ZERO er skuffet over at regjeringen foreslår et ytterligere kutt i bistanden til fornybar energi. Etter et kutt på 275 millioner i statsbudsjettet, kuttes bevilgningen nå med 165 millioner, og ender dermed hele 38 prosent lavere enn i 2019.
– Vi har forståelse for at det er akutte behov på flere områder nå som følge av koronakrisen. Tilgang på energi er imidlertid helt sentralt for helsevesenet og vannforsyning i helsekrisen, og ikke minst avgjørende for næringslivet som må kickstartes etter krisen, sier Marius Holm, leder i ZERO.
– Om vi skal unngå den mer langsiktige klimakrisen som vil ramme de fattigste hardest, er vi nødt til å sørge for at oppbyggingen baseres på fornybar energi, og ikke på ny kraftig satsning på kull, som vi så etter finanskrisen. ZERO forventer at kuttene rettes opp og at regjeringen leverer på den lovede satsning på å gi fattige land fornybare alternativer til kull i statsbudsjettet for 2021, sier Holm.
– En vesentlig følge av koronakrisen er at vi har sett historiens største uttrekk av kapital fra utviklingsland. Det forsterker problemet med mangel på rimelig kapital til investeringene som trengs i fornybar energi, og gjør det mer attraktivt å basere seg på fossile kilder som trenger mindre investeringer. Det er nettopp det problemet garantisatsningen skulle bidra til å løse. Vi forventer derfor at utviklingsminister Dag-Inge Ulstein dekker opp igjen dette kuttet og satser mer offensivt i budsjettet til høsten, sier Holm.
Kontaktpersoner i Miljøstiftelsen ZERO: Marius Holm, daglig leder (mobil: 957 21 632) Kommunikasjonssjef Hege Kristin Ulvin (mobil: 971 72 650)
Når politikerne nå leter etter tiltak for et næringsliv i krise, er det viktig å velge tiltak som ikke bremser det grønne skiftet. Det er tid for å diskutere både krisepakker for klimapolitikken og klimatiltak i krisepakkene.
Marius Holm, daglig leder i ZERO
Mediene forsøker å lage «gladsaker», eller i det minste trøstesaker, om de plutselige og positive klimaeffektene som har oppstått som følge av koronapandemien. Koronakrisen kan redusere de globale klimagassutslippene mer på en måned enn klimapolitikken tilsynelatende har klart over mange år. Men dette er ingen trøst.
For det første har koronakrisen enorme negative konsekvenser. Mennesker dør, får livsgrunnlaget ødelagt, livskvaliteten redusert, havner i fattigdom. Akkurat den type konsekvenser arbeidet mot klimaendringer handler om å unngå.
For det andre er ett tonn CO2 spart som følge av koronakrisen mindre verdifullt enn ett tonn CO2 spart gjennom omstilling av energisystemet. Et fly som står på bakken, vil fly igjen. Et smelteverk som permitterer de ansatte, vil starte opp igjen. Men et nytt sol- eller vindkraftverk vil produsere strøm og fortrenge kullkraft i 25 år. Dersom noen trengte bevis på at resesjon gir utslippskutt, får de det nå. Men vi får også bevisene for at økonomisk nedtur likevel ikke er noen løsning på klimaproblemet. Til det er utslippsreduksjonene for små, og de sosiale kostnadene for store.
“Completely apart from the human toll, economic disruption is not a politically viable way to deal with global warming in the long term, and it also undercuts the engines of innovation that bring us, say, cheap solar panels.”
Bill Mckibben, amerikansk klimaaktivist og forfatter, i New Yorker
Krisens første bølger rammer reiseliv, handel og service hardest. Den andre bølgen rammer all industri og investeringer. Forbrukere og bedrifter vegrer seg mot investeringer når fremtiden er usikker og likviditeten spist opp. Når færre kjøper nye biler eller hus, stanser også aluminiumsverkene, stålverkene og sementfabrikkene. Prisen på utslippskvoter og strøm vil falle til nivåer der nedbetalte kullkraftverk kan tusle og gå på litt redusert fart, mens investeringer i ren energi stanser opp. Viktige teknologiselskap kan gå konkurs. Oljepriser på tjuetallet bremser ikke bare elektrifisering av biler, busser og skip verden over, den sender også norsk økonomi inn en dobbel krise.
