Fredag la regjeringen frem et tillegg til energimeldingen. Eller var det egentlig noe tillegg? Her er våre reaksjoner.
Foto: Adobe Stock
ZERO har lest tilleggsmeldingen til energimeldingen som regjeringen la frem fredag. Det var ikke oppløftende lesning når vi vet hvor mye fart det grønne skiftet trenger nå. Det er heller ikke et tilstrekkelig svar på energikrisen Europa står i.
Bra med mer vindkraft på land Regjeringen åpner for å gjenoppta behandling av vindkraft på land dersom kommunene ønsker det. Positivt, mener ZERO
– FNs klimapanel peker på vindkraft som en helt nødvendig løsning, og vi klarer ikke det grønne skiftet uten mer fornybar kraft. Det ligger mange krevende avveininger rundt vindkraft, men målet må være å få frem mer fornybar energi med lavt konfliktnivå og høy lokal aksept, sier ZERO-leder Sigrun Gjerløw Aasland.
Trår vannet på havvind – Hurdalsplattformen sier at det skal settes mål for havvindproduksjon, men når det ikke kommer i denne meldingen, når skal det komme da? Et mål ville bidratt til å gi retning og forutsigbarhet i norsk havvindsatsing, sier Aasland.
– Norges beste svar på energikrisen i Europa på litt lenger sikt er å bygge mye havvind. I alle scenarioer vil etterspørselen etter fornybar energi øke kraftig, men skal Norge spille en rolle her, må tempo og ambisjoner opp, understreker hun.
Regjeringen holder fast på målet for elektrifisering av sokkelen.
– Det er bra at olje- og energiministeren slår fast at målet om 50 prosent utslippsreduksjon på sokkelen ligger fast. Men vi mener flytende havvind må brukes i mye større omfang for å nå klimamålet, og hadde ønsket oss mer offensive signaler her, sier Aasland.
Tynt på grønn industriutvikling Samtidig som industrien i Norge er bygget på fornybar kraft, er både ambisjoner og ny politikk for denne industrien tilnærmet fraværende i energimeldingen.
– Regjeringen legger med dette stort press på den ventede stortingsmeldingen om grønt industriløft, og batteristrategien. Energimeldingen mangler politikk og ambisjoner knyttet til både industriutvikling, CO2-håndtering og CO2-fjerning, sier Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig for industri i ZERO.
– Norsk fastlandsindustri kan bidra til å omstille norsk eksport i en grønn retning, men er svært kraftkrevende. Det er i tillegg stort behov for fornybar kraft til ny grønn industri, hydrogen og petroleumsindustri. Derfor er det avgjørende at det gis insentiver for grønn industribygging som en del av energimeldingen, sier Post-Melbye.
Tilleggsmeldingen nevner heller ikke differansekontrakter for hydrogen, et overmodent virkemiddel for å fase inn og øke etterspørsel etter hydrogen i industri og transport.
Puslete om energieffektivisering Energieffektivisering er et tiltak som kan settes i gang raskt, og gi stor gevinst med noe økt virkemiddelbruk. Derfor er det synd at også dette skyves ut i tid.
– Det er bra at regjeringen har som mål å utløse 10 TWh energieffektivisering i eksisterende bygningsmasse, men forslagene til regjeringen blir puslete. Vi trenger ikke flere kartlegginger av barrierer. Vi har nok kunnskap, sier Aasland.
Solenergi mangler Regjeringen skriver de vil komme tilbake til mål for solenergi i forbindelse med Energikommisjonens arbeid.
– I en situasjon med høye strømpriser og stort kraftbehov, er solenergi på vanlige hus- og låvetak et tiltak som kan gjennomføres raskt. Derfor er det dumt at målet for solenergi skyves ut i tid. Solenergi ville rustet vanlige folk for kommende høye og skiftende strømpriser. Potensialet på næringsbygg er enda større og mer lønnsomt, sier ZERO-leder Aasland.
Strømprisstøtte er bra, men… Å unngå at folk flest får skyhøye strømregninger er viktig. Men fremtidige ordninger bør ha en annen innretning.
