Miljøstiftelsen ZERO og Nye Veier vil gjøre anleggsbransjen bevisst på hva grønn omstilling og klimaendringer vil kreve. Hele bransjen må gjøre mer for å omstille seg for å være konkurransedyktige.
Både klimaet og klimapolitikken er i endring. Innen 2030 skal klimagassutslippene i Norge og mange andre land halveres, noe politikere og næringsliv verden over har begynt å reagere på. Dette endrer risikobildet for de fleste bransjer – også anleggssektoren – i høyere tempo enn tidligere. Nå vil ZERO og Nye Veier bevisstgjøre anleggsbransjen på hva klimarisiko og økt endringstakt vil bety, både på kort og lang sikt.
– Endringer i politiske rammevilkår og den internasjonale konkurransen om å finne og ta i bruk de beste løsningene, har skutt fart. Dette vil også få konsekvenser for norsk anleggsbransje og norsk industri. Bedriftene må henge med for ikke å tape konkurransen om de grønne løsningene. Entreprenører og leverandører må forberede seg på endret etterspørsel og klimakonkurranse, sier Ingvild Kilen Rørholt, rådgiver for bygg og anlegg i ZERO.
– Klimaomstilling blir viktigere og viktigere i årene som kommer, og leverandører som tenker nytt og omstiller seg vil ha en fordel i fremtidens konkurranser. Omstillingen skjer nå i hele samfunnet, og i et stadig høyere tempo, og anleggsbransjen er intet unntak, sier Anette Aanesland, administrerende direktør i Nye Veier.
Raske endringer
Målet med prosjektet vil være å oversette begrepet klimarisiko til praktisk betydning for aktører i anleggsbransjen. I tillegg er det et ønske om å få opp bevisstheten om hvor raskt endringene kan komme. Mange forholder seg til klimarisiko først og fremst som risiko for villere og varmere vær i fremtiden, og glemmer å vurdere de endringene som kommer nå. I realiteten betyr klimarisiko også at bedrifter må tenke nytt for å bevare og utvikle sin konkurransekraft når klimapolitikk og bevissthet i næringsliv og blant forbrukere generelt endres i et stadig høyere tempo.
Nye Veier jobber daglig med klimarisiko, og er bevisst sin rolle som offentlig innkjøper av anleggstjenester. Nye Veier har siden oppstarten i 2016 vektet klima- og miljøhensyn i sine anskaffelser, og har i økende grad innført både krav, bonuser og andre insentiver i sine konkurranser. Utslippskutt er noe alle er nødt til å jobbe for, dersom man skal vinne selskapets kontrakter.
–For Nye Veier betyr klimarisiko at vi må tilpasse våre anlegg en fremtidig situasjon med endrede vær- og føreforhold. Samtidig handler klimarisiko også om mye mer enn nedbør og flom. Vi ser at hele bransjen må gjøre mer for både å redusere utslipp og tilpasse seg et endret klima, og dette har betydning for våre anskaffelser, sier Aanesland i Nye Veier.
Aktivt samarbeid
ZERO og Nye Veier har siden 2018 hatt et aktivt klimasamarbeid. Samarbeidet har tidligere resultert i en rekke arrangementer om klima, og en sjekkliste for klimatiltak i anleggsbransjen.
Arbeidet med klimarisiko vil munne ut i en lignende publikasjon, som vil være relevant for både byggherrer, rådgivere, entreprenører og leverandører.
Kontaktpersoner: ZERO:Ingvild Kilen Rørholt, rådgiver bygg og anlegg (mobil: 977 27 915) Nye Veier: Maarten Lohne Van der Eynden, strategisk rådgiver klima og ytre miljø (mobil: 926 14 669)
Økt CO2-avgift gir omstilling og grønn konkurransekraft, og sparer oss alle for penger. Næringslivet må slå ring om regjeringens forslag, og diskutere hvordan vi letter overgangen.
Marius Holm, daglig leder i Miljøstiftelsen Zero, Bjørn K. Haugland, administrerende direktør i Skift, Jens Ulltveit-Moe, styreleder i Skift.
Dette innlegget stod først på trykk i Dagens Næringsliv, 21. januar 2021.
