Maritim Arkiver - Side 2 av 11

ZEROs reaksjoner på Statsbudsjettet 2023

Posted on 6. oktober 20227. oktober 2022 by Aurora Mykkeltveit

Statsbudsjettet og klimabudsjettet inneholder ikke de grepene vi trenger for å nå klimamålene.

I statsbudsjettet legger regjeringen for første gang fram en egen “grønn bok” som viser utslippsbudsjettet og forventede utslippsreduksjoner av iverksatte og planlagte virkemidler. Det er bra og viktig at det nå endelig kommer en slik oversikt i statsbudsjettet, og at alle departement må beregne klimaeffekten av alle tiltak.

Klimabudsjettet viser at det er et stort gap mellom dagens klimapolitikk og det som trengs for å nå regjeringens klimamål om 55 prosent reduksjon til 2030. Gapet er på nærmere 15 millioner tonn. Regjeringen viser i klimabudsjettet at de har vedtatt og jobber med nye virkemidler som vil redusere utslippene med ca 4 av disse 15 millioner tonnene.

Men verken klimaplanen eller statsbudsjettet kommer med de store grepene som må til for å innfri klimamålet. Det nye klimabudsjettet er foreløpig ikke et styringsverktøy som sikrer at politikken innrettes i tråd med regjeringens eget klimamål.

Regjeringen legger ned Klimasatsordningen

Klimasatsordningen har vært en stor suksess som har bidratt til gjennomføring av over 1500 klimaprosjekt i kommuner og fylker over hele landet. Det har vært langt flere søknader enn ordningen har hatt midler å gi støtte til.

I Hurdalsplattformen har regjeringen sagt at Klimasatsordningen skal styrkes. Det er da helt uforståelig at Vedum og senterpartiet foreslår å legger ned denne ordningen. ZERO har foreslått en stor økning i midlene til Klimasats, som er et hovedgrep for å mobilisere kommunene i hele landet til å kutte egne utslipp og teste ut nye klimaløsninger. Det er stikk i strid med utredninger fra blant annet Miljødirektoratet, som legger stor vekt på at kommunene må spille en avgjørende rolle hvis vi skal lykkes med det grønne skiftet.

De store mulighetene for utslippskutt i industrien er fraværende

Det er svært overraskende at regjeringens forslag ikke kutter utslippene i industrien neste år. CO2-kompensasjonsordningen vil koste 4,7 milliarder kroner i 2023 og er viktig for industrien i Norge, men det må stilles klimakrav i ordningen. Regjeringen må også bruke den betydelige økningen i CO2-avgiften på avfallsforbrenning til å finansiere utrulling av CCS. Det er bra at regjeringen øker tilskuddene til grønn omstilling, men en grønn omstilling krever også utslippskutt i den eksisterende industrien.

– Det er ekstraordinært høye inntekter i olje- og gassproduksjon, og vi forventet at det kom på plass en omstillingsavgift for olje. At det ilegges avgifter på fornybart, men ikke fossilt, er det motsatte av det som kreves midt i et grønt skifte, sier Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig for industri.

Regjeringens klimaplan og utslippsbudsjett viser hvor langt unna vi er å nå klimamålene, og presiserer samtidig hvor viktig CO2-fjerning er for å nå våre felles klimamål. Det er derfor helt nødvendig at det kommer på plass mål og virkemidler som gir CO2-fjerning en viktigere rolle i klimapolitikken.

For mye fossilt, for lite fornybart

– Vi står midt i energikrise, og med dette budsjettet vil dessverre krisen trekke ut i tid. Nye investeringer i ny fornybar kraftproduksjon blir ulønnsomme med de foreslåtte skatteendringene, og støtten til energieffektivisering er knapt merkbar, sier Sindre Østby-Stub, fagansvarlig for energi i ZERO.

I årene fremover vil Norge trenge mye mer fornybar energi for å gjennomføre det grønne skiftet. Fremover må vi sette vår lit til at Stortinget og SV styrker insentivene for utbygging av fornybar energi og ENØK.

– Et lite lyspunkt i budsjettet er at de øker bevilgningene til saksbehandling av fornybar energi og setter av penger til utredninger på havvind, sier Stub. Vi er også forsiktige optimister med tanke på budsjettets signaler om Trollvind-feltet for havvind, som vil være et stort og viktig bidrag til energiforsyning i et særlig presset område.

Det er ikke klart hvordan regjeringens seks punkter for energieffektivisering skal utløse målet om 10 TWh spart i byggsektoren før 2030. De midlene man har satt av hos ENOVA er ikke mye mer enn det husholdningene betaler inn over samme periode. Dette er dermed ikke friske penger. Det er heller ikke åpnet for at ENOVA kan støtte modne tiltak som gjøres enkeltvis, noe som gjør at mange ikke vil ha evne til å gjennomføre alle tiltakene som kreves for å få støtte. Men det er positivt at Husbanken får disponere flere midler til lavinntekstgrupper.

Elbilens konkurranseevne svekkes

– Dette budsjettet gir ikke rom for den omleggingen av tungtransporten som kreves for å nå regjeringens mål for 2030, sier Ingvild Kilen Rørholt, fagansvarlig for transport i ZERO. I sum senkes avgiftene på fossilt. Dette er penger som heller burde brukes på å styrke omleggingen til en utslippsfri transportsektor gjennom utbygging av ladeinfrastruktur og hydrogen til tungtransporten, økt støtte til innkjøp av elektriske varebiler og lastebiler.

Vi er glade for at det innføres omsetningskrav på biodrivstoff også for landbruk og anlegg. Det vil bidra til betydelige utslippskutt. For å kutte utslipp fra luftfarten bør omsetningskravet på biodrivstoff økes til 2 prosent fra 1.7.2023, dette ligger klart hos departementet og er bare å vedta.

Elbilens konkurranseevne svekkes i forhold til fossilbiler gjennom innføring av vektavgift, omregistreringsavgift, firmabilskatt, mulighet for høyere bomsats og innføring av moms. Skal regjeringen holde sitt løfte om at elbilen fortsatt skal være konkurransedyktig, må enten disse endringene strykes eller engangsavgiften på fossilbiler må ytterligere opp.