– Fremover bør strømstøtte i større grad være knyttet til gjennomføring av ENØK-tiltak eller installasjon av sol på taket, sier Aasland
– Det er en dyster klarhet i FNs nye klimarapport: Vi må handle raskt for å unngå katastrofe. Men vi har også løsningene, og vi vet hva vi må gjøre. Med vår rapport ZERO 2030, viser vi hvordan vi kan gjøre det i Norge, innledet ZERO-leder Sigrun Aasland.
Aasland påpekte at det grønne skiftet går for sakte, og det kommer til å koste. Derfor foreslår ZERO tiltak som i det store og hele finansierer seg selv, som for eksempel å bruke CO2-avgiften to ganger, og en omstillingsavgift for olje- og gassnæringen til å finansiere det grønne skiftet.
– Virkemidlene som foreslås her, er etter vår vurdering den beste veien til målet, men ikke den eneste. Vi kan gjøre dette, eller noen justeringer, men vi kan ikke gjøre mindre. Skal noe ut, må noe annet inn, avsluttet Aasland.
Klimaministeren takket
Etter en grundigere dypdykk i rapporten ved ZEROs fagsjef Stig Schjølset og prosjektleder Sindre Østby Stub, overrakte Sigrun Aasland rapporten til klimaminister Espen Barth-Eide. I sin tale takket han ZERO for rapporten:
– Dette er en veldig god gjennomgang av det som må gjøres og jeg er i stor grad enig i det meste her, sa Barth-Eide.
Han understreket atdet grønne skiftet må gjøres helhetlig både økonomisk og med hensyn til naturen. Det kan ikke være tapere i overgangen til nullutslippssamfunnet, vi er avhengig av balanse for å lykkes. Derfor er det viktig at vi kutter utslippene i Norge, påpekte statsråden:
– Hvis vi bare jobber for kutt i andre land, går vi glipp av av å skape den nye industrien og de nye arbeidsplassene. Derfor må vi for det første kutte i Norge. Så må vi bidra til alle de teknologiske og samfunssøkonomiske løsningene som er relevante både ute og hjemme. Og for det tredje: Bruke bistands- og handels- og utenrikspolitikk til å fremme endring i andre land.
Hvordan kutte utslipp i næringslivet?
Etter klimaministeren kom representanter for ASKO, Veidekke og Coca-Cola for å fortelle om hva de har gjort for å kutte i sine utslipp. De la vekt på hvor viktig det er at bedrifter setter seg tydelige mål for å kutte utslipp, og at det er noe hele bedriften står sammen om. Ikke minst er det viktig med krav fra det offentlige: Det må lønne seg å velge det som er mest miljøvennlig, selv om det er litt dyrere.
Samstemte politikere
Klimaministeren var tydeligvis fan av ZEROs rapport, men hva med resten av det politiske landskapet? For å diskutere bredere sluttet Tina Bru (H) , Sveinung Rotevatn (Venstre) og Kari-Elisabeth Kaski ( SV) seg til Barth-Eide på scenen.
– Jeg opplever at politikerne og miljøorganisasjonene snakker mer om det samme nå enn før, og det er veldig positivt for miljøsaken. Samtidig har vi mindre handlingsrom i budsjettet, så prioriteringene vil bli vanskelige, sa Tina Bru.
Kari-Elisabeth Kaski var enig i at selv om det tilsynelatende hersker stor enighet blant partiene i dag, er utfordringen å få tiltakene gjennomført.
– Vi må sørge for at budsjettet går opp også på klima. Vi har ikke noe oljefond bak klimabudsjettet, ingen buffer, sa Kaski.
Rotevatn ga ZERO honnør for å være gode på reelle virkemidler som gir reelle kutt, og at rapporten er et eksempel på dette.
– Regjeringen har forpliktet seg til en reduksjon på 55 prosent innen 2030, men har ingen plan for hvordan det skal gjøres. Vi kan ikke gjøre ting halvveis. Vi må ha økte klimaavgifter, forbud og påbud, krav om nullutslipp i offentlige innkjøp, la han til.
Politikerne var samstemte om at prioritering er det vanskeligste i klimapolitikken:: Hvordan skal folk kompenseres, hvordan skal man få folk mer seg, hva skal pengene gå til.
– Uten støtte i folket, stopper alt opp. Det har vi ikke råd til nå, sa Bru.
Har det gått framover?
Til slutt tok Sigrun Aasland en jubileumsprat med ZEROs tidligere ledere Einar Håndlykken og Marius Holm.