Det er derfor tid for å diskutere både krisepakker for klimapolitikken og klimatiltak i krisepakkene. Forbud, påbud og økte avgifter på utslipp bør normalt inngå i menyen av klimavirkemidler, sammen med støtte til infrastruktur, teknologiutvikling og industrialisering av klimaløsninger. På vei inn i det som kan bli en dyp økonomisk krise, trenger vi mer støtte, forutsigbarhet og stabilitet framfor skjerping av andre rammevilkår. Vi bør tilstrebe stabilitet i prisen på CO2 i kvotemarkedet. Fristelsen til å la lave kvotepriser hjelpe arbeidsplasser og industri på fote bør motstås, fordi andre arbeidsplasser, som fornybar energi, er avhengig av nettopp stabile priser på CO2.
Samtidig bør pengesekken åpnes for investeringene vi vet må på plass for å halvere utslipp innen 2030. Det er viktig å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Alle benytter anledningen til å be om penger til sin hjertesak. Kriteriet for hva som er fornuftige tiltak bør i utgangspunktet være like strengt som før. Men køen til kassa bør kortes ned. Når vi leter med lys og lykte etter grep som kan få hjulene i gang igjen etter korona-nedstengning, bør lysene falle på klimatiltak vi må gjennomføre uansett, men som vi normalt sliter med å få plass til i statsbudsjettet. Vi bør gjennomføre investeringer i teknologi og infrastruktur som skaper arbeid nå, og utslippskutt i årene framover.
ZEROs grønne krisepakke
I den første fasen av koronakrisen handler det meste om å begrense smittespredning og sikre at levedyktige bedrifter ikke går over ende. Men den andre fasen vil handle om hvordan vi skal få fart på økonomien. Da må vi i første omgang sørge for at klimatiltak ikke blir satt på vent, og på lengre sikt må vi stimulere de næringene og selskapene som bidrar til grønn vekst.
Vi i ZERO kommer nå med en rekke forslag til tiltak som bør vurderes når regjeringen gjør nye økonomiske grep for å møte koronakrisen. ZEROs grønne krisepakke omfatter tiltak for en rekke næringer, og viser både til eksempler på tiltak som kan stoppe opp som følge av krisen, og konkrete grønne investeringer.
Eksempel på klimatiltak som kan stoppe opp
Oljenæringens utslippskutt. Rett før koronakrisen inntraff, lovte olje- og gassnæringen 40% utslippskutt innen 2030 gjennom effektivisering og elektrifisering. Flere av de planlagte investeringene i klimatiltak kan bli skrinlagt som følge av krisen. Regjeringen bør gå i dialog med næringen om hvordan de mange små og store klimatiltakene kan gjennomføres nettopp nå som vi trenger aktivitet i næringen.
Utrulling av utslippsfrie ferger og busser. Kollektivselskaper og fylkeskommuner lider nå store økonomiske tap. Ruters inntektstap er f.eks. om lag 400 millioner per måned nedstengingen varer, og mulighetene for kostnadsreduksjon er begrensede. Dette vil kunne ødelegge det økonomiske handlingsrommet for elektrifisering og utvikling av nye kollektivløsninger. Regjeringen bør bidra til å dekke kollektivselskapenes tap av billettinntekter.
Grønn investeringspakke
Økt investeringsstøtte til energirehabilitering av bygg. Etterisolering, utskifting av vinduer, installasjon av solceller og styringssystemer og varmepumper er eksempler på prosjekter med kort ledetid. Økt investeringsstøtte kan gi rask effekt på aktivitetsnivå. Støtten kan gis gjennom eksisterende ordninger i Enova, slik at flere prosjekter kan realiseres.
Grønn flåtefornyelse av nærskipsfarten. Mange av lasteskipene som transporterer gods langs norskekysten er gamle og forurenser mye. Vi trenger en fornyelse av lasteskipene for å sikre miljøvennlig godstransport i Norge. Dette kan oppnås gjennom eksisterende ordninger i Enova, Innovasjon Norge, GIEK og Eksportkreditt Norge. Det vil gi fart i den maritime næringen, og bidra til å utvikle nullutslippsløsninger som vi trenger i den globale skipsfarten.
