Miljøverndepartementet (MD) har i dag sagt ja til ny kraftlinje gjennom Sørdalen naturreservat i Sogn og Fjordane.
ZERO er skuffet over MDs avgjørelse. Et naturreservat er et strengt vernet naturområde, og det er et viktig prinsipp at disse naturområdene skal skånes for nye inngrep. MD er departementet som skal kjempe med nebb og klør for disse viktige områdene. I denne saken virker det som MD ikke følger opp.
Det er vanskelig å forstå grunnlaget for denne kontroversielle avgjørelsen. Den bryter med råd og innstillinger fra Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmannen i Sogn og Fjordane, og Norges energi- og vassdragsdirektorat.
Avgjørelsen gjelder kraftlinja som skal gå mellom Ørskog og Sogndal. Linja er viktig for å kunne koble på mer ny fornybar energi i området og også redusere bruken av fossil reservekraft ved å bedre forsyningssikkerheten i Midt-Norge. ZERO har derfor engasjert seg for at linja skal bygges.
Foto: Skiforeningen
Flyttet fra bebyggelse
Dagens avgjørelse er en trist avslutning på en miljøkonflikt initiert av olje- og energiminister Ola Borten Moe. Det opprinnelige trasevalget gikk utenom naturreservatet, men i 2011 flyttet Olje- og energidepartementet (OED) inn i reservatet.
OED viste den gang at det var viktigere at kraftlinjene ikke kunne ses fra bebyggelse enn å skåne naturområder. Det at MD nå følger samme linje er skuffende. Det gir feil signal at vernet ikke prioriteres høyere.
Ingen ryddehjelp
MD begrunner avgjørelsen med at det haster å få på plass kraftlinja for å bedre forsyningssikkerheten i Midt-Norge. Kanskje stemmer det. Kanskje måtte folk i Midt-Norge ha ventet noe lenger hvis MD hadde avvist OEDs trasevalg gjennom Sørdalen naturreservat.
Argumentasjonen virker uansett malplassert fra MD. Både fordi det er regjeringen, med politisk ledelse i OED i spissen, som må ta på seg mye av skylden for at linja allerede er forsinket. Og særlig fordi MDs oppgave er å kjempe for våre verdifulle naturområder – ikke rydde opp når OED er på hæla.
Dagens avgjørelse gir ZEROs positive engasjementet rundt kraftlinja en bismak. Det er et viktig prinsipp at kraftlinjer ikke skal legges i vernede naturområder. MD skal sørge for at det ikke skjer. I dag er alle tapere.
Regjeringen styrer sin månelanding innen fangst og lagring av CO2 på en måte som gir lite håp om en fornuftig realisering. Prosjektmodellen gir Statoil incentiver til å gjøre prosjektet dyrest mulig. Alle vet det, men Jens Stoltenberg sitter stille.
Kanskje tenker han at det er greit med et kostnadsestimat på 25 milliarder kroner, siden det gjør det lettere å legge prosjektet i skuffen?
Dersom regjeringen vil rydde vekk tvil om sine intensjoner, er tiden overmoden for handling.
Før valget bør regjeringen innrømme gamle feilgrep, reforhandle avtalen med Statoil, og gi kommersielle aktører incentiver til å utvikle et best mulig prosjekt. Hvis ikke risikerer vi at Mongstad-prosjektets demonstrasjonsverdi begrenses til en advarsel om at fangst og lagring av CO2 fremstår som en løsning for de rike, og ikke den muligheten for utslippsfri industri og kraftproduksjon klimaet trenger.
Mongstad-avtalen ble til i sene nattetimer, etter at Statoil satte regjeringen under press for å få tillatelse til et gasskraft- og varmeverk tilknyttet Mongstad-raffineriet. Miljøverndepartementet hadde lent seg på Soria Moria-erklæringen om at nye gasskraftverk skulle ha rensing fra dag én, og undervurderte den politiske dynamikken som oppsto når Statoil antydet at raffineriets fremtid sto på spill om ikke det nye kraftvarmeverket lot seg realisere.
Resultatet ble hurtige forhandlinger der Statoil hadde bedre kort enn regjeringen.
Kostnadsutviklingen i renseprosjektet har gitt grunnlag for vittigheter om at Statoil skal bygge renseanlegg etter samme oppskrift som de bygde raffineriet i sin tid. Da førte overskridelser til Statoil-sjef Arve Johnsens avgang, og språket ble beriket med måleenheten «en mong». Selv om det kan stilles spørsmål til Statoils arbeid med renseprosjektet, bør det likevel slås fast at selskapet responderer rasjonelt på de incentiver selskapet er gitt gjennom avtalen med regjeringen.