Regjeringens plan om gradvis økning av CO2-avgiften fra 590 til 2000 kroner per tonn CO2 frem mot 2030 gir håp om at Norge kan nå våre klimamål, og samtidig omstille norsk økonomi. Økt CO2-avgift er riktig medisin for oss alle, selv om den kan smake vondt. Debatten om CO2-avgiften bør derfor ikkehandle om hvorvidt Stortinget bør vedta økningen. Den bør handle om hvordan vi samtidig letter omstillingen for sårbare næringer, distrikter og familier i hele landet.
Næringsorganisasjoner, forbrukerorganisasjoner og enkelte politikere står i kø i NRKs debattsendinger for å fortelle om negative konsekvenser for distrikter, arbeidsplasser og folk flest. Intensjonen deres er å ivareta medlemmenes eller velgernes interesser. Men de gjør dem en bjørnetjeneste. Vi skal her vise hvorfor.
For det første er det ikke et alternativ å fortsette som før. Vi må redusere utslipp for å stanse klimakrisen, og vi må omstille vår økonomi for å sikre velferd og arbeidsplasser over tid. Ikke bare må vi gradvis erstatte olje og gass med andre næringer, men vi må omstille alle næringer fra grått til grønt for å sikre konkurransekraft. Mer energieffektiv, ressurseffektiv og utslippsfri. Det er oppskriften på redusert miljøbelastning, men også oppskriften på økt produktivitet, på å få mer ut av mindre. Dette er en forutsetning for framtidig velferd.
For det andre er CO2-avgift treffsikkert. Når utslipp får en pris, påvirkes alle beslutninger. Det blir ingen steder å gjemme seg. Det blir ingen komfortsone, der man kan fortsette som før. For en diesellastebil som anskaffes i 2022, vil CO2-avgiften utgjøre en årlig kostnad i størrelsesorden 40.000 kroner, som øker mot 100.000 kroner i 2030. Siden penger spart er penger tjent, vil rasjonelle næringsdrivende se at de 100.000 kronene dekker renter og avskrivninger på en dyrere elektrisk lastebil. Slike regnestykker vil alle næringsdrivende gjøre. Og etterhvert som de grønne, elektriske verdikjedene modnes og vokser, faller kostnaden, og stadig flere beslutninger vippes i riktig retning.
For det tredje er CO2-avgift kostnadseffektivt. Omstilling er dyrt og krevende. Vi må derfor lete etter den billigste veien til null utslipp for å ikke tære på velferden. Og økt pris på CO2-utslipp er det mest effektive virkemiddelet. Mange bedrifter og familier vil se større drivstoffregninger. De fleste nordmenn er bilister. Men vi er også skattebetalere, arbeidstakere som arbeidsgivere. En høy og effektiv CO2-avgift tjener oss alle, fordi alternativet til CO2-avgiften ikke er å fortsette som før, men å bruke andre virkemidler. På noen områder, slik som introduksjonen av elektriske ferger og hurtigbåter, kan myndighetskrav i anbud, omsetningskrav eller forbud fungere godt. Men i stort vil alternativet til pisk være gulrot, i all hovedsak subsidier. Subsidier omtales ofte som “gratis penger”, men de skal betales av noen, nemlig oss alle, både næringslivet og vanlige folk, enten vi kaller oss bilister, forbrukere eller skattebetalere. Subsidier er mindre kostnadseffektivt en avgift, fordi finansiering av tiltak over skatteseddelen gir betydelige tap, fordi subsidier er mindre treffsikre, og fordi bedrifter bruker energien sin på å søke penger framfor kostnadsreduksjoner.
Ja, det er også noen problemer med økt CO2-avgift. Flytilbudet i distriktene kan bli redusert. Familier med dieselbil får lavere kjøpekraft. I noen distrikter er overgang til elektrisk transport hemmet av tynt ladenettverk. For mange småbedrifter vil kostnad og risiko ved ny teknologi være for høy. Felles for alle disse problemene er at de kan løses. Å la utslipp forbli billig for noen, er imidlertid den dårligste løsningen. Vil vi opprettholde Widerøes tilbud, er det bedre å subsidiere selve transporten enn å gi dem billig fossilt drivstoff. Vil vi lette overgangen for småbedrifter, er det bedre å gi investeringsstøtte til ny teknologi enn billig diesel. Inntektene staten får av avgiften, kan finansiere ladeinfrastruktur eller holde fergeprisene lave i distriktene. De kan finansiere “klimabelønning” eller redusert skatt til lavinntektsfamilier, slik at vanlige folk går i pluss økonomisk. Det er dette vi bør diskutere, mens vi slår ring om CO2-avgiften. Den gir oss nemlig grønn konkurransekraft på den billigste måten, for oss alle.