Økt støtte til utslippsfrie ferger og hurtigbåter.Erfaringene så langt viser at strenge miljøkrav i fergeanbudene fører til at en større andel av kontraktene går til aktører i den maritime næringen i Norge. Det samme vil gjelde for de mange hurtigbåtsanbudene som nå står for tur. Jo strengere miljøkrav fylkeskommunene stiller, jo mer verdiskaping vil vi få i vår maritime klynge. Staten bør ta en større del av regningen for overgangen til elektriske ferger og hurtigbåter, og overføringene til fylkene må knyttes til hvilke løsninger de velger i sine anbud.
Hjemmelading for elbil i borettslag. Gjennom en tidsbegrenset støtteordning vil det raskt kunne bygges ut lademuligheter for elbiler i borettslag.
Lade- og fylleinfrastruktur for tyngre kjøretøy.Tilgang på utslippsfri og fornybar energi er en forutsetning for at tyngre kjøretøy også kan bli utslippsfrie. Utbygging av infrastruktur for nullutslipp vil bidra aktivitet i økonomien på kort sikt, samtidig som det vil akselerere det grønne skiftet som vi uansett må ha i transportsektoren.
Økt bevilgning til Klimasats. Klimasats skal bidra til reduserte klimagassutslipp og omstilling til lavutslippssamfunnet. Kommuner, fylkeskommuner og enkelte kommunale foretak kan søke om tilskudd, sammen eller hver for seg. Det er mange gode klimatiltak som er klare til gjennomføring, men som ikke kommer til å få støtte og bli gjennomført med de begrensede midlene som er bevilget så langt. Gjennom økt bevilgning til Klimasats kan flere klimatiltak i kommuner og fylker bli gjennomført nå.
Karbonfangst- og lagring. Grunnlaget for en investeringsbeslutning om fangst og lagring av CO2 fra Norcem i Brevik og Fortum Oslo varme, med tilhørende infrastruktur og lager i Nordsjøen, er snart klart. Prosjektet er grundig utredet og bredt forankret politisk og industrielt. Vi bør trykke på den knappen nå. Det kan gi kontrakter i størrelsesorden 20 mrd. På lengre sikt vil denne infrastrukturen åpne for at Norge kan tilby CO2-lagring til store industriaktører i Europa, og legge til rette for storskala hydrogenproduksjon fra naturgass i Norge.
Havvind. Et hjemmemarked for havvind i industriell skala må til for å utvikle teknologier og leverandører for et verdensmarked i rask vekst. ZERO har tidligere tatt til orde for at Norge bør bygge 3 GW havvind innen 2030. Regjeringen bør lyse ut områder og få på plass økonomiske incentiver som gjør at investeringer kan realiseres. Det vil gi sårt tiltrengte ordrer både for engineeringmiljøer, verkstedindustri, offshorerederier og elektroteknisk industri – og bygge vår grønne konkurransekraft på lengre sikt.
ZERO mener det er pinlig at klimaminister Ola Elvestuen og regjeringen ikke kan forplikte seg til å fase ut kullkraft.
32 land har hittil forpliktet seg til å fase ut kull ved å gå inn i Powering Past Coal Alliance, men Norge vil fortsatt ikke bli med. På skriftlig spørsmål fra SVs Lars Halbrekken, unnlater Elvestuen i sitt svar på julaften å svare på hvorfor, men sier regjeringen retter sin «innsats mot andre initiativer».
– Det er ingen tvil om at dette for Norge handler om Svalbard. Det er pinlig at det faktum at Norge ikke vil forplikte seg til å fase ut bruken av kullkraft på et av stedene der klimaendringene er mest synlige, gjør at Norge ikke kan ta internasjonal ledelse på å erstatte kullkraft med fornybar energi globalt, sier Per Kristian Sbertoli, fagansvarlig finans i ZERO.