Mens vi venter på hydrogen…

ZERO venter utålmodig på regjeringens nye virkemidler for en helhetlig verdikjede for hydrogen og grønn omstilling av skipsfart.

– Det er ingen konkrete tiltak eller svar på Stortingets vedtak det siste året knyttet til storskala satsing på hydrogen. Hvis det ikke kommer nye grep og virkemidler, vil vi ikke klare å dekarbonisere skipsfart og industri som trenger hydrogen, og går med det glipp av et stort potensiale for næringslivet, sier Liv-Elisif Kalland, hydrogenansvarlig i ZERO.

Hvor ble det av grønn omstillingspakke for maritim næring?

Den grønne omstillingen går altfor sakte i store deler av skipsfarten. Vi ligger ikke an til å nå målene om å halvere utslippene fra skipsfart og fiske innen 2030. I Hurdalsplattformen lovet regjeringen en grønn omstillingspakke for maritim næring.

– Nå har vi ventet på handling fra havminister Bjørnar Skjæran i et helt år. Vi er skuffet over at grønn omstillingspakke og de nye virkemidlene som trengs for å få til det store skiftet til grønn skipsfart, som differansekontrakt og CO2-fond, mangler helt i Statsbudsjettet, sier Marius Gjerset, teknologiansvarlig i ZERO.

Alle utslipp i anleggsbransjen må telles

Det er bra for klimaet at regjeringen skalerer ned og kutter i store veiprosjekter, men det er også avgjørende å kutte utslippene fra veiene som skal bygges. De største utslippene kommer fra materialbruk, og her må det komme tydelige klimakrav til alle infrastrukturprosjekter.

ZEROs innspill til statsbudsjettet for 2023: 100 klimagrep vi trenger nå

Posted on 7. september 202213. september 2022 by Aurora Mykkeltveit

ZERO forventer at regjeringen leverer på 100 punkter for klima i det kommende statsbudsjettet. – Vi viser med dette at det er fullt mulig å kombinere en offensiv klimapolitikk med et stramt budsjett, sier ZERO-leder Sigrun Gjerløw Aasland.

Statsbudsjettet for 2023 er det første helhetlige budsjettet fra Støre-regjeringen.

– ZERO har store forventninger til at dette budsjettet skal knekke den norske utslippskurven, og sikre betydelige reduksjoner i norske klimagassutslipp både i 2023 og fremover. Vi foreslår 100 punkter som til sammen vil utgjøre et godt og helhetlig budsjett for utslippskutt og grønn omstilling, sier Aasland.

Statsbudsjettet må både inneholde grep som kutter utslipp allerede i budsjettåret, og som setter i gang større strukturelle endringer som kan gi store utslippskutt i årene som kommer.

– Dagens økonomiske situasjon er krevende, og legger klare rammer for neste års budsjett. Likevel kan ikke dette bremse innsatsen for klima. Våre forslag er ikke gratis, men mange av forslagene vil gi staten inntekter. Dette er et ansvarlig innspill fra oss, sier ZERO-leder Aasland.

– I vårt notat foreslår vi en rekke klimaavgifter som gir inntekter. Det er heller ikke klimatiltak som legger mest press på norsk økonomi. Høyt tempo i oljeinvesteringer og store veiprosjekter er viktigere drivere for dette, påpeker Aasland.

Utgifter til klimafinansiering utenfor Norge er videre et naturlig svar på betydelig inntektsvekst i Norge som følge av høye gasspriser, og vil ikke bidra til press på norsk økonomi, understreker hun.

– Vi tar regjeringens klimamål på alvor. Regjeringen har satt som mål at norske utslipp skal reduseres med 55 prosent fra 1990-nivå innen 2030, og slår i Hurdalsplattformen fast at klima og miljø skal være rammen for alt. Det må komme fram i dette budsjettet. 2030 nærmer seg raskt, sier ZERO-leder Aasland.

I april overrakte ZERO klimaministeren rapporten ZERO 2030. Den inneholdt et sett med virkemidler som til sammen kan realisere regjeringens mål om å kutte utslippene med 55 prosent innen 2030, sammenliknet med 1990.

Innspillet er sendt til sju statsråder: statsminister Jonas Gahr Støre, klimaminister Espen Barth Eide, olje- og energiminister Terje Aasland, finansminister Trygve Slagsvold Vedum, samferdselsminister Jon Ivar Nygård, kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik, og bistandsminister Anne Beathe Tvinnereim

Les hele budsjettinnspillet fra ZERO her.

Kontaktpersoner hos Miljøstiftelsen ZERO:
Sigrun Gjerløw Aasland, daglig leder (mobil: 936 83 411)
Hege Kristin Ulvin, kommunikasjonssjef (mobil: 971 72 650)

Regjeringen skuffer på klima i revidert budsjett: Degraderer eget klimamål

Posted on 12. mai 202217. august 2022 by Aurora Mykkeltveit

Regjeringens forslag til revidert statsbudsjett for 2022 mangler storsatsingen som trengs på klima, og klimamålet fra Hurdal er degradert. Les ZEROs samlede reaksjoner her.

Regjeringens mål fra Hurdalsplattformen om at norske utslipp skal kuttes med minst 55 prosent innen 2030, er nå degradert til et omstillingsmål. I revidert statsbudsjett slår regjeringen fast at målet ikke vil meldes inn som en forsterket forpliktelse under Parisavtalen. Svært skuffende, mener ZERO.

– Norge har vært en sterk pådriver for at ambisjonen i Parisavtalen må være å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Nå sier regjeringen at klimakutt i Norge ikke skal komme med uforholdsmessig kostnad eller være ineffektiv. Vi leser dette som at de nå åpner døra for å droppe elektrifisering av norsk sokkel, og gå tilbake til forrige regjerings vagere klimamål, sier ZERO-leder Sigrun Gjerløw Aasland.