ZERO starter opp igjen Zeroakademiet, og er nå i gang med et nytt årskull. Målet er at de 22 unge klimalederne som er plukket ut, skal bli bedre rustet til å ta ledelse på klimafeltet.
– Det er tydeligere enn noen gang for både unge og voksne at det er i dette tiåret vi må vinne klimakampen. Da trengs det mange klimaledere i alle deler av samfunnet, og i alle typer stillinger, sier prosjektleder for Zeroakademiet, Ingvild Kilen Rørholt i ZERO.
Gjennom Zeroakademiet vil ZERO bidra til at unge i politikk, næringsliv, akademia og NGO’er blir bedre rustet til å ta ledelse på klimafeltet. Gjennom akademiet vil deltakerne få tverrfaglig kunnskap om klimaløsninger og ny teknologi. Potensialet som ligger i de nye løsningene, ulike virkemidler, rammevilkår og utslippsfri teknologi vil også bli diskutert.
Mange søkere
Deltakerne ble plukket ut etter en søknadsrunde med mange søkere, og kommer fra et bredt spekter av norsk samfunnsliv. Et sterkt engasjement for klimasaken er felles for dem alle.
– Jeg deltar i Zerokademiet fordi klimasaken er vår tids største krise, en krise vi må løse som et samfunn. Jeg ville være med for å tilegne meg ny kunnskap, knytte bånd til større deler av klimabevegelsen og forhåpentligvis også få fornya håp i klimakampen, sier Alberte Tennøe Bekkhus, leder i Rød Ungdom.
Trykk for å se årets deltakere:
Alberte Tennøe Bekkhus, leder Rød Ungdom
Andreas Oftedal, leder Høyres studenter og sentralstyremedlem Oslo Åpne Høyre
Edel-Marie Haukland, leder KrFU
Eirik Foss Stene, produktsjef mobilitet i Fremtind
Enja Sæthren, Senior Business Development Analyst i Scatec
Evija Izaka, rådgiver driftstøtte i Entra ASA
Frida Nodeland Indregard, miljøpolitisk leder i Sosialistisk Ungdom
Harald Maaland, samfunnsutvikler i Kvinnherad kommune
Heidi Sydnes Egeland, PhD-stipendiat ved UiO (det juridiske fakultet/NCCS)
Ingrid Aas Borge, kampanjerådgiver klima i Kirkens Nødhjelp
Jesper Nohr, politisk rådgiver i Senterpartiet og internasjonal kontakt/sentralstyre i Senterungdommen
Johannes Dalen Giske, juridisk rådgiver i Oslobygg KF
Jonathan Gross, prosjektingeniør i Becker
Knut-Harald Bakke, energisjef i Borregaard
Mathias Juell Johnsen, kommunikasjon- og politikkansvarlig i Skift
Nora Callander, Leader Sustainability and Climate Communications i Equinor
Signe Bakke Sølberg, lokalpolitiker i Viken og Bærum MDG og 3. kandidat for Akershus MDG i Stortingsvalget 2021
Sofie Rosten Løvdahl, bystyrerepresentant i Trondheim Ap
Stian Olaisen, kvalitetssjef i Torghatten trafikkselskap AS
Synne Mari Pedersen, Commercial Developer – O&M Renewables i Statkraft
– Det som er kult med Zeroakademiet er at det bringer sammen representanter fra politikken, næringslivet og frivillige organisasjoner. Jeg opplever at vi på mange måter har samme ambisjoner, men forskjellig tilnærming og ulike verktøy for å komme dit. Derfor tror jeg akademiet kan bidra til å løfte frem viktige diskusjoner, mobilisere på tvers og forhåpentligvis også bidra til betydningsfull handling.
Nora Callander, kommunikasjonsansvarlig for klima og bærekraft i Equinor
Trenger nettverk og støtte
Kunnskap er viktig i arbeidet for å løse klimakrisen, og klima- og energifeltet beveger seg raskt. Det er derfor viktig å være oppdatert på både politikk og løsninger, men det er også avgjørende å ha et nettverk av andre unge med samme mål, og å få støtte til å oppnå den endringen man ønsker å skape. Derfor vil vi i denne nye versjonen av Zeroakademiet legge vekt på nettopp dette.