– Hvis vi går 20 år tilbake, hvor trodde dere vi skulle være i dag i 2002, spurte Aasland.
– Jeg hadde en plan om at vi skulle være mye lenger, sa Einar Håndlykken, leder fra 2002-2012.
– De første CCS-anleggene burde vært klare i 2002. Så mye har gått veldig sakte. Og så er det noen positive ting, noe har gått mye raskere enn vi trodde, for eksempel batterier og elbiler. Men utslippene er jo omtrent det samme.
Det kunne vært verre, ifølge Holm.
– For 20 år siden skulle det bygges gasskraftverk omtrent på hvert nes. Dem slapp vi jo. Ikke sikker på om det er vilje til å gjøre alt som trengs, politikerne er nødt til å bli seriøse. Skal noe ut må noe annet inn.
ZERO legger frem virkemiddelpakke for hvordan Norge skal kutte 55 prosent og dermed nå klimamålene for 2030. – Det grønne skiftet går for sakte. Fremover må alt vi skal gjøre, skje i et høyere tempo, sier ZERO-leder Sigrun Gjerløw Aasland.
Slik har vi fordelt utslippene
Kuttforslagene summerer seg til 20,4 millioner tonn CO2 mer enn dagens politikk og gir et maksimalt utslipp på 23 millioner tonn i 2030. ZEROs utslippskutt fordeler seg slik på de største utslippssektorene:
– Det grønne skiftet går for sakte. Fremover må alt vi skal gjøre, skje i et høyere tempo. Norge skal i snitt kutte utslipp med over 50 000 tonn CO2 hver uke. Vi kan ikke lenger vente på nye utredninger før klimatiltak iverksettes, sier ZERO-leder Sigrun Gjerløw Aasland.
– Klimakrisen er alvorlig, men også mulig å avverge. Krigen i Ukraina befester betydningen av å avkarbonisere økonomien, og kan komme til å fremskynde det grønne skiftet. Nå er klimapolitikk også sikkerhetspolitikk, sier hun.
Har både teknologi og kunnskap ZERO-lederen påpeker at både den nødvendige teknologien og kunnskapsgrunnlaget er der allerede. Senest mandag viste nok en rapport fra FNs klimapanel alvoret i klimakrisen.
– Vi har allerede teknologien og kunnskapsgrunnlag som trengs for en kraftfull klimapolitikk. Det grønne skiftet koster, men alternativet er dyrere. I noen grad kan det også finansiere seg selv. I flere sektorer foreslår vi å bruke klimaavgifter to ganger, for eksempel å benytte proveny fra CO2-avgift til å dekke merkostnader ved grønn teknologi, sier Aasland.
Kan ikke gjøre mindre Kuttforslagene summerer seg til 20,4 millioner tonn CO2 mer enn dagens politikk og gir et maksimalt utslipp på 23 millioner tonn i 2030.
– Både store utslippskutt og CO2-fjerning er avgjørende for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grad. Vi tror våre forslag er den beste veien til målet, ikke den eneste. Men Norge kan ikke gjøre mindre enn dette. Skal noe ut, må noe annet inn, understreker Aasland.
Figur 1 gir en oversikt over virkemidlene og klimakuttene ZERO foreslår. Størrelsen på boblene angir hvor stor effekt vi anslår at de ulike virkemidlene vil ha, altså utslippskutt som kommer i tillegg til det som ligger inne i referansebanen.
I 20 år har ZERO vært en utålmodig og tydelig stemme i klimadebatten. Hva har vært ZEROs viktigste seire, og hva har de betydd for klimasaken?
Hva kan egentlig en liten ideell organisasjon utrette? I all beskjedenhet: ganske mye. Siden 2002 har ZERO jobbet for å fremme klimaløsninger og påvirke norsk klimapolitikk. I takt med at både klimakrisen har blitt stadig mer akutt og klimadebatten har utviklet seg, har også klimaseirene kommet.
ZEROs metode har vært å løfte fram betydningen av politisk lederskap, og hvor avhengige vi er av et fremoverlent næringsliv som utvikler, tar i bruk og skaper etterspørsel etter morgendagens løsninger. Dette har gitt gjennomslag i flere viktige klimasaker.