– På klimatoppmøtet i Glasgow forpliktet Norge og alle andre land seg til å forsterke sine nasjonale mål. Da er det skuffende at ambisjonen fra Hurdal svekkes ved første anledning. Hvis Norge mener alvor med å nå Parisavtalen, må vi sette et nasjonalt klimamål som er i tråd med det, sier Aasland.

ZERO la før påske frem en omfattende virkemiddelpakke for hvordan Norge kan kutte 55 prosent innen 2030: Slik når Norge klimamålene.

Gambler med elbilsuksessen

ZERO er kritiske til at regjeringen foreslår å erstatte momsfritaket for elbiler med en tilskuddsordning.

– Avgiftspolitikken for elbiler har fungert utrolig bra, og ført til reelle utslippskutt. Den norske elbilpolitikken har vært en suksess som andre land har sett til. Når vi nå har målet om et utslippsfritt personbilsalg i sikte, la oss ikke snuble på målstreken, sier Sigrun Gjerløw Aasland.

– Det er greit å begynne å innføre avgifter på elbiler, og det er naturlig å begynne med moms, men å erstatte momsfritak med en støtteordning er helt feil vei å gå. Både toppmoms og flat lav moms er bedre alternativer. Tyskland og Sverige har alt prøvd subsidier, og de har på ingen måte hatt den samme elbil-suksessen som Norge, sier Aasland.

Mangler tiltak for utslippsfri varetransport

Regjeringen kommer ikke med noen endring for å sørge for flere elektriske varebiler.

– Her bryter regjeringen budsjettavtalen med SV som sa at det skulle komme konkrete tiltak for å øke el-andelen i varebilmarkedet allerede i 2022, sier Ingvild Kilen Rørholt, fagansvarlig for transport.

Heller ikke innenfor biodrivstoff følger regjeringen opp. Stortinget har vedtatt etablering av et rapporteringssystem for bærekraftig biodrivstoff utover omsetningskravet.

– Ved å peke på at næringen selv må ta ansvar for et slikt rapporteringssystem, mister vi muligheten til å regulere og styre bruken av bærekraftig biodrivstoff – som regjeringen selv sier er et viktig prinsipp, sier Kilen Rørholt.

En ordning med rapportering utover omsetningskravet er viktig for å gi de som ønsker å kutte utslippene sine, for eksempel næringslivsaktører, kommuner og fylker, muligheten til det. Dette er spesielt viktig for de kjøretøyene der det ikke finnes teknologiske alternativer.

Regjeringen leverer heller ikke på utslippsfrie ferger og fossilfri kollektivtransport.

Havvindsatsing går for tregt

ZERO synes det er positivt at regjeringen foreslår å sette av midler til å starte miljøkartlegging av utlysningsområdene Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord.

– Havvindsatsingen må gå raskere, vi trenger havvindkraft innen 2030, sier Jon Evang, fagansvarlig for energi i ZERO.

– Regjeringen må også utrede hvordan sokkelen kan elektrifiseres med havvind, så vi slipper å stå i en skvis mellom behovet for ren strøm på sokkelen og tilgang på strøm i industrien. Å droppe elektrifisering i noen prosjekter, slik det åpnes for nå, er ikke et alternativ: Elektrifiseres ikke sokkelen, når vi ikke klimamålene, sier Evang.

Regjeringen foreslår å utsette elavgift-fritak for egenprodusert fornybar kraft. Dette er uheldig: Med den pressede energisituasjonen vi opplever nå, kunne solceller og annen lokal produksjon gitt vesentlige bidrag til kraftbalansen. Spesielt med tanke på at Statnett har anslått et mulig kraftunderskudd allerede i 2026, kan ikke regelverket aktivt hindre utrulling av en av løsningene, mener ZERO.

Sikrer karbonfangst på Klemetsrud

Regjeringen setter av 3,4 milliarder og sikrer med det karbonfangstanlegget på Klemetsrud.

– Det er gledelig at regjeringen sammen med Oslo kommune sikrer framdrift i Langskip med også Fortum Oslo Varme som fangstaktør. Dette er et viktig første steg for en modell for støtte til CO2-fjerning (negative utslipp). Nå må regjeringen følge opp med å sette et mål for CO2-fjerning nasjonalt, og finansiere utrulling av CCS på ytterligere 5 avfallsforbrenningsanlegg innen 2030, sier Anne Marit Post-Melbye, fagansvarlig for industri.

Følger ikke opp vedtak om energieffektivisering

Stortinget ba regjeringen vurdere om energieffektiviseringsstøtten til husholdningene skulle flyttes fra Enova til Husbanken inne revidert budsjett. Den vurderingen har de ikke gjort.

– Energieffektivisering er avgjørende for å kutte både i klimagassutslipp og folks strømregning. Da er det skuffende at regjeringen ikke har fulgt opp vedtaket om å vurdere og flytte boligstøtten til Husbanken. Enova har ikke klart å utløse det store energisparepotensialet i husholdningene. Nå må vi tenke nytt, sier Guro Hauge, fagansvarlig bygg og materialer i ZERO.

Kontaktperson hos ZERO:
Hege Kristin Ulvin, kommunikasjonssjef (mobil: 971 72 650)

Arvesynd og arvesølv

Posted on 5. mai 202230. mai 2022 by Aurora Mykkeltveit

Det haster å kutte utslipp. Med på laget trenger vi både dem som har båret vår velstand, og dem som ikke fikk noe.

Jeg gledet meg vilt til ny sesong av den danske tv-serien Borgen, med superpolitiker Birgitte Nyborg i spissen. Det er god TV, fantastiske skuespillere, og plottet er både realistisk og viktig. Likevel kjeder jeg meg. For har vi ikke kommet lenger enn dette?

Kort oppsummering uten spoilers: Grønlenderne finner olje, og med det helt nye økonomiske utsikter. Den danske utenriksministeren synes ikke ny oljeleting er en særlig god idé, fordi forbrenning av olje og gass øker klimagassutslipp, som i sin tur ødelegger både Grønland og resten av verden. Grønlenderne er uenige og har gode poenger: Skal ikke de få ta del i vekst og velstand, bare fordi verdens rike land har brukt opp karbonbudsjettet? Kjør debatt.

