cirka Oslo, Akershus og Telemarks samlede bilpark årlig.
Av statsbudsjettets 2,7 milliarder kroner til CCS er ca. 2,3 milliarder tiltenkt bygging av fangstanlegget for CO2 på Norcem i Brevik og lagringsprosjektet «Northern Lights». Vedtar Stortinget dette, vil sementfabrikken til Norcem i Brevik bli helt utslippsfri, og Norge vil ha en infrastruktur for europeisk industri og avfallsanlegg der de kan lagre CO2 i tiår fremover. Regjeringen foreslår også å sette av midler til å fange CO2 ved Fortum Oslo Varmes avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud i Oslo, forutsatt at de skaffer finansiering fra andre kilder i tillegg, som fra EU.
Et stort skritt…
Å filtrere ut CO2 fra avgassene fra store kraftverk, fra avfallsforbrenning eller industrianlegg, trykke den sammen til flytende form, og injisere den i dype geologiske formasjoner kalles på engelsk for carbon capture and storage – CCS. Det er kanskje den enkeltteknologien som det haster mest med å få fart på om vi skal nå våre klimamål – rett og slett fordi det finnes så mange punktutslipp som hver spyr ut enorme mengder CO2. Teknologier for å fange, transportere og lagre CO2 er i bruk verden over, men det er langt ifra «hyllevare» og dermed koster CCS fortsatt mer for selskapene enn å slippe ut CO2-en i lufta.
Derfor er regjeringens forslag et stort skritt i riktig retning. Det er veldig bra at Norge investerer i Norcems fangstanlegg, som det første sementanlegget i verden. Produksjon av sement står for 5 prosent av de globale CO2-utslippene, så her går Norcem og Norge foran og viser at det er mulig å kutte disse utslippene.
Dette styrker Norges mulighet til å levere grønne industriprodukter som etterspørres i stadig større grad, og er med på å bevare arbeidsplasser i landet. Det er også viktig at vi gjennom statsbudsjettet trolig får bekreftet at Norge skal bygge et lager – «Northern Lights» – som kan ta imot CO2 fra europeisk industri. Dette er en klimaløsning som både EU og resten av verden trenger: FNs klimapanel peker på at CCS må bidra med 15 % av de globale klimakuttene om vi skal unngå mer enn 2 grader oppvarming.
… men sjumilssteg må til
Men regjeringens forslag er på langt nær nok. Skal Norge nå klimamålene for 2030, må flere avfallsforbrenningsanlegg ha CO2-fangst, og ikke bare i Oslo. Dersom regjeringens forutsetninger for støtte til CO2-fangst ved Fortum Oslo Varme ikke oppfylles eller gir store forsinkelser, vil det bli vanskelig å oppfylle Norges utslippsmål. Vi har ikke tid til museskritt. Det må sjumilssteg til.
Norge har et bindende utslippsmål med EU til 2030, og er forpliktet til å realisere utslippskutt. Til dette trengs CCS for å nå norske klimamål i såkalt ikke-kvotepliktig sektor. Transport, landbruk og avfall faller under denne kategorien. Her er reduksjon av CO2-utslipp fra avfallsforbrenning sentralt. Selv bare ett års utsettelse på Fortum vil gjøre 2030-målet svært krevende.
Staten må bidra mer til CCS på Klemetsrud
Norcem og Fortum Oslo Varme vil hver sørge for kutt av 400 000 tonn CO2 årlig. Det tilsvarer utslipp fra 200 000 personbiler, eller 400 000 biler hvis begge fikk bygge nå.
Kostnaden for investering, bygging, og drift i ti år er beregnet til 25,1 milliarder kroner. Av dette legger regjeringen opp til at de kan bidra med 16,8 milliarder kroner. De som er med på prosjektene må altså selv bidra med rundt 8 milliarder. Formelt sett står Stortinget alltid fritt til å endre budsjettene, men staten vil være forpliktet etter avtaler til enten å betale eller være erstatningspliktig. Det innebærer at når selskapene fatter en investeringsbeslutning på bakgrunn av en finansieringsavtale med bl.a. staten, har selskapene nok trygghet til at de faktisk gjennomfører prosjektene.
Det vil nok være utfordrende for Fortum Oslo Varme å skaffe den påkrevde summen for å utløse finansiering fra staten: 3,8 milliarder kroner. Regjeringen har pekt på EUs Innovasjonsfond som en viktig kilde. Men det er en krevende prosess å søke her, og utfallet er svært usikkert. CCS har faktisk aldri fått finansiering fra EU tidligere.
Oslo har muligheten til å bidra noe via en liten økning i renovasjonsavgiften, eller man kan ilegge produsenter av plast en avgift øremerket til CCS fordi mye plast dessverre stadig brennes på Klemetsrud. Men når alt kommer til alt burde Norge ha råd til å investere i dette prosjektet nå.
2 gir mer enn 1+1
En realisering av flere fangstprosjekter vil gjøre hele verdikjeden mindre sårbar og mer kostnadseffektiv. Med kun ett anlegg er infrastrukturen mer utsatt for eventuelle økonomiske svingninger hos de involverte aktørene. Med flere fangstanlegg vil også flere dele på kostnadene.
Når CO2-en er fanget, må den transpores og lagres i dype geologiske strukturen. Den delen av «Langskip» er kalt «Northern Lights». Northern Lights er opptatt av at de legger til rette for CO2-kutt for industri i hele Europa. De har allerede skrevet intensjonsavtaler med sju industri- og avfallsforbrenningsanlegg i Europa. Når Norge nå bygger «Langskip», vil det kunne utløse flere europeiske CO2-fangstprosjekter i årene fremover.
Etter 15 år med utsettelser kan vi ikke risikere å gamble med Norges klimamål og hele utviklingen av CCS som nødvendig klimaløsning. Nå må vi sørge for å sette fart i en løsning som uansett må på plass, og som er teknologisk moden. Vi står i tillegg midt i en økonomisk krise. Det er ikke tiden for å forsinke eller stoppe store industriutbygginger.
Regjeringen må sikre finansiering for to fangstanlegg i statsbudsjettet for 2021. Samtidig må regjeringen sørge for å etablere et rammeverk og et marked som gjør CCS lønnsomt på sikt uten statsstøtte.
Klimaløsninger i innboksen? Bli med på vårt nyhetsbrev