Elbil
Elbilen er en av ZEROs største klimaseire. Den har blitt en klimaløsning alle velger og Norge er i dag verdens elbilland nummer en. Det er ikke tilfeldig. I elbilpolitikken har det blitt brukt en rekke virkemidler: momsfritak, gratis lading, kjøring i kollektivfelt, ingen bompenger, gratis og prioritert parkering – lista er lang.
– Elbilpolitikken viser to interessante ting, sier Marius Gjerset, teknologiansvarlig og ansatt i ZERO helt siden starten i 2002.
– Det ene er at det ble innført mange virkemidler, ikke bare én overgripende endring.Det andre er at da grunnlaget for å gjøre elbilen til allemannseie ble lagt, begynte det med virkemidlene. Det ble ikke satt et hårete mål om så og så mange elbiler innen da. Hadde vi gjort det, er det sannsynlig målet ville vært altfor lavt, gitt det vi vet om utviklinga i dag.
For virkemidlene har virket bedre enn verken miljøbevegelsen eller politikerne trodde. Elbilen er kanskje ikke det som først dukker opp når vi tenker på klimaløsning som forandrer verden. Men elbilens utvikling er likevel et veldig godt eksempel på hvordan de riktige insentivene kan endre et marked.
– Vi så ikke for oss at det var elbilen som skulle erstatte fossilbilen. Vi tenkte at den kunne bli en fin løsning i byen, men at den ikke ville egne seg ellers. Det var hydrogenbilen vi trodde ville bli den nye bilen. Der tok vi jo feil, sier ZERO-grunnlegger og tidligere leder, Einar Håndlykken.
– Vi hadde ikke sett for oss den enorme utviklingen i batterier. Vi trodde på hydrogen.
Elferger – en utslippsfri sektor på 15 år
En av ringvirkningene av elbilpolitikken, er at batteriteknologien ble så utrolig mye bedre enn de fleste hadde sett for seg. Og dette førte til en annen av ZEROs store gjennomslag: utslippsfrie ferger.
Batterirevolusjonen har gjort det mulig å drive en rekke fergesamband med strøm. For bare få år siden, virket det utenkelig. I likhet med elbilen, trodde de fleste at tunge ferger ville kjøre på biodrivstoff eller hydrogen. Igjen skulle innføringen av et virkemiddel vise seg langt mer effektivt enn forventet.
I 2009 bestilte daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete en utredning av miljøvennlige ferger. Dette førte til at verdens første, og norskproduserte, store elektriske bilferge Ampere, stod klar i 2014. Samme år ble det lovfestet krav til nullutslippsteknologi i alle nye anbud for fergedrift. To tredjedeler av av fergesambandene er i dag utslippsfrie, og innen 2030 skal alle fergesamband ha blitt utslippsfrie. Dermed vil dette ene virkemiddelet, krav i anbud, ha endret en hel sektor på 15 år. En viktig lærdom kan trekkes fra historien om elbil og elferger, sier Marius Gjerset:
– Da markedet, innovasjon og næringslivet fikk muligheten, viste de at de kunne overgå det vi kunne se for oss. Dette bør politikerne lære av: Lag virkemidler som gjør at det lønner seg å velge utslippsfritt.
Marius Gjerset foran MS Prinsen i 2020.
CCS – fram og tilbake igjen
Å være i miljøbevegelsen krever tålmodighet. Mens elbilpolitikken har vært en suksesshistorie, har andre områder vært preget av tilbakegang og omkamper. Et slikt eksempel er kampen for CO2-fangst og -lagring.
Tidlig på 2000-tallet så det lyst ut. I Soria Moria-erklæringa i 2005 lovet regjeringen fullskala CO2-fangst på gasskraftverk innen 2009, et vedtak som har gått inn i historien som den store månelandingen. For det ble ikke noe CO2-fangstanlegg på verken Kårstø eller Mongstad. Nå, 17 år etter, ser det ut til at vi endelig kommer i gang. Hva skjedde?
– CO2-fangst ble fremmet som et kompromiss for en voldsom satsing på gass. Istedenfor å legge om til fornybare energikilder, skulle løsningen være karbonfangst. Derfor var dette et vedtak som ble forankret hos politikerne, og når de snudde, falt det sammen som et korthus, sier Einar Håndlykken.
22. mars i år kom nyheten om at Oslo kommune sikrer etterlengtet finansiering av CO2-fangst på Klemetsrud. Så historien om «månelandingen» er også et eksempel på hvor lang tid endring kan ta, hvor tungrodd systemet kan være, og hvor mye man ikke får til når man egentlig ikke vil.