Olje og fordeling er kjernespørsmål i både norsk og global klimapolitikk. La oss ta oljen først.

Alle spørsmål om olje er vanskelige for oss i Norge, og det er ikke rart. For nesten et år siden slo det internasjonale energibyrået fast det vi egentlig visste: Verden trenger ikke mer olje, og klimaet tåler det ikke. I et scenario der utslippene av klimagasser er null i 2050, er det i IEAs modeller ingen nye oljefelt etter 2021.

Vi har alltid visst at oljeeventyret skulle ta slutt en dag. Derfor har vi spart penger på bok, vi har sørget for å bygge industri og kompetanse i tilknytning til norsk olje og gass, og vi har snakket lenge om grønn omstilling. Da synes jeg det er rart at regjeringen sier de skal “utvikle, ikke avvikle” olje og gass. Det er klart den skal avvikles, enten når brønnene går tomme, når etterspørselen faller bort, eller når atmosfæren ikke tåler mer CO2. Spørsmålet nå er når og hvordan.

Det betyr ikke at det er uproblematisk. Vi bærer på en kollektiv oljesorg i dette landet. Det som var så bra for oss, er ikke så bra for verden lenger. Vi må videre. Noe fint går mot slutten, og hva er egentlig det nye som alle snakker om?

Det er klart det blir uro av sånt. Facebookgruppen Oljebrølet fikk over 200 000 medlemmer på få dager i fjor høst. Gruppen skal være en «motvekt til de som ikke forstår hvor viktig olja er». Men de fleste har nok forstått akkurat det. Heldigvis, for det norske oljeeventyret er en fantastisk historie. Hundretusenvis har jobbet hardt, ofret mye, og har all grunn til å være stolte. Vi skal takke dem for jobben de har gjort. Men vi skal også gi folk tydeligere utsikter til nye, trygge jobber.

Da er det bra at arvesølvet er intakt, i form av kompetanse, teknologi og ikke minst mye oppsparte penger. Vi har hentet olje fra havets bunn og satt verdiene i sving i det internasjonale kapitalmarkedet.

Med andre ord: krevende, men vi har alle forutsetninger for å finne nye bein å stå på. Resten av verden er enda vanskeligere. Som grønlenderne i TV-serien Borgen helt riktig påpeker, det er urettferdig at land som har så godt som null ansvar for klimaendringene, ikke selv skal få ta samme reise som oss, via forbrenningsmotorer og forbruksvekst. Men det kan de altså ikke, for hele verden har arvet våre synder. Det tjener ingen av oss å fortsette som før. Klimaendringene er ubønnhørlige.

Denne problemstillingen handler selvsagt om mye mer enn Grønland. Det afrikanske kontinentet er ansvarlig for bare fire prosent av globale utslipp. Likevel er det disse landene som rammes hardest av klimaendringer som allerede skjer. Globalt står forbrenning av kull for 40 prosent av alle klimagassutslipp, det meste av det i Asia. Fornybar energi er lønnsomt på sikt, men mange av disse landene har ikke kapital, institusjoner og kompetanse til storstilt utbygging av vannkraft, vindkraft og solceller.

Skal vi løse klimakrisen, må kullkraftverk i Asia erstattes med fornybar energi. I tillegg lever flere hundre millioner mennesker i Afrika uten tilgang til strøm. Den strømmen trenger de, og den må komme fra fornybar energi. Alt dette koster.

Derfor har verdens land i mange år vært enige om at rike land skal bidra med penger. Det trengs penger både for å bygge fornybar energi, og å tilpasse seg klimaendringer som allerede skjer. Men pengene har latt vente på seg, og det bidrar ikke til å styrke oppslutning om internasjonale klimaavtaler.

Arvesølvet, altså oljefondet, vil vi heller investere i tryggere farvann, og helst ikke i hverken Asia eller Afrika. Det paradoksale er jo at nettopp dette gjør verden mer utrygg.

Vi kan klare omstillingen i Norge hvis vi sørger for at det er gode liv også på andre siden for dem som har gitt oss oljerikdommen vår. Vi kan også bidra til å kutte utslipp globalt hvis vi tar innover oss at det vil koste, og at det er rett og rimelig at vi betaler. Det er vårt arvesølv som redder oss. Og vår arvesynd som forplikter.

Hvis grønlenderne skal la oljen ligge, trenger de gode alternativ. Hvilke andre jobber og fremtidsutsikter kan Birgitte Nyborg tilby dem? Jeg håper hun har en plan, og at hun lykkes. Så da må jeg antakelig se resten av episodene også.

Dette innlegget stod opprinnelig på trykk i Fædrelandsvennen, 5. mai 2022.

20 år med utålmodig klimakamp

Posted on 5. april 20226. april 2022 by Aurora Mykkeltveit

I 20 år har ZERO vært en utålmodig og tydelig stemme i klimadebatten. Hva har vært ZEROs viktigste seire, og hva har de betydd for klimasaken?

Hva kan egentlig en liten ideell organisasjon utrette? I all beskjedenhet: ganske mye. Siden 2002 har ZERO jobbet for å fremme klimaløsninger og påvirke norsk klimapolitikk. I takt med at både klimakrisen har blitt stadig mer akutt og klimadebatten har utviklet seg, har også klimaseirene kommet.

ZEROs metode har vært å løfte fram betydningen av politisk lederskap, og hvor avhengige vi er av et fremoverlent næringsliv som utvikler, tar i bruk og skaper etterspørsel etter morgendagens løsninger. Dette har gitt gjennomslag i flere viktige klimasaker.

Elbil

Elbilen er en av ZEROs største klimaseire. Den har blitt en klimaløsning alle velger og Norge er i dag verdens elbilland nummer en. Det er ikke tilfeldig. I elbilpolitikken har det blitt brukt en rekke virkemidler: momsfritak, gratis lading, kjøring i kollektivfelt, ingen bompenger, gratis og prioritert parkering – lista er lang.