– Årets kull er meget variert, og så sterkt både faglig og politisk at de garantert vil lære mye også av hverandre. Vår jobb er å legge til rette for at dette kan skje, sier Kilen Rørholt.
Så hva tror deltakerne de vil få ut av akademiet?
– Jeg tror jeg vil få en bredere forståelse av ulike tilnærminger, holdninger og løsninger på klimakrisa. Jeg håper å gå ut av Zeroakademiet med styrket kunnskap og troverdighet i klimasaken. Ikke minst tror jeg det vil bli en både konstruktiv og sosial opplevelse, sier Alberte Tennøe Bekkhus.
– Jeg ser på Zeroakademiet som en arena for meningsfull kunnskapsdeling og konstruktive diskusjoner. Dette tror jeg vil gi verdifull erfaring i arbeidet med utviklingen av kunnskap, kompetanse og effektive løsninger som er nødvendig for realiseringen av lavutslippssamfunnet, sier Nora Callander.
Akademiet vil i denne omgang gå over tre år med tre ulike kull og er støttet av Sparebankstiftelsen, samt Fremtind og Statkraft.
For mer informasjon om Zeroakademiet, ta kontakt med Ingvild Kilen Rørholt, ingvild@zero.no, 977 27 115.
I dag kommer en fjerdedel av de globale klimagassutslippene fra bygg- og anleggsvirksomhet. En ny avtale vil endre på dette.
DIGGER DET: Elektriske anleggsmaskiner blir viktige når byer skal kutte utslipp fra bygg- og anleggsvirksomhet. ZEROs leder Marius Holm (på bildet) skal ikke stå for selve gravingen, men roser Oslo kommune for å ha brukt sitt handlingsrom i C40-nettverket for å bli med på en avtale om utslippsfrie byggeplasser innen 2030.
Oslo, Los Angeles, Mexico City og Budapest signerer en historisk avtale om at byene innen 2030 skal bygge uten å slippe ut klimagasser og kraftig redusere klimafotavtrykket fra bygg. Erklæringen skjer gjennom C40, verdens største klimanettverk for byer, i forbindelse med Zerokonferansen 24. november.
C40 har et omfattende nettverk av programmer og satsinger, for å understøtte byene i arbeidet med å utvikle og gjennomføre ambisiøse klimamål i tråd med Paris-avtalen.
Byene går foran i klimaarbeidet og skaffer erfaringer og resultater som kan oppskaleres på nasjonalt nivå.
I november etablerte C40 kontor i Oslo. Kontoret vil særlig lære av arbeidet Oslo har gjort for utslippsfrie bygg og anleggsplasser, og inspirere andre byer til å følge Oslos eksempel.
– Norge og Oslo har allerede verdens første utslippsfrie anleggsplass. Sammen med noen av verdens største byer, forplikter vi oss nå til å bygge med klimavennlige materialer og bare ha utslippsfrie bygg- og anleggsplasser i fremtiden, sier Raymond Johansen, byrådsleder i Oslo kommune i en pressemelding.
Marius Holm, leder i miljøstiftelsen Zero, sier at et stort globalt initiativ for å få ned utslippene fra maskiner og materialer i anleggssektoren er avgjørende. Initativet vil tvinge frem nye løsninger og materialer med mindre utslipp globalt.
– Her viser Oslo at de bruker sitt handlingsrom. Først kutter de i sine egne anleggsutslipp, og så bruker de sitt internasjonale samarbeid med byene i C40 for å spre kunnskap og bidra til utslippskutt i stor skala, sier Holm.
Signalet er tydelig. Bygg- og anleggsbransjen, entreprenører og maskinprodusenter får klar melding om at fremtidens bygg og anlegg må være basert på nullutslippsløsninger og byggematerialer produsert med lave klimagassutslipp.
Tiltaket handler om mer enn bare klimagasser. Stillegående maskiner gjør det lettere å snakke sammen på byggeplassen, noe som øker sikkerheten.