Kort oppsummert fungerer avtalen slik: Statoil har all risiko, og staten tar hele regningen. Det gir Statoils prosjektledere to klare marsjordre:
Kostnadsestimatet skal gi null sannsynlighet for kostnadssprekk, siden overskridelser må betales av Statoil. Dermed blir risikopåslagene i estimatet solide.
Tekniske løsninger kan være så dyre de vil, siden staten betaler, og siden Statoil får regningen hvis noe ikke fungerer.
Det er lett å forestille seg diskusjoner på prosjektmøtene: «Løsning X har tilfredsstillende kvalitet, og er kostnadseffektiv. Løsning Y har enda bedre kvalitet, men er altfor dyr». Gjett hvilken løsning som er rasjonell å velge når staten skal ta hele regningen?
Statoil er vant til å velge dyre løsninger, fordi kravet til driftssikkerhet er høyt og betalingsviljen stor på offshoreinstallasjoner. Men selv der skal man tjene penger, og man må sette grenser for ingeniørene, og si at «godt nok» faktisk er godt nok.
Slik er det ikke på Mongstad. Derfor ender man med kostnadsestimat som ingen eksperter tror på. Derfor ender man med kostnadsestimat tre ganger høyere enn et sammenlignbart prosjekt i Boundary Dam i Canada, som nå er under bygging, og som vil stå ferdig neste år.
Dersom regjeringen vil snu prosjektet, bør den se på følgende muligheter:
Innled forhandlinger med Statoil om en ny avtale. Siden regjeringen fortsatt har relativt dårlige forhandlingskort, må man ha med seg gulrøtter. Statoil bør tilbys en mulighet til å tjene penger på en kostnadseffektiv gjennomføring. Staten bør på ta seg deler av risikoen.
Ikke bygg Rolls-Royce når Toyota fungerer utmerket. Kravspesifikasjonene til tekniske løsninger bør evalueres av et uavhengig fagmiljø, for å sikre at man velger rasjonelt.
Ikke tving leverandører til å prise inn all teknisk risiko. Tillat prøving og feiling. Et renseanlegg behøver ikke hundre prosent driftssikkerhet fra dag en.
Gjennomfør en konkurranse. Det er ikke sikkert at et oljeselskap er den rette byggherren for industriprosjekt på land uten geologiske oppsider. Et dansk kraftselskap bygde kraftverket på vegne av Statoil. Kanskje er det andre som har lyst og evne?
Dersom regjeringen ikke tar nye grep, blir det vanskelig å tro at de faktisk ønsker å lykkes. Månelandingsmetaforen var god, Jens. Men den forplikter. Skal du lykkes, må du ha hendene på rattet.
Marius Gjerset i ZERO og Rønnaug Vinje i Coca Cola mottok norske CSR Awards i Operaen, 16. mai 2013.
CRS Awards ble for første gang delt ut i Norge i forrige uke, og Coca-Cola Enterprises Norge (CCEN) fikk tildelt CSR Awards 2013 for samarbeidet med miljøorganisasjonen ZERO. Samarbeidet ledet til beslutningen om at alle produkter som produseres i Norge tappes på PlantBottle™ flasker.
Samarbeidet mellom Coca-Cola Enterprises Norge (CCEN) og Zero Emission Resource Organisation (ZERO) har ført til at Norge er det første markedet i verden der Coca-Cola har erstattet alle ordinære plastflasker med mer miljøvennlige PlantBottleTM flasker i produksjonen. Dette er første gang CSR Norge arrangerer CSR Awards i Norge, og prisen tildeles bedrifter som gjennom samarbeid med andre aktører har vist samfunnsansvar på en forbilledlig måte.
– Dommerpanelets begrunnelse for tildeling av prisen CSR Awards 2013 i kategori store bedrifter til Coca-Cola Enterprises Norge og ZERO var at samarbeidsprosjektet representerer et viktig bidrag til å løse klimaproblematikk og gir betydelig reduksjon i CO2-utslipp. PlantBottle-teknologien kan bidra til gode bærekraftige løsninger på sikt, og det er stort potensiale for positive ringvirkninger. Dommerpanelet fremhevet betydningen av at CCEN som selv er ledende på feltet vil påvirke andre i sektoren og få flere til å bruke teknologien, sier daglig leder Karsten Gjefle i CSR Norge.