– Elbilpolitikken viser to interessante ting, sier Marius Gjerset, teknologiansvarlig og ansatt i ZERO helt siden starten i 2002.

– Det ene er at det ble innført mange virkemidler, ikke bare én overgripende endring.Det andre er at da grunnlaget for å gjøre elbilen til allemannseie ble lagt, begynte det med virkemidlene. Det ble ikke satt et hårete mål om så og så mange elbiler innen da. Hadde vi gjort det, er det sannsynlig målet ville vært altfor lavt, gitt det vi vet om utviklinga i dag.

For virkemidlene har virket bedre enn verken miljøbevegelsen eller politikerne trodde. Elbilen er kanskje ikke det som først dukker opp når vi tenker på klimaløsning som forandrer verden. Men elbilens utvikling er likevel et veldig godt eksempel på hvordan de riktige insentivene kan endre et marked.

– Vi så ikke for oss at det var elbilen som skulle erstatte fossilbilen. Vi tenkte at den kunne bli en fin løsning i byen, men at den ikke ville egne seg ellers. Det var hydrogenbilen vi trodde ville bli den nye bilen. Der tok vi jo feil, sier ZERO-grunnlegger og tidligere leder, Einar Håndlykken.

– Vi hadde ikke sett for oss den enorme utviklingen i batterier. Vi trodde på hydrogen.

Elferger – en utslippsfri sektor på 15 år

En av ringvirkningene av elbilpolitikken, er at batteriteknologien ble så utrolig mye bedre enn de fleste hadde sett for seg. Og dette førte til en annen av ZEROs store gjennomslag: utslippsfrie ferger.

Batterirevolusjonen har gjort det mulig å drive en rekke fergesamband med strøm. For bare få år siden, virket det utenkelig. I likhet med elbilen, trodde de fleste at tunge ferger ville kjøre på biodrivstoff eller hydrogen. Igjen skulle innføringen av et virkemiddel vise seg langt mer effektivt enn forventet.

I 2009 bestilte daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete en utredning av miljøvennlige ferger. Dette førte til at verdens første, og norskproduserte, store elektriske bilferge Ampere, stod klar i 2014. Samme år ble det lovfestet krav til nullutslippsteknologi i alle nye anbud for fergedrift. To tredjedeler av av fergesambandene er i dag utslippsfrie, og innen 2030 skal alle fergesamband ha blitt utslippsfrie. Dermed vil dette ene virkemiddelet, krav i anbud, ha endret en hel sektor på 15 år. En viktig lærdom kan trekkes fra historien om elbil og elferger, sier Marius Gjerset:

– Da markedet, innovasjon og næringslivet fikk muligheten, viste de at de kunne overgå det vi kunne se for oss. Dette bør politikerne lære av: Lag virkemidler som gjør at det lønner seg å velge utslippsfritt.

CCS – fram og tilbake igjen

Å være i miljøbevegelsen krever tålmodighet. Mens elbilpolitikken har vært en suksesshistorie, har andre områder vært preget av tilbakegang og omkamper. Et slikt eksempel er kampen for CO2-fangst og -lagring.

Tidlig på 2000-tallet så det lyst ut. I Soria Moria-erklæringa i 2005 lovet regjeringen fullskala CO2-fangst på gasskraftverk innen 2009, et vedtak som har gått inn i historien som den store månelandingen. For det ble ikke noe CO2-fangstanlegg på verken Kårstø eller Mongstad. Nå, 17 år etter, ser det ut til at vi endelig kommer i gang. Hva skjedde?

– CO2-fangst ble fremmet som et kompromiss for en voldsom satsing på gass. Istedenfor å legge om til fornybare energikilder, skulle løsningen være karbonfangst. Derfor var dette et vedtak som ble forankret hos politikerne, og når de snudde, falt det sammen som et korthus, sier Einar Håndlykken.

22. mars i år kom nyheten om at Oslo kommune sikrer etterlengtet finansiering av CO2-fangst på Klemetsrud. Så historien om «månelandingen» er også et eksempel på hvor lang tid endring kan ta, hvor tungrodd systemet kan være, og hvor mye man ikke får til når man egentlig ikke vil.

Det er også et eksempel på tålmodigheten og det harde arbeidet som trengs i miljøbevegelsen. 17 år etter Mongstad-nedturen, ser det nå lyst ut for norsk CO2-fangst. Kanskje lykkes det nå fordi mulighetene i CO2-fangst i dag er større. Mens det tidlig på 2000-tallet handlet om å fange karbon som en mellomløsning når en ikke kunne kutte fossil energi, handler CCS i dag i økende grad om CO2-fjerning (negative utslipp). Å fjerne CO2 fra atmosfæren er nå blitt helt nødvendig hvis vi skal nå klimamålene, sier Marius Gjerset.

Anne Marit Post-Melbye på Fortum Oslo Varmes testanlegg på Klemetsrud.

Grønne sertifikater: hvordan fornybart ble billigere enn fossilt

Hvilken rolle kan og bør et lite land som Norge ha i klimakampen? Er ikke våre utslipp som en dråpe i havet i det store regnestykket?

– ZEROs metode har siden starten vært basert på ideen om at vår jobb er å skape marked for de løsningene som gir ren kraft og stort volum, også i land uten klimapolitikk, sier Marius Holm, ZERO-leder fra 2012-2021.

– Klimaforandringene er et globalt problem som kun kan løses hvis alle land bidrar. Da er rollen Norge kan spille i verden å skape markedet for klimaløsningene, og modne verdikjedene slik at de lettere kan rulles ut i de landene som ikke kan, eller vil, gjøre det selv. Forutsetningen er at du må ha nok fornybar energi for å kunne gå bort fra fossil energi, påpeker Holm.

Men for å få fart på ny teknologi, må noen være villige til å ta kostnaden fram til teknologien er moden nok til å være lønnsom. Det kan være investorer, eller det kan være det offentlige.