Støtte fra bygg- og anleggsbransjen
Bygg- og anleggsbransjen ønsker tiltaket velkommen:
– Skanska har satt et ambisiøst klimamål om bli utslippsfri innen 2045, og innen 2030 satser vi på å halve utslippene våre. Forpliktelsen fra C40 setter et dristig direktiv til grønnere, sunnere og mer energieffektive bygninger og infrastruktur, sier Lena Hök, Senior Vice President Sustainability, Skanska Group.
Bygg- og anleggssektoren er en viktig premissleverandør og innkjøper av utslippsintensive byggevarer for annen industri.
Forpliktende tiltak
For å sikre at byene utvikler bygninger og infrastruktur med nullutslippsløsninger, forplikter de fire byene seg til å gjennomføre politikk og tiltak som vil:
Redusere klimafotavtrykket til bygningsmaterialer og renovasjoner med minst 50 % innen 2030, og tilstrebe utslippskutt på 30 % innen 2025
Redusere klimafotavtrykket til infrastrukturprosjekter med minst 50 % innen 2030, tilstrebe utslippskutt på 30 % innen 2025
Stille krav om nullutslipp i anleggsmaskiner fra 2025, og nullutslipp for alle anleggsplasser i byen fra 2030.
Dette statsbudsjettet er regjeringens siste sjanse til å holde klimaløftene de ga i Granavolden-plattformen i 2019. Vi har klare forventninger.
Alt ligger nå til rette for at Norge kan komme skikkelig i gang med vindkraft til havs.
Et veldig godt klimabudsjett ville inkludert en raskere opptrapping av CO2-avgiften enn den årlige økningen på fem prosent. Det får vi nok ikke, dessverre. Men vi har likevel klare forventninger – et godt klimabudsjett vil nemlig være med på å ta både Norge og verden i riktig retning.
Regjeringen foreslo i sommer å gi 50 millioner ekstra til ordningen som fra før av er på 300 millioner i året. Det mener vi er for lite midler til en satsning som på en effektiv måte bidrar til utslippskutt. Nye ladepunkter, mer bærekraftig renovasjon, tilrettelegging for sykler – listen over Klimasats-prosjekter viser tydelig hvordan overgangen til lavutslippssamfunnet ikke bare er noe som diskuteres på klimatoppmøter, men også er noe faktisk skjer steg for steg, dag for dag, der folk er. Fylkeskommuner og kommuner er nøkkelaktører for å realisere en bærekraftig samfunnsutvikling og realisering av bærekraftmålene i Norge. ZERO mener det må settes av 1 milliard kroner i året til Klimasats.
På nasjonalt nivå kan et godt statsbudsjett gi nødvendig drahjelp til grønn omstilling på havet og i lufta.
Alt ligger nå til rette for at Norge kan komme skikkelig i gang med vindkraft til havs. Aktuelle områder er pekt ut. Stortinget ba i mars regjeringen om å komme med “en utredning og mulige finansieringsmodeller” for å få realisert flere flytende havvind-prosjekter – ZERO håper det blir mer finansieringsmodeller enn utredninger.
Det vi trenger nå, er konkrete virkemidler som kan utløse to havvindparker på 500 megawatt hver, gjerne et flytende og et bunnfast prosjekt. Det kan gi norske aktører en sterk posisjon i det som vil bli et verdensomspennende marked.
Tilsvarende er det med elfly. Norge har muligheter til å ta en lederposisjon i det vi forventer blir en stor industriell satsing i mange land. Vår rikelige tilgang på fornybar elektrisitet og fremoverlente aktører er sterke fortrinn. Vi må derfor få på plass virkemidler som etablerer Norge både som testområde og første marked for elfly, slik Luftfartstilsynet har foreslått. Dette vil være avgjørende for å nå målet om at all innenriks luftfart skal være elektrifisert innen 2040. Vi forventer derfor at det settes av 10 millioner til et testsenter for elektriske fly.
Senteret må samle kunnskap om støtteordninger, regler, reguleringer, samt tilgjengelig kompetanse innen utvikling og elektrifisering, det vil si både batteri og hydrogen. Dette vil legge til rette for at Norge blir en pådriver og arena for utvikling, testing og tidlig implementering av elektrifiserte fly.
Statsbudsjettet kan bidra til at flere gjør som Coca Cola, som nå kun skal bruke resirkulert plast i alle sine flasker. Det forutsetter at en innfører en materialavgift på fossil plast. I motsetning til en CO2-avgift på brenning av avfall, vil en materialavgift påvirke markedet der det er mulighet for næringslivet å gjøre konkrete valg – det vil si der plasten settes på markedet.