Kriteriene for nominasjonen er at samarbeidsprosjektet er nyskapende, bidrar positivt til bærekraftig utvikling, har synlige positive effekter for samfunnet/miljøet og for bedriften selv.
Prisutdelingen ble gjennomført i samarbeid med CSR Europe nettverket for samfunnsansvar. I år var tema «Partnership, Innovation and Impact» og fokuset var på vellykkede prosjekter mellom bedrifter og ikke-kommersielle samarbeidspartnere.
– Vi er stolte og ydmyke over å motta CRS Awards sammen med ZERO, og særlig i konkurranse med så mange sterke kandidater. Norge er det første markedet i verden hvor Coca-Cola har erstattet alle ordinære plastflasker med gjenvinnbare Plant Bottle-flasker, og samarbeidet med ZERO var viktig for at vi besluttet å ta dette viktige skrittet og ta i bruk vår mest miljøvennlige flaske i så stor skala, sier sjef for samfunnsansvar Rønnaug Vinje i Coca-Cola Enterprises Norge.
CCEN og ZERO begynte formelt samarbeidet om bioplast i 2010, da CCEN støttet finansieringen av ZEROs rapport om utslippsfri plast/bioplast.
– For å nå våre klimamål må vi i gå fra produkter laget av fossile materialer over til fornybare råvarer. Bruk av plantebasert plast i emballasje er et viktig skritt i denne retningen, og det er svært positivt at Coca Cola går foran og tar i bruk bioplast. Det viser vei og inspirerer andre til å gjøre det samme, sier teknologiansvarlig i miljøstiftelsen ZERO, Marius Gjerset.
CSR Awards er støttet av Europakommisjonen og ledet av CSR Europe og det britiske CSR-nettverket Business in the Community (BITC).
Søknadene til CSR Awards 2013 ble nøye vurdert av et uavhengig multi-interessent dommerpanel bestående av:
Maria Gjølberg, seniorkonsulent Sustainability Risk Management, Det Norske Veritas
Martin Standley, seniorrådgiver, samfunnsansvarlige offentlige anskaffelser, Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi)
Stine Lise Hattestad Bratsberg, daglig leder, PURE CSR Consulting
Tonje Renate Rogstad Husa, prosjektleder, Thor Heyerdahl Institute
Sterke kandidater i årets CRS Awards
I tillegg til Coca-Cola Enterprises Norge og ZERO, var fire andre spennende CSR-samarbeid nominert i kategorien for store bedrifter:
Aleris og Røde Kors: Førstehjelps APP
DNB, Kronprinsparets Fond og Røde Kors: Kurs i privatøkonomi
IKEA og WWF: Telysjakten
Nordic Choice Hotels og NAV Grünerløkka: Rekruttering av nyankomne flyktninger
I løpet av de siste årene har det dukket opp en god del vindkraftprosjekter på innlandet i Norge. Fra Sverige er vi vant til å se vindmøller inne i skogen, mens de fleste møllene i Norge er lokalisert ved kysten.
Det viser seg at det blåser ganske så bra i innlandet også. Samtidig er det mindre ekstremt vær. Med jevn god vind, og færre voldsomme stormer kan man bruke større rotorer, og dermed få like mye strøm ut av vindmøllen. Selv om det blåser litt mindre en det for eksempel gjør på Smøla.
Å bygge vindkraft i innlandet er en fin mulighet for næringsutvikling for grunneiere og for kommuner som ønsker det. Men det har også miljømessige gevinster å bygge vindkraft der folk bor. Vi trenger ikke bygge kraftlinjer tvers igjennom Norge slik man måtte da vannkraften ble bygget ut. Et godt eksempel på det er at Statnett nylig sammen med Svenske Kraftnät la planen om en ny overføringskabel mellom Norge og Sverige i skuffen, nemlig Sydvestlinken. Begrunnelsen er at behovet ikke lenger er der, blant annet fordi man har bygget ut mer fornybar strøm i begge landene.
Vi trenger mer fornybar kraft i Norge. Over halvparten av energibruken vår er fossil og forurensende. Fortsatt bruk av fossil energi er et stort sjansespill for natur, vi overskuer ikke alle konsekvensene klimaendringene vil ha for blant annet det biologiske mangfoldet. Selv om vi skulle klare å begrense den globale oppvarmingen til to grader, er det ventet at om lag en tredjedel av verdens dyre- og plantearter vil stå i fare for å bli utryddet. Norge kan bidra ved å erstatte vår fossile energibruk med utslippsfri fornybar energi.