I 2012 innførte Norge og Sverige elsertifikatordningen, eller grønne sertifikater, der det offentlige skulle gi støtte for å gjøre vind- og solkraft konkurransedyktig. Gjennom elsertifikatmarkedet ble kraftselgerne pålagt å være med på å finansiere ny fornybar strømproduksjon. Ordningen varte fra 2012 til 2021, og når ordningen nå er over i Norge, er vi kommet i mål: sol- og vindkraft er lønnsomt.

– I klimapolitikken bør vi prioritere å skape marked for de løsningene som gir mest kraft og størst volum, også i land uten klimapolitikk. Det har vi i stor grad lykkes med, sier Marius Holm.

Klimainvesteringsfond – lille ZERO i den store verden

Det viktigste grepet Norge kan ta i den globale klimakampen, er å bidra til å erstatte kull med fornybar energi i utviklingsland. Selv om det i dag er billigere å produsere fornybarenergi, står kull alene for 30 prosent av verdens totale klimautslipp. Det planlegges og bygges fortsatt kullkraftverk i stor skala, 90 prosent av disse i utviklingsland.

Til tross for lave produksjonskostnader, gjør mangel på kapital og høye investeringskostnader at mange utviklingsland likevel velger kull. Men skal vi nå klimamålene, må all bygging av nye kullkraftverk stanses. For å få til det, må verdens rike land bidra med de virkemidlene som skal til for at fornybar energi vinner også i utviklingsland og fremvoksende økonomier.

– Får vi land som India og Vietnam til å velge fornybart over kull, vil det trolig være Norges viktigste bidrag til klimasaken, sier Dagfrid Forberg, nestleder i ZERO fra 2012 til 2021.

– Vi som har kapitalen og muligheten, må sette i gang tiltak som har store ringvirkninger. Dette er prosjekter som vil gi størst klimaeffekt per krone investert, og som raskt vil gimålbare resultater. Før sommeren 2021 kom nyheten om at regjeringen oppretter et klimainvesteringsfond i tråd med ZEROs anbefalinger (om enn med mindre kapital: 10 milliarder mot vårt forslag på 25 milliarder). Ringvirkningene tatt i betraktning, er dette kanskje lille ZEROs største seier for klimakampen. Skal vi nå klimamålene, må hele verden med i det grønne skiftet.

– Ingen større selskaper er klimanøytrale i dag

Posted on 31. mars 202230. mai 2022 by Caroline Wendelborg

I jakten på klimanøytralitet går mange selskap seg vill i “kvotejungelen”. Anbefalinger fra ZERO og PwCs skal gjøre det lettere å navigere i det frivillige karbonmarkedet – og unngå grønnvasking.

Fakta om kartleggingen:

ZERO og PWC har gjennomført en kartlegging av dagens kjøp av frivillige klimakreditter blant norske virksomheter.
Kartleggingen har bestått av en spørreundersøkelse og intervjuer med næringslivet og aktører i markedet.
Kartleggingen har omfattet nærmere 30 virksomheter som samlet sett har direkte utslipp på om lag 25 millioner CO2-ekvivalenter og 1,5 billioner norske kroner i omsetning.
Undersøkelsen ble gjennomført høsten 2021.

Forfatterne av rapporten fra venstre: Sophie Bruusgaard Jewett (PwC), Erlend Bjørklund (PwC) og ZEROs fagsjef, Stig Schjølset. Foto: Espen Sturlason

Pressemelding fra ZERO og PwC.

Last ned rapporten her.

– Målt mot vår trafikklys-modell, er trolig ingen større norske selskap klimanøytrale i dag. Mange av de kredittene norske selskap kjøper, får rødt lys og vil innebære ren grønnvasking, sier fagsjef Stig Schjølset i ZERO.

– “Klimanøytralitet” gir inntrykk av at selskapet ikke har negativ klimapåvirkning. Med mindre selskapet har fjernet karbon fra atmosfæren tilsvarende egne utslipp, vil det ikke være mulig å være klimanøytral. Derfor anbefaler vi kreditter fra prosjekter med karbonfjerning, sier bærekraftsrådgiver Sophie Bruusgaard Jewett i PwC.

“Kvotejungel”

De fleste selskap i kartleggingen omtaler det frivillige karbonmarkedet som en “kvotejungel” preget av lite åpenhet og standardisering.

– Selv om de fleste selskap har gode intensjoner, er det liten tvil om at mange kjøper kreditter fra prosjekter med tvilsom klimaeffekt. Dette er særlig problematisk hvis kredittene brukes for å kompensere for selskapenes egne utslipp eller for å innfri mål om klimanøytralitet, sier Bruusgaard Jewett.

Den svake klimaeffekten til mange kreditter kan føre til at selskaper tror de har kompensert for resterende utslipp, samtidig som arbeidet med utslippskutt i egen virksomhet utsettes eller svekkes.

Etterlyser strengere krav

ZERO og PwC etterlyser strengere og tydeligere krav til bruken av begrepet klimanøytralitet.

– I dag er det for lettvint å bruke begrepet. Dagens retningslinjer fra Forbrukertilsynet er svært utdaterte og mangelfulle, og ikke i tråd med Parisavtalens målsettinger. Skal offentlige myndigheter gi veiledning på dette området, må de sette mye strengere krav for hva som skal til for at selskap kan bli klimanøytrale, sier Schjølset.

For selskap som følger anbefalingene fra ZERO og PwC, vil det bli mer krevende å erklære sin virksomhet som klimanøytral.

– For de fleste selskap vil klimanøytralitet være et langsiktig mål, som må integreres i en troverdig klimastrategi i tråd med målene i Parisavtalen, sier Schjølset.

Les hele rapporten her.