Også internasjonalt kan det norske statsbudsjettet utgjøre en stor forskjell i klimakampen. Norske midler øremerket til fornybar energiproduksjon i fattige land vil bidra til å fortrenge svært forurensende kullkraftverk. Dette vil ikke bare være et godt klimatiltak, det vil også skape arbeidsplasser, økonomisk vekst, redusere fattigdom og gi bedre helse til innbyggerne i de aktuelle landene.
Ifølge Granavolden-plattformen vil regjeringen “gjennomføre en internasjonal satsing for å promotere energieffektivisering og utbygging av fornybar energi i utviklingsland, og bidra til utfasing av kull”. Dette ble fulgt opp med en ny garantiordning til ren energi-investeringer med pott på 300 millioner kroner. Dessverre har denne blitt redusert i to omganger etter at KrF kom inn i regjeringen.
ZERO forventer at regjeringen holder løftet fra Granavolden-plattformen og Utviklingsmeldingen (2016-2017). Det vil si at den bevilger minst 1 milliard kroner i bistand til fornybar energi over statsbudsjettet i 2021, øker rammene for garantiordningen til minst 300 millioner, og holder løftet om jevn kapitaltilførsel til Norfund.
I Granavolden-plattformen heter det at regjeringen vil “føre en politikk som styrker Norges konkurransekraft, skaper grønn vekst og nye grønne jobber samtidig som utslipp av klimagasser reduseres”. Det er en god ambisjon. På onsdag forventer vi å se den konkretisert.
EN VENNLIG ALBUE: Anette Aanesland, Administrerende direktør i Nye Veier og samferdselsminister Knut Aril Hareide (KrF) ga hverandre albuen etter overrekkelsen av sjekklista som ZERO og Nye Veier har utarbeidet.
Fredag fikk samferdselsminister Hareide (KrF) overrakt en ny sjekkliste fra ZERO og Nye Veier. Han lovet å være en pådriver for klimatiltak i sin sektor.
– Vi vet at temperaturen på kloden stiger, dessverre. For å illustrere hva dette betyr: Forskjellen i gjennomsnittstemperatur mellom Harstad og Bergen er ikke mer enn 1,4 grader. Hvis vi forenkler, kan vi si at Harstad vil få Bergen sitt klima. Og det unner vi vel ikke vår verste fiende, spurte samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF) under ZERO og Nye Veiers frokostmøte.
Møtet handlet om hvordan vi sammen kan kutte mest mulig av utslippene fra vei- og anleggsbransjen. Store infrastrukturprosjekter innebærer klimagassutslipp i form av materialproduksjon og anleggsarbeid, men det er mye som kan gjøres for å redusere disse utslippene.
Zero og Nye Veier har siden 2018 samarbeidet om å drive anleggssektoren i en mer klimavennlig retning. En ny sjekkliste de har laget sammen, skal gi inspirasjon til konkrete tiltak for utslippskutt. Byggherre, rådgiver, planmyndighetene og entreprenører har alle viktige oppgaver for å redusere utslippet av klimagasser, og listen utfordrer dem alle sammen.
– Jeg skal være en pådriver for å få til dette i vår sektor, sa samferdselsminister Hareide under morgenmøtet.
Tre konkrete utfordringer
Ingvild Kilen Rørholt, rådgiver for bygg og materialer i ZERO, ga Hareide tre konkrete utfordringer under overskriften “Knut-Arild, dette kan du gjøre”:
Revidere veibøkene med vekt på funksjonskrav og klima
Gi hver veistrekning et klimagassbudsjett sammen med det økonomiske budsjettet. Se samtidig på muligheten for bonusordninger for ytterligere utslippskutt etter inngått kontrakt.
Sett av en milliard hvert år gjennom nasjonal transportplan til forskning, utvikling og testing av nye materialer, og til investering i nye, utslippsfrie maskiner.
Forventer innovative løsninger
Anette Aanesland, administrerende direktør i Nye Veier, fortalte at for dem er mantraet “du blir det måler” en viktig leveregel.