En del vindkraftprosjekter i innlandet har møtt motstand fra lokale interessenter. Noen steder har striden vært intens. Det er ikke slik at verdens totale fossilforbruk utelukkende skal erstattes med norske vindmøller. Det er heller ikke slik at synet av vindmøller stanser tilflytting til området eller ødelegger for turistnæringa eller annen næringsvirksomhet. Men vindmøllene vil gi arbeidsplasser og inntekter til kommunene, og gi ren kraft som kan kutte klimagassutslipp.
Samtidig må vi som bor i områder med tett befolkning og lite kraftproduksjon, tåle å se ny fornybar kraftproduksjon i våre lokalsamfunn. Det er tross alt vi som bruker strømmen.
Vi ber alle berørte lokalsamfunn om å engasjere seg i slike saker, og jobbe sammen for at de beste alternativene blir realisert. Lokal kunnskap må komme fram i prosessen. Vi har i dag mange vindkraftprosjekter som venter på å få utbyggingstillatelse, så vi kan ta oss den friheten å velge ut de beste. Det er de prosjektene som har minst konsekvenser for naturmangfoldet. De ligger nært forbruk, utenfor verneområder og inngrepsfrie områder, og skåner sårbar natur og dyreliv.
Alle land må bidra for at vi skal klare å begrense den globale oppvarmingen. Om vi reserverer oss for å bruke våre ressurser til å skape utslippsfri energi og heller vil fortsette med fossile utslipp overlater vi dugnaden til andre land. Da må andre land bruke enda mer av sin natur og landskap.
Vår løsning på å begrense klimaendringene er å erstatte fossil energi med ren, fornybar energi. Samtidig må vi bruke energien mye smartere enn vi gjør i dag. Dette er den mest effektive måten å kutte utslipp på. Nye norske vindparker i skogen vil uansett være en nødvendig del av løsninga.
Innlegget sto publisert i spalten Dagens Gjest i Nationen 13.05.2013
Det grønne skiftet mot fornybarsamfunnet er definitivt i gang. Med dette som overordnet tema utformer vi i disse dager programmet for Zerokonferansen 2013.
ZERO og Zerokonferansen har vokst jevnt og trutt de siste åtte-ti årene. Først og fremst ved at vi har lett etter løsninger på klimaproblemene og fordi vi arbeider med å få frem alle mulighetene et skift mot nullutslippssamfunnet gir til næringslivet og landet.
Fordi vi har denne optimistiske, løsningsorienterte innfallsvinkelen har vi etablerte Zerokonferansen som en av Nordens viktigste møteplasser for effektive og virkningsfulle klimaløsninger. Gjennom hardt og målrettet arbeid har ZERO bygget opp en konferanse hvor nå over 1000 deltakere møtes for å skoleres og inspireres til å iverksette klimaløsninger – i kommunene, i staten, i næringslivet i transportsektoren osv.
På ZERO13 skal vi ta opp tråden fra talen ZEROs leder Marius Holm hold fra samme talerstol i fjor: Den fornybare revolusjonen er ikke noe som kommer der fremme ett sted, det grønne skiftet skjer nå. Og; det er smart å spille på lag med denne revolusjonen og ikke stritte imot!
For snøballen som stadig flere aktører er med på å dytte oppover bakke har snart kommet seg til topps, og når det skjer vil den rulle fortere og rulle seg større på andre siden av åskammen. Tydelige tegn på dette er at flere og flere store aktører i Europa tar store steg i fornybar retning, som for eksempel de to store energidinosaurene RWE og E.On i Tyskland. Dette får du høre mer om på konferansen vår.
Kraftsystemene er ikke bare på vei til å endres når det kommer til energimiks, men systemet i seg selv er i endring. Anders Bjartnes, daglig leder i Klimastiftelsen, tegner et bilde av en trend fra det forrige århundres sentraliserte kraftsystemer, til en utvikling hvor en ser at systemet desentraliseres og er toveis. Best illustreres dette gjennom millioner av hus med solceller på taket.
Joda, det internasjonale klimapolitiske bilde er usikkert og det er små bevegelser mot en ny bindende klimaavtale. Men store endringer som best kan betegnes som «det grønne skiftet» skjer hver dag i stadig raskere. Små og store aktører endrer verden nå. Det er alt dette grønne, kule som skjer som vi vil vise frem på Zerokonferansen.
Følg med på www.zerokonferansen.no for mer informasjon fremover.