This report is also available in English: The Quest for Climate Neutrality and responsible use of carbon credits

Kontaktpersoner:

Sophie Bruusgaard Jewett, bærekraftsrådgiver i PwC(Mobil: 416 42 141 / E-post: sophie.jewett@pwc.com)
Stig Schjølset, fagsjef i ZERO
(Mobil: 905 60 459 / E-post: stig.schjolset@zero.no)

Forklarte begreper i teksten:

Det frivillige karbonmarkedet er et åpent marked hvor hvem som helst kan delta i vekslingen av klimakreditter. I motsetning til det frivillige karbonmarkedet er regulerte karbonmarkeder nøye overvåket, og deltagere som omfattes av et slikt system er pålagt å delta. I regulerte karbonmarkeder tilsvarer en klimakvote en tillatelse til å slippe ut ett tonn CO2e.

Mange bruker begrepet “klimakvoter” for å beskrive det som handles i begge markedene, men det går et skille mellom klimakvoter (som brukes i regulerte marked) og klimakreditter (som brukes i det frivillige markedet).

Klimanøytralitet er en tilstand der menneskelige aktiviteter ikke gir noen nettoeffekt på klimasystemet, altså at menneskeskapte utslipp av klimagasser er balansert med fjerning av klimagasser fra atmosfæren.

Klimafinansiering er et bredt begrep som dekker både statlig og privat finansiering av tiltak for å kutte utslipp.

ZERO utreder differansekontrakter

Posted on 21. mars 202224. august 2022 by Aurora Mykkeltveit

Differansekontrakter kan være et kraftfullt virkemiddel for å få i gang og sikre etablering av produksjon og bruk av hydrogen som klimaløsning. I løpet av våren skal vi jobbe frem konkrete forslag til differansekontrakter for hydrogen og ammoniakk og dermed få på plass mer forutsigbare verdikjeder til bruk i maritim sektor.

Ønsker du mer informasjon om prosjektet, eller ønsker å bidra?

Ta kontakt med Liv-Elisif Kalland, fagansvarlig for hydrogen i ZERO.

Les rapporten her.

Hvor er differansekontrakter aktuelt?
Hydrogen og ammoniakk vil være en viktig klimaløsning særlig for sjøfart, i tillegg til i luftfart og tungtransport. På tross av flere gjennomførte utviklings- og pilotprosjekter på fartøysiden, tar likevel utrulling av løsningene for lang tid. Det finnes også modne industriprosjekter som kan kutte utslipp ved å legge om driften sin til å bruke hydrogen. Norge har gode forutsetninger til å sikre verdiskapning i hydrogenverdikjedene, fra utstyrsleverandører og kraftselskaper til brukere.

En felles barriere for mange store prosjekt som vil bruke hydrogen, er den store usikkerheten i merkostnad og pris på hydrogen. Differansekontrakter vil kunne bidra til å redusere usikkerheten og merkostnadene betraktelig i en tidligfase der hydrogenmarkedet er lite utbredt, ved at staten tar deler av risikoen sammen med nærlingslivsaktørene.

Differansekontrakter er et virkemiddel vi også tror kan være nyttig for andre klimaløsninger for industri, som biokarbon og karbonfangst og -lagring, og konseptet finnes også i andre land. I Nederland er allerede differansekontrakter i bruk, og det utredes en ordning for differansekontrakt for hydrogen i Storbritannia og Tyskland.

Hvordan lykkes?
Så hvordan skal differansekontraktene innrettes for å utløse raskere investering i klimaløsninger knyttet til hydrogen, samtidig som det sikrer klimagassreduksjoner, teknologiutvikling og verdiskapning i Norge? Hvordan kan en ordning se ut for å sikre investeringer i nullutslippsløninger for maritim sektor og produksjon av fornybart drivstoff? Og kan dette også brukes til å bidra til nødvendig utslippskutt fra norsk industri? Dette er noe av det vi skal forsøke å svare på i vårt prosjekt.

ZERO signerte denne uken en samarbeidsavtale med Norges rederiforbund på arbeidet med differansekontrakter, i tillegg til at vi samarbeider med alle andre relevante partnere.

På denne siden vil vi legge ut oppdatert informasjon underveis i prosjektet. Vi planlegger å ha workshops og seminar i tilknytning til prosjektet, her kan du melde din interesse hvis du kan tenke deg å delta på dette.

Ingen er best alene

Posted on 9. mars 20229. mars 2022 by Aurora Mykkeltveit

Det er kaos igjen. Men denne krisen krever det motsatte av isolasjon.

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 4. mars 2022.

Vi må si at tjuetallet har vært lite å juble for så langt. Den ene krisen avløser den andre. Vi hadde allerede både klimakrise og Trump før tiåret en gang begynte. Så kom koronakrise med nedstenging og isolasjon, og varte i nesten to år. Deretter hadde vi bare så vidt begynt med omikron, før strømprisene gikk i taket som følge av blant annet tomme vannmagasin, høye gasspriser og lite vind. Og nå altså krig i Europa, etter at Russlands president forrige uke invaderte nabolandet Ukraina.

Mange mennesker har betalt en høy pris gjennom flere kriser allerede. Som vanlig er kostnadene skjevt fordelt. De fattigste landene er hardest rammet og er lengst unna slutten på pandemien. Det er forøvrig de samme landene som slipper ut minst CO2, og som er mest sårbare i møte med uunngåelige klimaendringer.

Her hjemme var det de som tjente minst fra før, som mistet jobben først da landet stengte ned i 2020. Hjemmekontor i enebolig er bedre enn permittering i trang leilighet. Prisen mange har betalt, handler også om mer enn plass og penger. Hjertet mitt blør for dem som har mistet det meste av videregående skole, leirskolen, klassefestene og store deler av ungdomstiden. Og for gamle og syke som har levd isolert.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at mange har vært frustrert over de enormt høye strømprisene. Etterisolering og varmepumper er dyrt, og alle trenger strøm for å holde varmen gjennom vinteren. Billig strøm har lenge vært en naturgitt velsignelse i Norge, og et avgjørende konkurransefortrinn for mange norske bedrifter. Nå har disse i stedet merket både koronakrise og strømpriser på bunnlinja.