– Det betyr at vi må ta samfunnsansvaret inn i vårt styrende system. Det betyr også at våre samarbeidspartnere vil merke at vi vektlegger samfunnsansvar og klima i våre kontrakter. Og det betyr at vi forventer innovative løsninger, sa Aanesland, før hun overrakte sjekklista til Hareide.
Anleggssektoren er avgjørende for at Norge skal nå målene fra Parisavtalen, påpeker Ingvild Kilen Rørholt i ZERO
– Vi håper at denne lista kan gi forutsigbarhet til de som vil investere i klimavennlige løsninger. Bransjen kan da kutte i egne utslipp, og i tillegg kan et krav om klimavennlige materialer være med på å skape et marked i Norge for grønn industri, sier Kilen Rørholt.
De store valgene i norsk klimapolitikk tas i en statlig bygning i Trondheim.
Av Stig Schjølset, fagsjef i Miljøstiftelsen ZERO
Mange viktige rammebetingelser for norsk klimapolitikk bestemmes i Brussel. Norske bedrifter har siden 2008 vært inkludert i EUs kvotesystem, og Norges forpliktelse under Parisavtalen er knyttet til vårt klimapolitiske skjebnefellesskap med EU.
Men klimapolitikken er ikke bare delvis outsourcet til Brussel. Den blir i økende grad også overlatt til embetsmenn- og kvinner i Trondheim, i det statlige foretaket Enova. Bevilgningene til Enova har økt jevnt og trutt under Solberg-regjeringene. Siden 2013 er den årlige overføringen til Enova økt med nesten 80 prosent, fra 1,8 til 3,2 milliarder kroner.
I den grønne krisepakken som regjeringen la fram 29. mai, fikk Enova over halvparten av de 3,6 milliardene som skal deles ut de neste tre årene. Bevilgningen er gitt uten spesifikke politiske føringer. Det mest konkrete i oppdraget til Enova er at “midlene skal forsterke satsing på teknologiutvikling i industrien og bidra til grønn omstilling på vei ut av krisen”. Dermed blir det er opp til Enova å avgjøre om Norges store satsinger i det grønne skiftet skal skje innenfor havvind, hydrogenproduksjon, grønn skipsfart eller nullutslippsløsninger i industrien.
Outsourcingen av klimapolitikken til Enova er i stor grad villet – og fornuftig – politikk. Det er opplagt at bevilgninger til enkeltprosjekt ikke bør gjøres av politikerne. Enova har svært god kompetanse på prosjektevaluering, og har gjennom flere år gjort gode prioriteringer av hvilke prosjekt som både bidrar til teknologiutvikling og utslippskutt.
Samtidig står Norge nå foran flere viktige veivalg i klimapolitikken. De neste årene vil det trolig skje en rask industrialisering rundt klimaløsninger som havvind og hydrogen. EU og flere EU-land lanserer store satsinger på disse områdene. Den tyske hydrogenstrategien som ble lagt fram 10. juni satte et konkret mål om å få på plass produksjon av 5 GW hydrogen i Tyskland innen 2030. Målet følges opp med en bevilgning tilsvarende drøyt 70 mrd norske kroner for å bygge en nasjonal industri.
Dette står i sterk kontrast til den norske hydrogenstrategien som ble lagt fram 3. juni. Strategien er blottet for politiske føringer. Regjeringens hovedgrep er å “følge med på utviklingen” og justere politikken dersom det er behov for det. Det blir derfor opp til Enova, og andre underliggende etater som Innovasjon Norge og Nysnø, å bestemme om vi skal ha en industriell satsing på hydrogen i Norge. Det er også opp til Enova å definere hva som anses som “moden teknologi”, og dermed ekskluderes fra statlig støtte.
Det samme er i stor grad tilfellet for havvind. Mens flere land rundt oss har lansert konkrete mål for hvor mye havvind som skal bygges ut, og har utlyst store prosjekter, er den norske satsingen i all hovedsak prisgitt Enovas prioriteringer. I den grønne omstillingspakken som ble vedtatt i Stortinget 19. juni, er havvind nevnt som en av flere aktuelle satsinger for Enova. Men det understrekes samtidig at “bør det være opp til Enova å avgjøre hvordan midlene skal innrettes og hvilke prosjekter som bør støttes”.