Alliansen for utfasing av kull er dratt i gang av Canada og Storbritannia, og blant de 32 medlemmene er nå land som Belgia, Danmark, Finland, Sverige og til og med Tyskland.
– Tyskland skal fase ut kullkraft i 2038 og har signert. På Svalbard har lokalstyret nå offensive planer for å erstatte kull med fornybar energi, og ingen tror man vil trenge så lang tid på å stenge ned kullkraften. Da er det pinlig at ikke Norge kan forplikte seg på det, sier Sbertoli.
Det er avgjørende at verden raskt faser ut kullkraft om vi skal stanse klimakrisen, og regjeringen har lovet en internasjonal innsats for å bidra.
– Denne alliansen burde være et perfekt utgangspunkt for en slik satsning som kan bli noe av det viktigste regjeringen gjør på klimafeltet.
Norge har kapital og kompetanse som kan utgjøre en stor forskjell i arbeidet med å utkonkurrere kull i vekstøkonomier og utviklingsland.
– Elvestuens henvisning til at alliansen er for land med stor andel kullkraft, holder ikke som begrunnelse, da også land som Costa Rica med nesten 100% fornybar energi er med og viser lederskap gjennom å delta i alliansen, avslutter han.
Verksted: Regn med CO2 – klimabudsjett som styringsverktøy
Storbyer som New York planlegger å starte med klimabudsjett etter modell fra Oslo. Men klimabudsjettet kan også være et nyttig styringsverktøy for små og store kommuner, fylkeskommuner og bedrifter her i Norge. Hvordan lages et klimabudsjett, og hvordan brukes det som et styringsverktøy for å redusere klimagassutslipp? Nå skal vi lage en veileder for klimabudsjett, og vi trenger innspill til hva den bør inneholde. Under denne sesjonen vil flere kommuner fortelle om hvordan de har jobbet fram sine klimabudsjetter, og gjøre sitt beste for å svare på det du lurer på.
– Det er sjokkerende at KrF som lovet en satsning på å fase ut kull i utviklingsland, i stedet kutter energibistanden og overføringene til Norfund, sier Marius Holm, leder i ZERO.
KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad omtalte i NRKs partilederutspørring i valgkampen løftet om å bidra til utfasing av kull som «et av de viktigste gjennomslagene KrF har fått i regjeringsplattformen».
– Da er det oppsiktsvekkende at utviklingsminister Dag-Inge Ulstein velger å kutte en fjerdedel av energibistanden som er rettet nettopp mot dette, sier Holm.
Ulstein kutter også overføringene til Norfund som er Norges viktigste verktøy for å investere i fornybar energi i utviklingsland – stikk i strid med løfter han ga i Dagbladet i april.
– Å stanse veksten i kullkraft i utviklingsland er noe av det som haster aller mest i klimaarbeidet akkurat nå, og ved å bruke offentlig midler smart for å tippe vektskåla i retning fornybar, kan Norge bidra til å kutte milliarder av tonn med CO2, sier Holm.
Før KrF gikk inn i regjering, doblet daværende utviklingsminister Nikolai Astrup bistanden til fornybar energi – fra 570 millioner i 2018 til 1,1 milliard i 2019. Fortsatt var det imidlertid langt unna nivåene fra Stoltenberg-regjeringen.
– Det er et lyspunkt at utviklingsministeren ser ut til å følge opp løftet fra regjeringserklæringen om å innføre en garantiordning for fornybar energi som avlaster noe av risikoen ved slike investeringer i utviklingsland. Dette er nettopp et eksempel på hvordan offentlige midler kan brukes smart for å utløse langt større private investeringer i sol-, vind- og vannkraft for å utkonkurrere kull, sier Holm.
– Det gir imidlertid ingen mening at man samtidig kutter budsjettposten som skal finansiere denne satsningen, sier Holm.
Mer fakta:
Kullkraft står for en tredjedel av verdens klimautslipp, og med økende energibehov bygges det fortsatt kullkraftverk i en rekke utviklingsland.
Fornybar energi er i ferd med å bli konkurransedyktig med ny kullkraft i stadig flere land, men kullkraftverkene som nå bygges, vil låse inn enorme utslipp i tiår framover.