Og nå er det krig i Europa. Daglig kommer nye sjokkerende bilder fra et totalt uforståelig angrep på Ukraina. Få hadde trodd at Russlands president Vladimir Putin faktisk ville gjøre alvor av truslene, og sende naboer i krig mot hverandre. Men det var han, og det gjorde han. Det er mørkt og skremmende, og kjennes litt ekstra når krigen kommer så nært oss.

Så langt tyder mye på at vi må lære oss å leve med uforutsigbarhet og usikkerhet. Men vi vet også dette: Det spiller en rolle hvordan vi møter en krise. Mye har vært sagt og kan sies om pandemihåndtering, sykehusbemanning og krisepakker til permitterte og til næringslivet. Men alt i alt har vi blitt langt bedre tatt hånd om vi som bor i Norge, enn de fleste andre mennesker i de fleste andre land. Vi kunne også vært bedre forberedt på en strømkrise vi burde sett komme. Men regjeringen har, på relativt kort tid, lagt ni milliarder kroner på bordet og i rekordfart opprettet en statlig ordning for subsidiert strøm.

Nå gjør norske, europeiske og amerikanske myndigheter mye for å isolere Kreml og den russiske eliten, og for å hjelpe Ukraina. Det er likevel en svært viktig forskjell på krisen bak oss og den vi står i nå.

De siste årene har vi blitt sendt hjem, og vi har lukket oss mer for verden. Stengte grenser, avlyste konferanser, færre reiser og færre møter mellom mennesker. Internasjonalt samarbeid har vært den store taperen etter pandemien. Nå er det motsatt. Denne gangen er det internasjonalt samarbeid som er veien ut av krise. Internasjonale sanksjoner har ingen hensikt fra ett land alene, derfor samarbeider USA og Europa om dem. Sikkerhetspolitikk krever samtale og samarbeid. Mennesker på flukt trenger også at land som kan ta imot dem, som samarbeider og fordeler ansvar.

Angrepet på Ukraina endrer dessuten globale energimarkeder, fordi store deler av Europa er avhengige av import av gass fra Russland. Vår avhengighet av fossile brensler gjør oss ekstra sårbare i kriser som den vi står i nå, sa FNs generalsekretær denne uken. Det betyr at økt trygghet og forutsigbarhet i tiden som kommer, vil avhenge av hvor mye vi klarer å redusere betydningen av russisk gass.

Mindre enn en uke etter angrepet på Ukraina, kom FNs klimapanel med sin andre delrapport. Den tar for seg konsekvensene klimaendringene har for mennesker og natur, og viser hvor sårbare vi alle er når verdens klima endrer seg. De brutale effektene av klimaendringene kan også øke spenningen mellom land i verden, ramme matproduksjon og infrastruktur og sende mennesker på flukt.

Et skifte fra fossil til fornybar energi er nødvendig for å unngå naturkatastrofe og konflikter som følger av den. Men et grønt skifte er nå også god sikkerhetspolitikk på kort sikt. En raskere utbygging av fornybar energi og innfasing av energieffektiviseringstiltak vil redusere behovet for import av gass, olje og kull fra Russland. I mellomtiden trenger Europa norsk gass, helst til produksjon av hydrogen og med fangst og lagring av CO2.

En politikk der hvert land skal skjerme sin egen kraftproduksjon, er brått mye mindre aktuell.

De siste to årene har vi øvd oss på å vende blikket innover. Det er slutt nå. Nå må vi se ut, og vi må løse flere kriser samtidig, sammen med flere.

Klimatalen 2022 – onsdag 6. april

Posted on 8. februar 202225. mars 2022 by Aurora Mykkeltveit

Tid: 6. april klokka 14. Etter Klimatalen blir det bursdagsfest og moro.
Sted: Christiania Teater

Meld deg på her!

I 20 år har ZERO vært en utålmodig og konstruktiv stemme i klimadebatten.

Mye har skjedd på disse 20 årene, men det er fortsatt langt igjen til mål. Nå er vi åtte år unna 2030, tidsfristen verdens ledere satte i Parisavtalen. Er det mulig å komme i mål?

Ja, mener vi. 6. april markerer vi vårt 20-årsjubileum med å lansere ZEROs forslag til hvordan Norge skal nå målet om 55 prosent utslippskutt innen 2030. Gjennom Klimatalen 2022 skal vi vise hvilke virkemidler og tiltak som trengs for å få til store og raske utslippskutt som tar oss dit, med kjent teknologi.

Klimatalen blir en årlig hendelse hvor ZERO hvert år frem mot 2030 gjør opp status for Norges vei mot klimamålene.

Etter Klimatalen blir det selvsagt fest! Mer informasjon finner du her.

Meld deg på her!

Signering av verdens første hydrogenfergesamband

Posted on 1. februar 20227. februar 2022 by Aurora Mykkeltveit

En liten revolusjon er på gang over Vestfjorden. Fergesambandet mellom Bodø og ytre Lofoten blir verdens første hydrogendrevne fergesamband. Nå er kontrakten signert.

25. januar ble den nye kontrakten mellom Statens Vegvesen og Torghatten Nord signert i Bodø. Kontrakten er på totalt nærmere 5 milliarder kroner for drift av fergesambandet i 15 år.

ZERO-leder Sigrun Gjerløw Aasland var til stede i Bodø i forbindelse med signeringen.

– Alle utslipp skal til null. Derfor er det svært viktig å få hydrogen opp som fungerende løsning i hele maritim sektor, særlig for langdistanseskip der batterier kommer til kort. Fergedriften har mye å si for klimagassutslippene. Men så har også disse anbudene mye å si for hele sjøfarten, sier hun.

ZERO har vært en aktiv pådriver over mange år for å få hydrogen opp og stå som en nullutslippsløsning i maritim sektor, og for krav om nullutslippsløsninger i offentlige anbud av denne typen.

– Norge kan og bør lede vei i det grønne skiftet. Denne store kontrakten er startskuddet på en grønn omstilling og viktig teknologiutvikling i maritim sektor, men den er også svært viktig for å få opp etterspørsel etter hydrogen som energibærer, med mulige ringvirkninger også for industrien i Norge, sier Aasland.