Dette er problematisk fordi dagens Enova-mandat ikke er utformet med tanke på å bygge hele verdikjeder og industrielle satsinger rundt relativt modne klimateknologier som hydrogen og havvind. Det er opplagt at Norge har muligheter for å ta ledende roller på begge disse områdene. Men det er ikke opplagt at det vil skje uten tydelige politiske satsinger og klare styringssignaler til Enova og de andre etatene.
I løpet av høsten skal Klima- og miljødepartementet utforme et nytt mandat for Enova, som skal gjelde for perioden 2021-2024. Det mandatet bør sørge for at Enova får en klar marsjordre for strategiske satsinger på havvind og produksjon og bruk av hydrogen i Norge. Enova er er et viktig verktøy, men politikken bør vedtas av politikerne.
Denne kronikken stod på trykk i Adresseavisen 5. august 2020
I januar trådte oljefyrforbudet i kraft, og mandag utvidet regjeringen forbudet til å gjelde bruk av fossil olje (mineralolje) til byggvarme på byggeplasser fra 2022.
– Dette er gode nyheter for både klima og luftkvaliteten, og en viktig milepæl på veien mot regjeringens mål om helt fossilfrie byggeplasser i 2025, sier Marius Holm, daglig leder i Miljøstiftelsen ZERO.
Forbudet er forventet å redusere klimagassutslippene med om lag 80.000 tonn i året i perioden fram til 2030.
Det finnes allerede flere fornybare alternativer til mineralolje, for eksempel fjernvarme, elektrisitet eller biobrensel, og majoriteten av høringsinstansene var positive til et forbud. Men det er behov for videre teknologiutvikling for å oppnå helt utslippsfrie bygge- og anleggsplasser over hele landet i årene fremover.
– Vi forventer at det offentlige går foran og stiller strenge klimakrav i sine anbud. Vi oppfordrer bygg- og anleggsbransjen til å ta i bruk støtteordningene som finnes for å utvikle de nye, utslippsfrie løsningene som fremtidens klimavennlige byggeplass trenger, sier Holm.
Les ZEROs reaksjoner på regjeringens grønne omstillingspakke, som ble lagt frem fredag.
Økt støtte til Enova er positivt og viktig for å få realisert konkrete prosjekter for teknologiutvikling og utslippskutt. Men ZERO savner de store grepene for grønn omstilling av økonomien.
– Det er positivt at regjeringen foreslår å øke bevilgningen til Enova og de andre etatene som skal bidra til grønn omstilling i Norge. Da kan vi realisere flere prosjekt som både skaper aktivitet i økonomien, og som gir teknologiutvikling og utslippskutt.
– Samtidig savner vi i ZERO de store grepene for grønn omstilling av økonomien. De siste årene har nordmenn investert i rundt 20 milliarder per år i nye elbiler. Grunnen til det er brede avgiftspolitiske virkemidler. De store pengene i det grønne skiftet må komme gjennom private investeringer, stimulert av brede politiske virkemidler som avgiftsfritak, krav i offentlige anskaffelser og reguleringer, sier Marius Holm.
3,6 milliarder høres ut som lite penger, sammenlignet med de store investeringene vi trenger for å bygge grønn industri i Norge. Men diskusjonen om krisepakken bør ikke bare handle om hvor mye mer som skal bevilges, mener ZERO.
– Går kassa tom, kan det fylles på mer senere i 2020. For oss som ønsker en sterkere grønn krisepakke blir det nå viktigst å diskutere hvordan pengene skal brukes, og hvilke andre virkemidler som iverksettes for å stimulere grønne investeringer, sier Holm.
ZERO mener at økt bevilgning til Enova bør forsterke klimaarbeidet på to områder.
– For det første bør Enova løfte store industrielle prosjekter som for eksempel flytende havvind og nye verdikjeder for hydrogen. Her må Enova jobbe tett med industrien for å realisere store prosjekt de neste årene. Enova bør også opprette midlertidige støtteordninger for tiltak som både kan få fart i økonomien og som bygger ut infrastruktur for lavutslippssamfunnet. Eksempler er økt støtte til energitiltak i boliger og utbygging av lade- og fyllestasjoner for el, biogass og hydrogen for tungtransport, sier Holm.
– ZERO savner også en større kapitaltilførsel til Nysnø, som nå har mulighet til å kunne gå tungt inn i grønne industriprosjekter som batteriproduksjon, sier Marius Holm.
Klimaløsninger i innboksen? Bli med på vårt nyhetsbrev
