ZERO hadde store forventninger til energimeldingen. Og arrangerte i begynnelsen av mai, i samarbeide med Nelfo og EFO, et heldagsseminar der en rekke aktører kommenterte på innholdet. Meldingen var ment å vise vei mot nullutslippssamfunnet, og ha en konkret plan for utfasing av fossil energibruk i alle sektorer. Den skulle legge frem en hydrogenstrategi og vise hvordan krafta skulle tas i bruk.
Etter eget utsagn skulle meldingen i følge regjeringen «…[se på] en helhetlig energipolitikk, hvor energiforsyning, klimautfordringer og næringsutvikling sees i sammenheng.»
I stedet mener ZERO vi har fått en melding som redegjør for status, men ikke konkretiserer fremtidige behov. Til tross for et klart Stortingsvedtak om en plan for utfasing av fossil energi, sitter det langt inne i olje- og energidepartementet å legge frem noe slikt. Symptomatisk da at meldingen rett og slett hopper over en stor del av energiforbruket, nemlig den vi bruker til å produsere olje og gass.
Det mest konkrete grepet i meldingen er å slå fast at det ikke blir elsertifikater etter 2021. Ordningen har vært en suksess, og vi har nådd to av de viktigste formålene, slik Marius Holm påpekte under seminaret. Vi har utkonkurrert gasskraft på norsk jord. Bare ett av de mange planlagte gasskraftverkene ble bygget, men med sertifikatene ble selv dette ulønnsomt. Nå er det lagt ned, og en million tonn årlige CO2-utslipp er borte. Den andre grunnen til å støtte fornybar strøm var å få fornybar kraft for bruk til klimatiltak. De som har fått med seg «Elbilen din går på tysk kullkraftstrøm»-debatten vet hvor avgjørende det er å skaffe nok fornybar energi vi kan bruke til klimatiltak i Norge. 170 TWh fossil energi blir ikke borte av seg selv, noe må erstatte denne om vi skal få ned utslippene. Det er ikke åpenbart at forlengelse av sertifikatene er løsningen, men meldingen hadde tjent på å forholde seg mer offensivt til fremtidig energi og – ikke minst – effektbehov.
Paal Frisvold kritiserte meldingen for ikke å forholde seg konkret til EUs prosesser. Regjeringen knytter det meste av klimapolitikken til EU, men i energipolitikken er Norge først og fremst gasselgere i EU-sammenheng, slik Elin Lerum Boasson var inne på. Meldingen overlater mye til fremtidige forhandlinger med EU, uten å gi klare retningslinjer for norske interesser utover gass.
For den som skal skru sammen lavutslippssamfunnet er utslippsfri energi det viktigste verktøyet i verktøykassa. Meldingen burde adressert det grønne skiftet i praksis: Å gå mot null utslipp og lavutslippssamfunnet betyr at halvparten av energien vi bruker i dag må erstattes med et utslippsfritt alternativ, altså 170 TWh som må erstattes. Meldingen mangler konkrete tiltak, selv om ambisjonene går i riktig retning, og da mister vi styringsfart. Det er en omfattende oppgave å fase ut kraftforbruket i de tre største fossile sektorene, nemlig transport, industri og olje/gassvirksomheten.
Transportsektoren er en sektor politikerne begynner å få begrep om når det gjelder omstillingen fra fossil til fornybart. Da er det synd meldingen ikke er mer konkret. Hvordan skal forsyningssiden legge til rette for å fase ut fossilt drivstoff i transportsektoren? Hva betyr det for kraftsystemet at alle biler blir nullutslippsbiler? Hvor mye fornybar energi trenger vi da? Hvor mye effekt? Hvilke nye krav stiller det til infrastruktur? Kari Asheim adresserte spørsmålene og Kristine Fiksen fra Thema gikk gjennom de tekniske utfordringene en elektrifisering av transportsektoren byr på . Men Energimeldingen gir ikke svaret. Heller ikke på bestillingen fra Stortinget om å få en hydrogenstrategi, eller på hvilken rolle biodrivstoff skal spille i transportmiksen.
En forhåndsvarslet ambisjon for meldingen var som sagt å se energipolitikken i sammenheng med næringspolitikk. Selv om det skrives mye om industrien og dens nåværende kraftbehov og mulighetsbetingelser, avskrives for eksempel en industriell mulighet som havvind. Den presenterer ingen nye tiltak eller strategier for å etablere et hjemmemarked der norsk næringsliv kan utvikle kompetanse og løsninger for å kunne konkurrere på verdensmarkedet utover noen korte linjer om datasentre. Stein Lier Hansen fra Norsk Industri pekte på en rekke industrielle muligheter, og på behovet for forutsigbarhet og lave kraftpriser generelt, spesielt med tanke på å utvikle nye og rene prosesser, som jo er et såkalt innsatsområde i klimamålmeldingen. Og hvordan kan vi få frem flere klimaspydspisser som Tizir? I en tid hvor petroleumsnæringen sliter burde energimeldingen sett på hvordan vi kan komme fra fossil avhengighet til nye grønne muligheter, men Regjeringen griper ikke muligheten. Men det er grunn til å tro at Arbeiderpartiets Terje Aasland tar industriballen, for han etterlyste både konkrete forslag og analyse av industrimulighetene innen for eksempel havvind og hydrogen.
Regjeringen lovet også et ambisiøst mål for energieffektivisering, men har erstattet det med en framskriving av prognosen for energiintensitet. Dette er et kryptisk mål, som knytter energibruken til brutto nasjonalprodukt, ikke til faktisk energieffektivsiering og mindre energibruk. Dermed tilsløres konkret klimapolitikk. Frank Jaegtnes fra Elektroforeningen ønsket seg et konkret mål for energieffektivisering: 10 TWh innen 2030 fra eksisterende bygg. Da ville vi fått klarere mål og virkemidler, og kunne frigjort mye energi til andre formål.
Meldingen har to generelle svar på «alle» spørsmål. Det ene er at markedet må ordne opp; gjennom tilbud og etterspørsel får vi den fornybare energien vi trenger. Vannkraften, som selvfølgelig er svært viktig for alle formål, er meldingens vinner. Men spørsmålet er hva som vil drive kraftutbygging fra 2021, og når vi kjenner historien og vet at vi i overskuelig fremtid vil trenge rikelig med fornybar energi, virker svaret på lang sikt litt enkelt.
Det andre svaret er Enova. I tillegg til eksisterende virkemiddelapparat skal Enova gjennom forhandlinger om ny avtale med OED få ytterligere oppgaver og mål. ZERO mener Enova fungerer bra. Men inviterer meldingen politikerne til å ta litt lett på viktige veivalg i energipolitikken, ved å overlate «alt» til Enova? Skal for eksempel Enova alene avgjøre om Norge blir et foregangsland på hydrogen?
Når Regjeringen ikke leverer på egen bestilling fremstår Energimeldingen som mer kraftløs enn den burde vært. Vi har fått en energimelding som først og fremst er en redegjørelse for rikets energitilstand i dag. Et utslippsfritt kraftsystem og mer fornybar energi er ett av de viktigste verktøyene i klimaverktøykassa. I stedet for en melding som søker å ligge i forkant og posisjonere Norge som et land med grønne muligheter, har vi fått en energimelding helt uten disse perspektivene. Meldingen tar oss ikke til lavutslippssamfunnet.