Bruken av kullkraft må kuttes med minst 60% innen 2030 for å nå 1,5-gradersmålet, men økte fortsatt i 2018.
1. oktober startet Stig Schjølset (49) som ny fagsjef i ZERO. Stig har i mange år arbeidet med klimapolitikk og karbonmarkeder. Nå har han funnet veien til ZERO, og ser frem til å samarbeide med næringsaktørene som driver fram det grønne skiftet.
– Jeg synes det er spennende at ZERO er opptatt av å løfte fram spydspissene i de ulike deler av næringslivet og arbeider for å gjøre rammebetingelsene for grønn næringsutvikling bedre, sier Stig, før han legger til:
– I tillegg gleder jeg meg selvsagt til å samarbeide med alle de flinke folkene i ZERO og bidra til å utvikle gode og realistiske forslag i klimapolitikken.
– Jeg er veldig fornøyd med å få Stig på laget. Hans faglige bakgrunn og erfaring fra arbeid i skjæringspunktet mellom politikk og næringsliv gjør ham til en perfekt match for ZERO, sier daglig leder Marius Holm.
Stig kommer fra en stilling som fagdirektør for grønn konkurransekraft i Klima- og miljødepartementet. Her ledet han også arbeidet med regjeringens handlingsplan for grønn skipsfart. Han har tidligere vært leder for analyse av karbonmarked og klima i Thomson Reuters Point Carbon. Stig har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
Her kan du lese mer om sesjonen der vi tar opp dette temaet på Zerokonferansen, 6. november.
Havvind kan bli en avgjørende klimaløsning i Asia. Et nytt samarbeid med kinesisk selskap kan gi Equinor muligheter til å spille en viktig rolle. På Zerokonferansen får du høre mer om hvordan myndigheter og selskaper kan bidra til at havvind tar av i vekstøkonomier.
Havvind har allerede blitt en viktig del av arbeidet med å erstatt kull med fornybar energi i Europa, ikke minst Storbritannia. Den store veksten i energiforbruk kommer i dag i Asia, og havvind kan komme til å spille en avgjørende rolle i å stanse veksten i kullforbruk og bidra til utfasingen som er nødvendig for å stanse klimakrisen.
– Equinor opplyste nylig om en intensjonsavtale med CPIH (China Power International Holding) om å samarbeide om havvind i Kina og Europa.Kina satser for fullt på å bli verdens største marked for havvind innen 2030. Som en stor aktør innen havvind ser Equinor frem til å samarbeide med CPIH om å utvikle havvind, sa konserndirektør for Nye energiløsninger, Pål Eitrheim, i pressemeldingen.
ZERO er svært fornøyde med at Equinor posisjonerer seg til denne typen samarbeid. Verdens bruk av kullkraft må kuttes med minst 60% innen 2030 og fases nesten helt ut innen 2050, men fortsatt bygges det nye kullkraftverk i Kina og en rekke land i regionen.
– Avtalen med et kinesisk selskap om havvindsamarbeid kan gi Equinor muligheten til å gi vesentlige bidrag til å løse en av de mest presserende utfordringene i arbeidet med å stanse klimakrisen, sier Per Kristian Sbertoli, fagansvarlig for finans i ZERO.
På Zerokonferansen 6. & 7. november løfter vi spørsmålet om hva som skal til for at havvind skal ta av i vekstøkonomiene, og hvordan kan Norge og norske aktører bidra til en raskere utvikling av disse markedene. Her kan du lese mer om denne sesjonen på Zerokonferansen.
Erna Solberg og Jonas Gahr Støre skal
på Zerokonferansen 6. november diskutere et område av klimapolitikken der Norge
virkelig kan gjøre en global forskjell.
De skal nemlig diskutere hva Norge kan
gjøre for å bidra til å utkonkurrere kullkraft.
Selv om vi i Norge har basert oss på
vannkraft, er verdens velstandsvekst siden den industrielle revolusjon for
øvrig i stor grad basert på å brenne kull. Kullkraft er derfor den største
kilden til utslipp av klimagasser – ansvarlig for en tredjedel av klimaendringene til nå.