Det er også et eksempel på tålmodigheten og det harde arbeidet som trengs i miljøbevegelsen. 17 år etter Mongstad-nedturen, ser det nå lyst ut for norsk CO2-fangst. Kanskje lykkes det nå fordi mulighetene i CO2-fangst i dag er større. Mens det tidlig på 2000-tallet handlet om å fange karbon som en mellomløsning når en ikke kunne kutte fossil energi, handler CCS i dag i økende grad om CO2-fjerning (negative utslipp). Å fjerne CO2 fra atmosfæren er nå blitt helt nødvendig hvis vi skal nå klimamålene, sier Marius Gjerset.
Anne Marit Post-Melbye på Fortum Oslo Varmes testanlegg på Klemetsrud.
Grønne sertifikater: hvordan fornybart ble billigere enn fossilt
Hvilken rolle kan og bør et lite land som Norge ha i klimakampen? Er ikke våre utslipp som en dråpe i havet i det store regnestykket?
– ZEROs metode har siden starten vært basert på ideen om at vår jobb er å skape marked for de løsningene som gir ren kraft og stort volum, også i land uten klimapolitikk, sier Marius Holm, ZERO-leder fra 2012-2021.
– Klimaforandringene er et globalt problem som kun kan løses hvis alle land bidrar. Da er rollen Norge kan spille i verden å skape markedet for klimaløsningene, og modne verdikjedene slik at de lettere kan rulles ut i de landene som ikke kan, eller vil, gjøre det selv. Forutsetningen er at du må ha nok fornybar energi for å kunne gå bort fra fossil energi, påpeker Holm.
Men for å få fart på ny teknologi, må noen være villige til å ta kostnaden fram til teknologien er moden nok til å være lønnsom. Det kan være investorer, eller det kan være det offentlige.
I 2012 innførte Norge og Sverige elsertifikatordningen, eller grønne sertifikater, der det offentlige skulle gi støtte for å gjøre vind- og solkraft konkurransedyktig. Gjennom elsertifikatmarkedet ble kraftselgerne pålagt å være med på å finansiere ny fornybar strømproduksjon. Ordningen varte fra 2012 til 2021, og når ordningen nå er over i Norge, er vi kommet i mål: sol- og vindkraft er lønnsomt.
– I klimapolitikken bør vi prioritere å skape marked for de løsningene som gir mest kraft og størst volum, også i land uten klimapolitikk. Det har vi i stor grad lykkes med, sier Marius Holm.
Klimainvesteringsfond – lille ZERO i den store verden
Det viktigste grepet Norge kan ta i den globale klimakampen, er å bidra til å erstatte kull med fornybar energi i utviklingsland. Selv om det i dag er billigere å produsere fornybarenergi, står kull alene for 30 prosent av verdens totale klimautslipp. Det planlegges og bygges fortsatt kullkraftverk i stor skala, 90 prosent av disse i utviklingsland.
Til tross for lave produksjonskostnader, gjør mangel på kapital og høye investeringskostnader at mange utviklingsland likevel velger kull. Men skal vi nå klimamålene, må all bygging av nye kullkraftverk stanses. For å få til det, må verdens rike land bidra med de virkemidlene som skal til for at fornybar energi vinner også i utviklingsland og fremvoksende økonomier.
– Får vi land som India og Vietnam til å velge fornybart over kull, vil det trolig være Norges viktigste bidrag til klimasaken, sier Dagfrid Forberg, nestleder i ZERO fra 2012 til 2021.
– Vi som har kapitalen og muligheten, må sette i gang tiltak som har store ringvirkninger. Dette er prosjekter som vil gi størst klimaeffekt per krone investert, og som raskt vil gimålbare resultater. Før sommeren 2021 kom nyheten om at regjeringen oppretter et klimainvesteringsfond i tråd med ZEROs anbefalinger (om enn med mindre kapital: 10 milliarder mot vårt forslag på 25 milliarder). Ringvirkningene tatt i betraktning, er dette kanskje lille ZEROs største seier for klimakampen. Skal vi nå klimamålene, må hele verden med i det grønne skiftet.
Klimaløsninger i innboksen? Bli med på vårt nyhetsbrev
