Med et statlig klimafond vil Norge ta et langt skritt mot å oppfylle sitt rettferdige klimaansvar.
Av Marius Holm, daglig leder i ZERO, og Dagfinn Høybråten, generalsektretær i Kirkens Nødhjelp
Kronikken stod først på trykk i Vårt Land, 19.5.21
For å nå klimamålene og løse klimakrisen, må all fossil energibruk erstattes med fornybar og utslippsfrie løsninger. Selv om fornybar energi blir stadig billigere og mer konkurransedyktig, gjør mangel på kapital at kullkraft ofte vinner over fornybar i mange utviklingsland og fremvoksende økonomier. Kull er fortsatt den største energikilden i globale energisystemer, og står for 30 prosent av verdens samlede utslipp av karbondioksid. Og hvert kullkraftverk som bygges i dag, vil trolig bli stående i flere tiår og gjøre det svært krevende å nå verdens klimamål. I tillegg er det nettopp i mange av disse landene at den største veksten i energiforbruk vil komme de neste årene.
For tilgang på energi er en forutsetning for at utviklingsland skal kunne vokse ut av fattigdom. Det vil være behov for massiv utbygging av fornybar energi i utviklingsland og fremvoksende økonomier i tiårene foran oss. Skal dette realiseres, må rike land bidra med kapital og kompetanse.
I Granavolden-plattformen forplikter regjeringen seg til en internasjonal satsing på fornybar energi i utviklingsland og til å bidra til utfasing av kull. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein har foreslått og utredet et nytt statlig klimafond for grønne investeringer i utviklingsland og særlig land med mye kullkraft. Utredningen fra analyseselskapene Rystad Energy og Oslo Economics ble nylig klar, og konkluderte med at et slikt klimafond vil være et effektfullt grep.
Både Miljøstiftelsen ZERO og Kirkens Nødhjelp har lenge sett det store behovet for investeringer i fornybar energi i utviklingsland. I rapporten “Ny norsk satsing for klima og fornybar energi i utviklingsland og fremvoksende økonomier” (2021) viser ZERO at Norge kan bidra til å fremskynde utbyggingen av fornybar energi og fortrenge kull i fattige land på en lønnsom måte med norsk kapital, teknologi og kompetanse. Ulsteins klimafond kan bli starten på en ny internasjonal storsatsing på klima og fornybar energi.
Parisavtalen bygger på at rike land skal bistå fattige land både med klimatilpasning og tiltak som kan forebygge konsekvensene av klimaendringer. Internasjonal klimafinansiering er en hovedsatsing for FN og COP26 i november 2021 i regi av Storbritannia. FN ber om full stopp i utbygging av kullkraft nå og at alt kull fases ut innen 2040. Gjennom Parisavtalen skal rike land årlig bidra med minst 100 milliarder amerikanske dollar i klimafinansiering til utviklingsland.
Ifølge OECD var samlet klimafinansiering fra utviklede land 78,9 milliarder dollar i 2018. For å nå målet om 100 milliarder USD i klimafinansiering (mål for 2020) er det behov for ytterligere 21 milliarder USD eller 25% økning.
Ifølge en studie utgitt av Forum for utvikling og miljø i 2020 har Norges bidrag til klimafinansiering gått ned fra ca. 5 milliarder kroner i 2013 til 3,8 milliarder kroner i 2018. I statsbudsjettet for 2021 er det budsjettert med ca. 4,7 milliarder kroner til klimatiltak.
En studie for Kirkens Nødhjelp m.fl. utført av Stockholm Environment Institute anslår at 65 milliarder kroner er et rettferdig bidrag fra Norge til den globale løsningen. Andre overslag gir også norske bidrag i størrelsesorden fra 30 milliarder kroner per år.
Skal vi nå klimamålene, må all bygging av nye kullkraftverk stanses. For å lykkes med det, må resten av verden bidra med virkemidlene som skal til for å «tippe vektskålen over», slik at fornybar energi blir det åpenbare valget. Med et statlig klimafond for grønne investeringer kan Norge legge frem et kraftfullt bidrag til denne innsatsen på klimatoppmøtet i Glasgow i november. Regjeringen bør gripe muligheten til å vise internasjonalt lederskap i en sak som vil være avgjørende i kampen mot klimakrisen.