Revidert nasjonalbudsjett inneholder flere gode nyheter for klimaet, men som helhet videreføres en politikk som ikke vil gi nok kutt i klimagassutslipp. Regjeringen skyver oppgaven med å redusere de norske utslippene videre til budsjettet for 2014.
Til tross for de foreslåtte beskatningsendringene, er det billigere for oljenæringen å slippe ut CO2 i dag enn det var på slutten av 90-tallet. ZERO savner en politikk for målrettede utslippskutt i olje- og gass-sektoren.
Transportsektoren topper lista over fossil energibruk i Norge med 55,6 TWh, og vi trenger store reduksjoner for å nå klimamålene våre. Det er et skritt i riktig retning at vektkomponenten for plug in-hybrider reduseres, men det er ikke nok. Forslaget bør forsterkes, gjennom at fradraget blir større i kombinasjon med en halvering av firmabilbeskatningen for plug in-hybrider.
I fjor sank etterspørselen etter fossil energi til transport med 1,1 TWh. Sterkere virkemiddelbruk vil gi større utslippskutt. ZERO etterlyser en langsiktig og målrettet politikk for kraftig reduksjon av utslippene fra transportsektoren.
Et annet felt der Regjeringen gjør gode, men utilstrekkelige endringer, er bruken av FN-godkjente klimakvoter fra de fleksible mekanismene (Den grønne utviklingsmekanismen). Endringene i bruken av CDM er et skritt i riktig retning, men CDM har fortsatt store svakheter som finansieringsmekanisme. Et målrettet supplement ville være at Norge bruker deler av midlene i oljefondet til å finansiere infrastruktur for fornybar energi i sør.
Utfasing av oljefyring er et sentralt tiltak i Klimaforliket. – Vi registrerer at nye virkemidler for utfasing av oljefyr ikke er inkludert i budsjettet. Klimaforliket forutsatte at slike tiltak raskt skulle komme på plass. Når dette ikke er i budsjettet forutsetter vi derfor at Regjeringen allerede har en plan, for eksempel gjennom at ENOVA har fått klar beskjed om å lage en støtteordning. Vi vil følge oljefyrutfasingsarbeidet nøye i tiden framover.
Selv om utslippene går ned viser utslippstallene for 2012 at vi ikke står overfor en omveltning av norske utslipp.
– Olje og gass-sektoren fortsetter å øke sine utslipp, og det er derfor avgjørende å vedta målrettede virkemidler for å redusere utslippene. Så lenge oljeindustrien fortsetter å øke utslipp, vil vi ikke kunne snu utslippskurven. Derfor foreslår vi at regjeringen øker CO2-avgiften til 1000 kr. tonnet i høstens statsbudsjett, sier Nestleder Kari Elisabeth Kaski i ZERO.
– Utslippene påvirkes positivt ved at folk ikke fyrer med olje. Vi frykter at dette ikke er en permanent nedgang. Faren er at neste gang vi får en kald vinter med høye strømpriser vil utslippene gå opp igjen. Derfor er det nå viktig å bli kvitt oljefyrene en gang for alle. Mens vi venter på at forbudet mot oljefyring kommer på plass må regjeringen ta i bruk alle virkemidler for å fase ut fossil fyringsolje, sier Kaski.
Hun fortsetter: – Med denne utviklingen vil ikke vi kunne nå våre klimamål. Hvis vi skal nå 2-gradersmålet må verdens samlede utslipp av klimagasser reduseres med opp mot 85 prosent fram mot 2050 sammenliknet med nivået i 2000. Med dagens takt i nedgangen, 0,4 millioner tonn i året, vil vi ende opp på 49,4 millioner tonn utslipp i 2020. Det er en massiv sprekk i klimabudsjettet, fra klimaforlikets mål om 45 millioner tonn.
– Jo lengre vi venter med å snu utslippskurven, jo dyrere og vanskeligere vil det være å nå togradersmålet. Dagens tall kunne sett helt annerledes ut, uten at det ville gitt oss et lavere velstandsnivå eller færre arbeidsplasser i Norge. Mulighetene er der, men de blir ikke brukt. Høstens statsbudsjett blir derfor avgjørende for å peke ut retning mot et nullutslippssamfunn, avslutter Kaski.
Kari Elisabeth Kaski, nestleder i ZERO, roser Erna Solberg for å trekke fram næringsmulighetene knyttet til å løse klimautfordringene, og mener Høyre her er inne på et viktig spor.