Om vi skal nå klimamålene, må
kullkraften fases ut raskt. Allerede om ti år må minst 60% av den være borte,
og FNs generalsekretær krever at det må bli helt slutt på å bygge
nye kullkraftverk fra neste år.
Samtidig trenger store deler av verden
enorme mengder med ny energi for å vokse ut av fattigdom. Fornybare
alternativer som sol, vind og vannkraft er heldigvis i ferd med å bli
konkurransedyktige. Men i utviklingsland planlegges det fortsatt hundrevis av nye
kullkraftverk – og de som bygges i dag, kan bli stående i flere tiår før det
blir lønnsomt å stenge dem.
Norge har kapital og kompetanse innen
fornybar energi. Om vi bruker den smart, kan det være tungen på vektskålen som
gjør at vekstøkonomier og utviklingsland velger en fornybar framtid – og unngår
å låse utviklingen sin til enorme utslipp.
På Zerokonferansen 6. november får du
høre Hong Hoang fortelle om utfordringene med å
erstatte Vietnams 50 planlagte nye kullkraftverk med fornybar energi. Mark Lewis fra BNP Paribas vil fortelle om
finanssektorens rolle i å utkonkurrere kull. Vi vil ha en egen sesjon om
hvordan havvind kan ta av og erstatte kullkraft også i vekstøkonomier.
Og så vil vi altså utfordre
statsminister Erna Solberg og Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre på hvordan
Norge kan ta en nøkkelposisjon i å løse klimautfordringen som haster aller mest
akkurat nå.
Finansbransjen må ta nye steg for å bidra til å fase ut
kull og bør få drahjelp av myndighetene.
Av: Marius Holm, daglig leder i ZERO, og Per Kristian Sbertoli, fagansvarlig for finans i ZERO Innlegget stod på trykk i Finansavisen 29. august 2019
Energisektoren er den største kilden til menneskeskapte
klimaendringer, og kullkraft er den verste synderen. Den gode nyheten er at
stadig billigere sol- og vindkraft er i ferd med å utkonkurrere kull. Den
dårlige er at det går altfor sakte.
Kullkraftverk stenges nå ned i hele Vesten. Storbritannia setter stadig nye rekorder for kullfrie perioder, og 50 kullkraftverk er lagt ned i USA etter at Trump ble valgt. Men i vekstøkonomier bygges det samtidig så mange nye at det i fjor fortsatt var en netto vekst i kullkraft.
Finansbransjen spiller en avgjørende rolle
Prisen på kapital er utslagsgivende for når kullkraften
utkonkurreres. Fornybar energi krever nemlig store investeringer, men har
nesten ikke driftskostnader. Jo dyrere kapital, jo mer konkurransedyktig blir
dermed kull, som krever mindre investeringer, men er dyrere i drift. Derfor har finansbransjen en avgjørende rolle
i denne kampen.
Punktet der ny fornybar energi blir billigere enn ny
kullkraft nås i stadig flere markeder, men når et moderne kullkraftverk allerede
er bygget, vil det i vekstøkonomier trolig være lønnsomt i flere
tiår.
For å nå 1,5-gradersmålet må kullkraft kuttes med minst 60 % de neste ti årene – og fases nesten helt ut i 2050. Ingenting haster derfor mer i klimakampen enn å stoppe byggingen av nye kullkraftverk. FNs generalsekretær krever full stans fra 2020.
Grønn finans 1.0: Ut av verstingene
Grønn finans 1.0 har handlet om å trekke seg ut av
verstingene. Og det har begynt å virke. Kullutviklere i Asia melder
nå om utfordringer med å finne investorer og långivere. Vestlige banker vil
ikke lenger finansiere kullprosjekter. Det gjenstår nå i hovedsak kinesiske,
koreanske og japanske banker, som det nå må legges press på, sistnevnte ikke
minst fram
mot OL i 2020.
Men i 2019 holder det ikke å unngå verstingene. Grønn finans
2.0 må handle om å investere i fornybar energi, og presser prisen ned på
kapitalen for slike løsninger, spesielt i vekstøkonomier.