– Høyre gjør rett i å tenke på næringsmuligheter og verdiskapning i sammenheng med klimaløsninger. Norge har både kompetanse og kapital til å bygge opp verdikjeder innenfor blant annet biomasse, solenergi, hydrogen og karbonfangst. Norge kan gjøre en stor positiv forskjell for satsningen på fornybar energi i Europa og i utviklingsland, gjennom både finansiell og politisk støtte.
– Høyre har lenge sett på det europeiske kvotesystemet som det viktigste klimavirkemiddelet. Nå ligger kvotesystemet med brukket rygg og det er behov for nytenkning. Vi vil trekke fram noen områder som Høyre bør prioritere i neste stortingsperiode.
– Et nasjonalt løft for hydrogen. Enn så lenge har Akershus fylkeskommune og Oslo fylkeskommune reddet den norske hydrogensatsingen, men det er ingen langsiktig løsning, og det er nå behov for et nasjonalt løft.
-Elbilsatsningen må styrkes. Vi trenger politikere som ser nytten av langsiktige og forutsigbare virkemidler. Vi håper Høyre og Erna Solberg vil jobbe for en fortsatt solid elbilpolitikk i mange år fremover, som kan sikre Norges posisjon som et av de ledende markedene for elbil i verden.
-Norge er tungt inne i investeringer i fossil energi, som gjør oss sårbare for en vellykket klimapolitikk. Et naturlig skritt for å bedre dette er å investere i infrastruktur for produksjon av fornybar energi i utviklingsland. Dette kan bli en lønnsom forsikring mot fall i oljeprisen, samtidig som det gir oss mulighet til å ta aktiv del i utbyggingen av mer ren energi.
-Erna Solberg og Høyre må støtte opp om skogbruksnæringen. Biomasse fra skogen kan utvikles til en betydelig fornybar vekstnæring i Norge. Foredling av den norske skogen kan gi fornybare arbeidsplasser og innovasjon vi kan leve av i fremtiden.
Kari Elisabeth Kaski ønsker Erna Solberg lykke til med å gjøre gode intensjoner til håndfast politikk:
– Norge har forutsetninger i verdensklasse for å ta en ledende posisjon i høyteknologiske og kunnskapsintensive fornybare næringer. Vi håper Erna følger opp talen med å satse på de gode klimaløsningene som kan sikre fremtidsrettede arbeidsplasser og industri i årene fremover.
Canada er i et klimaperspektiv kanskje mest kjent for å trekke seg ut av Kyotoavtalen og være en ganske destruktiv kraft i de internasjonale klimaforhandlingene. Og landets klimamålsetninger er svært lave. Samtidig er en utvikling på gang i Canada som likevel gir en stor grunn til å være optimistisk. Innenfor karbonfangst og –lagring er Canada i front.
En gjeng fra ZERO, Bellona, OED og Shell har vært på studietur i Canada for å lære suksessoppskriften. Vi besøkte de to CCS- prosjektene som har kommet lengst, Boundary Dam og Quest, to fullskala fangstprosjekter hvis oppstart er like rundt hjørnet.
Til tross for politisk vilje og vedtatte virkemidler har hverken EU eller Norge hatt en spesielt vellykket CCS- satsning. Mongstad-prosjektet tegner til å bli svært dyrt (langt dyrere enn tilsvarende prosjekt i Canada) og er mange år forsinket. I EU er flere prosjekter skrinlagt eller utsatt. Dette gjør at virkemiddelpolitikken til Canada blir spesielt interessant.
Jeg har her skrevet en liten oppsummering av sentrale virkemidler for CCS, fordelt på delstats og nasjonalt nivå.
Nasjonalt
Canadas CCS veikart ble vedtatt i 2006 av National Resources Canada. CCS pekes på som strategisk viktig for Canada av flere grunner. Canada har store ressurser av fossilt brensel. Å redusere CO2-utslippene fra utvinningen av disse, er essensielt for den føderale regjeringen. Samtidig vil CCS være med på utnytte reservene mer effektivt gjennom økt oljeutvinning (EOR).
Emission Performance Standard
Environment Canada vedtok et regelverk for utslippsstandarder for kullfyrte kraftverk september 2012. De nye kravene innebærer at et nytt kullkraftverk ikke kan slippe ut mer enn 420 tonn CO2 per gWh.
Dette var utslagsgivende for SaskPower og Boundary Dam, enten måtte man tilpasse seg de nye rammene og følgelig bruke CCS, eller så måtte man rett og slett legge ned kullkraftverket.