De store summene innen fornybar energi i vekstøkonomier går gjennom
direkte eierskap i kraftverk i aksjer som ikke er på børs. Her er KLP den
eneste norske private aktøren som har gjort investeringer av betydning. De har
til gjengjeld hatt svært gode erfaringer med sitt samarbeid
med Norfund.
I vår ble det klart at Oljefondet endelig får
gå inn i slike investeringer. Flere norske private finansaktører bør slå
følge. Ikke minst bør det være mulig for flere å gå inn i kraftverk som
allerede er i gang. Da frigjør man kapital til nye investeringer for mer
risikovillige investorer – som Fortum som bygger
solkraftverk i India på egen balanse, for så å selge seg ned.
Det bør også være mulig å invitere folk med på klimainvesteringer.
Hundretusener av nordmenn gir 300 kroner i måneden til Plan og Unicef. Hva med
å tilby dem muligheten til å legge det samme inn i investeringer som bidrar til
kampen mot klimaendringer – og i tillegg gir pengene igjen med avkastning?
Offentlige ordninger kan utløse mer privat kapital
Myndighetene kan bidra mer til å få finansbransjen på banen.
UD utreder
nå en ny garantiordning for fornybar energi. Ved å bruke noe offentlige
penger på å håndtere risikoen ved slike investeringer, kan man mobilisere det
mangedobbelte i privat finansiering.
Mens Norge er ledende i Norden innen selskaper som bygger
fornybar energi i vekstøkonomier, er Danmark foran i å
mobilisere pensjonspenger. Der og i Nederland har man satt opp klimafond
som investerer i fornybar energi i vekstøkonomier, der myndighetene tar noe av
risikoen. Norge bør se på om vi kan gjøre det samme rundt Norfund.
I Sverige tilbyr Sida garantier som tar deler av risikoen ved lån tilbudt gjennom crowdfunding til solenergi i utviklingsland gjennom selskapet TRINE. Lignende ordninger kunne brukes til å få småsparere inn i slike investeringer i Norge.
Norsk kapital kan utgjøre en forskjell!
Å sørge for at vekstøkonomier velger fornybar energi i
stedet for kull er en stor og kompleks oppgave. Men norsk kapital kan gjøre en
stor forskjell. Vi utfordrer derfor politikere og finansaktører til å ta nye
skritt for å mobilisere finansbransjen sterkere for å vinne kampen mot kull.
Det ble blant annet diskutert hvordan skatter og avgifter både kan være grønne og rettferdige, hvordan vi skal sørge for at klimavennlige jobber også er trygge, samtidig hvordan skape trygghet for at grønnere økonomi ikke betyr færre jobber, og hvordan vi kan lage smartere transportløsninger som fungerer både i byen og på landet. Se opptaket fra frokostseminaret her.
Arrangementet ble innledet med en samtale mellom ZEROs leder, Marius Holm, og Agendas leder, Trygve Svensson. Holm pekte blant annet på at klimapolitikken må oppleves som rettferdig for at den skal være effektiv.
– Det må være enkelt og lønnsomt for folk å gjøre klimagrep, og vi bør vurdere en karbonavgift til fordeling (KAF). Da betaler man mer jo mer man slipper ut, men pengene betales ut igjen til folk. Vi kan kalle det en klima-belønning eller klima-sjekk, forklarte han.
– Hvis vi for eksempel øker CO2-avgiften med et par kroner, vil det koste en gjennomsnittshusholdning noen tusen i året. Hvis alle husholdninger fikk utbetalt det som en engangsutbetaling etter jul når alle er blakke, og det kalles «klimasjekken», så vil man se at man får tilbake de pengene man har betalt inn. For et flertall av befolkningen vil den sjekken være større enn det du har betalt i CO2-avgift. Mens de som har mange biler, flyr mye, har høy kjøpekraft og høye utslipp, vil gå i minus.
– Vi trenger bred oppslutning om klimaløsningene. Da må de oppleves som rettferdige. ZERO har alltid jobbet for at løsningene må treffe flest mulig, det være seg ENØK i hjemmet, elbiler eller andre tiltak. Politikerne må ha økt fokus på dette, sier Marius Holm.
Klimaløsninger i innboksen? Bli med på vårt nyhetsbrev