Boundary Dam i Canada
Reglene, som trer i kraft i 2015, er slik at eksisterende kullkraftverk ikke vil omfattes av kravene før de når slutten av sin levetid, som er om lag 45 år i følge the Canadian Environmental Protection Act, 1999. Dette er tilfellet for deler av Boundary Dam. Nye anlegg må bygges klare for CCS med en gang, og det er mulig å få en midlertidig utsettelse fram til 2025.
I 2007 ble ecoEnergy CCS Task Force satt ned for å anbefale de beste virkemidlene for Canada for å implementere CCS i stor skala. Gruppen besto av ulike aktører knyttet til CCS, blant annet fra forskningsmiljøer og industrien.
Anbefalingene de kom med var, som har blitt implementert var:
– Inkludere CCS i Canadas «clean air regulations»
– Etablere finansiell støtte til CCS som tildeles gjennom en konkurranse mellom ulike prosjekter. Finansiell støtte har vært gitt til både Sask Powers prosjekt ved Boundary Dam og til Shells Quest- prosjekt.
– Satse på forskning for å redusere kostnadene ved CCS.
Saskatchewan
I Saskatchewan er Sask Power, som delstatlig selskap, eneste kraftselskap som opererer. Det vil si at kraftmarkedet i provinsen ikke er liberalisert, som det er i Alberta og Norge. Sask Power møter politiske krav om å tilby en lav og stabil strømpris. I dag er strømprisen fastsatt til ca. 70 øre/kWh, inkludert nettleie, skatter og avgifter.
Delstaten Saskatchewan har bidratt med 42 millioner canadiske dollar til SaskPowers CCS prosjekt på Boundary Dam.
SaskkPower opererer her i en mer stabil prissituasjon enn hva kraftselskaper gjør i Norge og Europa, som har et kraftmarked med langt større svingninger i kraftpris og markedssituasjonen. De har også vanskelig for å integrere mer fornybart i nettet dersom de ikke bygger ut kraftnettet sitt betraktelig, noe det ikke er planer om å gjøre foreløpig.
Alberta
Alberta har satt opp en målsetting for å redusere utslippene sine med 50% under Business As Usual (BAU) og 14% under 2005 – nivå innen 2050. Noe som ikke kan sies å være spesielt ambisiøst i seg selv. CCS er ventet å stå for over halvparten av disse kuttene (139 Mt av total 200 Mt). At CCS skal stå for en såpass stor andel,er likevel en så ambisiøs målsetting at myndighetene nevnte at det kan hende de er nødt til å nedjustere dette noe.
I 2008 opplevde Alberta, som flere land og regioner, et oppsving i økonomien. De bestemte seg for å satse to milliarder dollar på transportsektoren, og to milliarder på CCS.
Det ble lyst ut en slags konkurranse for potensielle CCS prosjekter, the CCS Act, og hele 20 prosjekter søkte. Etter en lengre prosess ble 4 av disse plukket ut for finansiering. Disse var Swan Hills, Transalta, Alberta Carbon Trunk Line og Quest. Av disse eksisterer de to siste fortsatt.
Alberta har en utbetalingsordning for CCS prosjektene som både Europa og Norge kan lære av: de betaler ut støtten i rater. Det vil si at ved oppsatte milepæler, etter grundig rapportering, får prosjektene videre støtte.
Samme år ble CCS Development Council etablert for å utvikle et veikart for CCS som kunne implementeres i Alberta. I dette arbeidet ble en rekke aktører spurt om råd. Slik fikk man innspill fra både industrien selv, fra forskningen og fra miljøorganisasjoner.
Veikartet som ble utgitt i 2009 inneholder anbefalinger knyttet til business- modeller for CCS, lovverk og forskningsbehov.
Oppfølgingen kom ganske kjapt.
– I 2009 ble The Carbon Capture and Storage Funding Act vedtatt og med det ble det opprettet et fond på C$ 2 milliarder for å finansiere CCS- prosjekter. Prosjektene velges ut gjennom en konkurranse og foreløpig har to prosjekter for finansiering, deriblant Quest.
– I 2010 ble The Carbon Capture and Storage Statutes and Amendment Act vedtatt – et vedtak som sikret tilstrekkelig lovverk knyttet til lagring av CO2 i Alberta. Særlig interessant er det at en vedtok at delstaten skal være ansvarlig for et lagringsområde på lang sikt. De opprettet et fond, post- closure stewardsship fund», som vil finansiere arbeidet med å overvåke og vedlikeholde et lager, samt eventuelle uforutsette hendelser som lekkasje.
Videre har Alberta innført andre reguleringer, blant annet en som gir selskaper mulighet til å se etter og leie områder for lagring av CO2 på land. En slik tillatelse inkluderer flere krav, blant annet knyttet til overvåking av reservoaret og til planer for nedstenging av lager og brønner.
I disse dager holder de på med en såkalt CCS Regulatory Framework Assessment (RFA) der Alberta evaluerer alt av eksisterende rammeverk for CCS. Etter høringsfrist hadde det kommet inn 71 anbefalinger om endringer til provinsregjeringen.
Meroljeutvinning
På oljefeltet Weyburn, nær grensen til Nord-Dakota i USA, har man i flere år benyttet teknologi som bruker CO2 for å øke oljeproduksjonen, og utvide levetiden til oljefeltet, såkalt meroljeutvinning. CO2-en blir kjøpt og deretter hentet i rør fra et kullkraftverk rett over grensen i USA, og snart også fra Boundary Dam CCS- prosjekt. CO2- en skal ved prosjektslutt lagres permanent, og det drives streng monitorering og oppfølging også underveis. I tillegg til politiske virkemidler, kan bruk av CO2 til økt oljeutvinning være med på å sikre en del CCS- anlegg rent økonomisk, der det er aktuelt.
Carbon Capture and Use (CCU)
I mars 2013 lanserte Alberta’s Climate Change and Emissions Management Corporation’s (CCEMC) sitt “Grand Challenge” initiative. Dette innebærer et utlysning for stipender (grants) på til sammen 35 mill CAD for innovative prosjekter som nyttiggjøring av CO2 i produkter, dvs CCU. I den første runden vil de gi opp til 10 mill CAD fordelt på 20 stipender à 500 000 CAD til de mest lovende teknologiene.
Tolv studenter fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo konkurrerer om å lage de beste løsningene for et energipositivt representasjonslokale på Akershusstranda ved festningen i Oslo.
I en uke har studentene arbeidet på spreng med å lage skisser og modeller. Oppgaven var å designe et tenkt representasjonslokale som den norske regjeringen kan bruke for å vise verden hvordan Norge jobber med å redusere energiforbruket i bygg.
Paviljongen, som skal produsere mer fornybar energi enn den bruker, har derfor fått en sentral og synlig plassering i historiske omgivelser bak Akersus festning.
– Prosjektets energikrav har gjort at vi må tenkte annerledes på hvordan vi tegner huset. Hva er energiregnskapet på materialene vi bruker? Hvordan plasserer vi bygget med tanke på solinnstråling, og har vi tilstrekkelige flater til å montere solceller?, sier Rita Moholt. Hun er sikker på at bygget hadde sett helt annerledes ut dersom de ikke hadde måttet tenke på energiregnskapet.
Sammen med medstudentene Tora Archtander og Annette Mohr har hun akkurat levert inn sitt bidrag til arkitektkonkurransen.
Gjennom hele vårsemesteret har de tre studentene fulgt et kurs om plusshus, der byggeksperter fra aluminiumselskpaet Hydro, entreprenøren Skanska, Entra Eiendom, arkitektkontoret Snøhetta og miljøorganisasjonen ZERO har bidratt med forelesninger.
– Gjennom kurset har vi lært hvordan man jobber i et mer samarbeidsorientert bygningsprosjekt. Alle er med hele veien, fra start til ferdig hus, noe som er nødvendig for å komme i mål med så krevende bygg, sier Tora Arctander.
– For å nå energimålene må for eksempel ingeniører og arkitekter samarbeide hele veien. Jeg tror dette kurset har forberedt oss på de kravene vi kommer til å møte i arbeidslivet, sier hun.
Studentenes skisser og modeller vil bli stilt ut på Norsk Design og Arkitektursenter, DOGA, i Oslo i hele sommer. Og vinnerne av arkitektkonkurransen vil bli premiert på utstillingsåpningen torsdag 13. juni.
Det er samarbeidspartnerne i Powerhouse, Entra, Skanska, Hydro, Snøhetta og ZERO som sammen med Lavenergiprogrammet og AHO har satt sammen fordypningskurset om plusshus.
Powerhouser er et samarbeid om å utvikle og realisere plusshus, det vil si bygg som produserer mer energi enn de bruker.
Klimaløsninger i innboksen? Bli med på vårt nyhetsbrev
